170. Hvilen

For vi går inn til hvilen, vi som er komne til troen. Hebr. 4, 3.

Det må gjøres forskjell på fred og hvile. Rettferdiggjort ved troen på hans blod har vi fred med Gud. Ut herfra skal vi gå inn til hvilen.

Hvilen begynner, når vi ved loven dør fra loven; men den fortsetter og utdypes ved den stadige vandring i tro.

Til en begynnelse gir Gud oss megen kunnskap og styrke. Nåden er rik over oss, og vi tror virkelig å eie hva nåden virker og yter. Dette gjør oss sterke og herlige i Kristus; vi blir æret i ham. Vi begynner så smått i all hemmelighet å beundre oss selv, i det vi måler oss med andre, som ikke vet så meget og ikke eier denne kraft. Gud som forstår, at det er fare på ferde trekker nå tilbake fra oss noe av sin nåde. Vår styrke forsvinner, kunnskapen hjelper oss ikke lenger. Atter er vi helt avhengig av Gud og hans nåde. Vi blir ribbet for alle støtter og tilflukts steder. Smerten griper oss midt i freden. Det kjennes ut som om vi er hensatt i en skrustikke, hvor Gud selv setter til og bestemmer hvor meget vi tåler. Her får hovmodet et knekk; man lærer ikke mer å stole på seg selv. Det er Gud som står ved roret.

Dette er hva apostelen omtaler, når han sier til korintierne: I er sterke i Kristus, vi svake, I hedrede, vi æreløse. Guds bestemmelse og mål med oss er at vi skal dø med Kristus. Han er død for oss men nå skal vi dø med ham. Så lenge vi er sterke og hedret er vi langt borte fra døden. Men når svakhet og hjelpeløshet inntrer da mister man styrke, ære og selvtillit. Kristi død blir virksom i oss likesom den tidligere var virksom for oss. Man nærmer seg det tredje vitne: blodet. Her går vi inn til hvilen, vi som er komne til troen. Fred med Gud hadde vi i vår fulle styrke; men nå begynner hvilen.

Sådan handler Gud med et menneske to, ja tre ganger for å fjerne hovmodet fra mannen, og for at mennesket skal la sin gjerning fare. Her fremkommer Guds gjerninger, Guds fred og Guds hvile.