226. Utdrag av bibeltime avholdt i Fredrikstad
13. januar 1930

Da dannede Gud Herren mennesket av støv av jorden og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. 1. Mos. 2, 7.

For å kunne forstå menneskets sammensetning må vi gå helt tilbake til begynnelsen. Det menneskelige legeme ble dannet av jordens støv, men det var ennå ikke liv i det, men så blåste Gud livets ånde i hans nese, og så ble mennesket til en levende sjel.

Hva er nå sjelen? I 3. Mos. 17, 11 heter det: For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.

Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd. 1. Kor. 15, 45. Den første Adam falt i synd og var redningsløst fortapt, hvis ikke Gud hadde sendt sin sønn, den annen Adam. Derfor måtte Jesus iføre seg kjød og blod som barna, for å kunne komme dem til hjelp som var i kjød og blod. Hebr. 2, 14. Jesus fikk også en sjel, som den første Adam, og han ble født under loven for å frikjøpe dem som var under loven. Men saken var, at Jesus uttømte sin sjel, sitt liv i denne verden. Herren behaget å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel brakte skyldofferet, skulle han se avkom, leve lenge, og Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd.

Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Es. 53, 10 og 12.

Vi er av naturen som den første Adam — en levende sjel — som er falt fra Gud. Men vi kan oppreises i Kristus derved at vi ber Gud om tilgivelse og kraft til å vandre et nytt levnet. Vårt liv i denne sanselige verden går da til grunne. Havesyke, øynenes lyst, kjødets lyst og et storaktig levnet får ende når vi vandrer et liv etter Guds vilje. Vi som var spill levende i denne verden, dør bort fra den. Det går med oss som med Jesus, det sjeliske menneske dør, sjelen uttømmes; vi går i Jesu blod inn i helligdommen, Hebr. 10, 19, og finner en evig forløsning. All vår interesse omskiftes fra jordisk til å bli himmelsk. For vi er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes mange tusener, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, til dommeren, alles Gud, til åndene av de fullendte rettferdige, til Jesus mellommann for en ny pakt osv. Hebr. 12, 22 og flg.

Vi må passere dommeren for å kunne oppnå all denne herlighet. For dommen begynner med Guds hus, med oss. Dommen blir oss til frifinnelsesdom for mange falls skyld, Rom. 5, 16, når vi har sinnelag til å dømme oss selv. Å dømme seg selv er det samme som å miste sitt liv i denne verden. Å miste sitt liv er det samme som å uttømme sin sjel til døden fra alt jordisk og sanselig. Dette er å stå imot synden inntil blodet. Ypperstepresten i den gamle pakt bar blodet (sjelen) inn i helligdommen, Hebr. 13, 11, således også i den nye pakt. Vår sjel (blodet, livet i denne verden) uttømmes fra det jordiske og sanselige og blir av vår himmelske yppersteprest Jesus Kristus båret inn i helligdommen. Der vil dette blod utgjøre ett av hovedvitnene om at vårt liv i denne verden er mistet, og at vi har bevart det i helligdommen til et evig liv. For de er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre går ut på ett. Dette er Guds vitnesbyrd, og det er større enn menneskets vitnesbyrd. 1. Johs. 5.

Men når Jesus i kraft av en evig pakts blod ble ført opp fra de døde, så vil vi med ham i den samme evige pakts blod også bli ført opp fra de døde. Hebr. 13, 20. Dog, vi kan ikke bli ført opp fra de døde, før enn vi i sannhet er død med ham. Er I da oppreist med Kristus, så søk det som er oventil, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Kol. 3, 1 og 2. La eders hu stå til det som er oventil, ikke til det som er på jorden. Det sjeliske menneske trakter etter jordiske ting, men det åndelige menneske lengter etter det som er oventil.

Ettersom nå Jesus uttømte sin sjel inntil døden, så oppreiste Gud ham, idet han løste dødens veer ettersom det ikke var mulig, at han kunne holdes av den. Endog hans kjød la seg til hvile med håp. Hans sjel ble ikke forlatt i dødsriket og hans legeme så ikke forråtnelse. Hvorfor? Jo, fordi der ikke fantes svik i hans munn, og fordi han alltid var sin Fader lydig. Denne verdens fyrste hadde ingen del i ham. Han sto maktesløs, det vil si, hans makt var knust like overfor Jesu person. Den som nå vil lyde Jesus, får hans ånd og sinnelag samt kraft til å seire over det onde og over verdens fyrste.

Av Davids lends frukt sitter det nå alltid en på hans trone; for det var om Messias oppstandelse David fremsynt talte. Han er Israels konge og vår store yppersteprest. Ap. gj. 2. kap. Han gir oss av sin ånd og kraft, den samme ånd hvori han ofret seg selv. Og det gjør han, for at også vi skal få ånd og kraft til å ofre oss selv etter kjødet og bli gjort levende etter ånden.

Når vi lever i Kristus, da er vi lovbundet i ham. 1. Kor. 9, 21. Men vi er ikke lovløse for Gud. Men den som synder, gir loven kraft; for syndens kraft er loven. D.v.s., dersom jeg her i Fr.stad går stille og rolig frem, da har politiet ingen makt over meg; men hvis jeg overtreder politiets vedtekter, da får loven kraft over meg, og dermed også dens håndhevere.

Men nå er Jesus kommet for å tilintetgjøre døden og all lovovertredelse, og han har ført liv (guddommelig liv) og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.

Hermed har all lov og alle lovens håndhevere for alltid tapt sin makt over oss.

Dette er noe av den gudfryktighetens hemmelighet: Kristus åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd osv. 1. Tim. 3, 16. Den som forgriper seg på dette liv, blir selv en overtreder; for dette liv er lovlydigheten personifisert.