168. Et ord til evangelister og selvbestaltede lærere

Romernes tro på Gud var navnkundig i hele verden. Rom. 1, 8. Apostelen skrev visselig ikke annet til dem enn hva de skjønte og forsto, og dog er brevet til romerne en gåte for våre dagers kristne. Dette beviser, at de kristne i Rom sto på et mer utviklet trinn i kristenlivet enn våre dagers kristne.

De kjente til synden i kjødet; for apostelen formaner dem til ikke å la synden herske i deres dødelige legemer, så de lød dets lyster. Rom. 6, 12. De var gitt kraft over synden, hvis ikke da var en sådan formaning uten betydning.

Når vi frigjøres fra synden og trår inn i rettferdighetens tjeneste, så uttas ikke dermed synden i kjødet. Synden i kjødet kan også kalles lysten i kjødet, derfor heter det: Enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. Derfor skal vi anse oss som døde for lysten eller synden og anse oss som levende for Gud.

Da vi var i kjødet virket de syndige lyster. Rom. 7, 5. Dette tilkjennegir at vi ikke lenger er i kjødet, derfor heter det: Men I er ikke lenger i kjødet, men i Ånden såfremt Guds Ånd bor i eder. Rom. 8, 9.

Det er denne overflytten fra kjød til ånd som gjør, at mange Guds barn tror seg å ha mistet synden i kjødet eller å være overflyttet fra romerbrevets syvende til dets åttende kapittel. Dog, synden er like fullt i kjødet. Derfor skal vi anse oss som døde for den.

Under helliggjørelsen, hvilken finner sted etter at vi er døpt med Ånden, leder Gud oss til våre fiender, og disse er vårt brød.

Kanaan var full av fiender da Israel dro over Jordan. Sådan er vårt kjød også fullt av fiender etter at vi ved loven er død fra loven. Det er fremdeles intet godt i vårt kjød. Nå er den nye og levende vei banet gjennom forhenget, det er hans kjød, derfor går nødvendigvis den samme vei gjennom vårt kjød. På denne vei møter vi et utall av fiender, som alle skal beseires i kraft av en evig ånd. Her er offere nok og her er brød nok. Kristus gikk foran på denne vei, og Gud fordømte synden i hans kjød, for at lovens krav skal bli oppfylt i oss når vi vandrer i Ånden og ikke etter kjødet; for kjødets sans er død men Åndens sans er liv og fred.

Vi har rikelig bevismateriell for, at synden bor i oss etter at vi er døpt med den Hellige Ånd; for der er skjedd frafall i massevis på grunn av at man har gitt etter for lysten i kjødet. Synden i kjødet har fått råde, og man er falt i åpenbare synder. Det eneste som kan frelse oss og bevare oss er dette at vi forblir på korset. De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Denne korsfestelse er en trosstilling, som opphører det øyeblikk man lar lystene råde.

All splid, trette og uenighet kommer derav, at man lar lystene i lemmene råde. Jak. 4, 1. Alle åpenbare synder, som kalles kjødets gjerninger, Gal. 5, 19, kommer frem derved at man gir etter for lysten i kjødet.

Jeg er forvisset om at mange sjeler er falt ut i synd, nettopp fordi de trodde synden var uttatt av deres kjød. De sluttet med å våke og be; lysten derimot var fullt ut årvåken, og så falt man. Ikke mange bli lærere, fordi dere skal ha større ansvar. Tenk hvilket ansvar de har, som fører folk inn i slike falske søvndyssende lærdommer som dette at synden blir uttatt av kjødet ved Åndens dåp.

Synes livets skole må tilsi at det må formanes strengt til ikke å la synden i kjødet få herske, så man lyder dets lyster.

Aron og hans sønner skulle bære skylden for overtredelse mot deres presteembete mot fremmed inngrep. Således trenges det også i vår tid til menn som kan holde alle disse selvbestaltede religiøse lærere i ørene, så de blir satt på sin rette plass.

Da Usias var blitt mektig, ble hans hjerte hovmodig, så han handlet ille og han forbrøt seg mot Herren, sin Gud, og gikk inn i Herrens helligdom for at brenne røkelse på røkelsesalteret.

Men Asarja, presten, gikk inn etter ham og med ham åtti Herrens prester, modige menn. Og de trådte opp imot kong Usias og sa til ham: Det tilkommer ikke deg, Usias, å brenne røkelse for Herren men prestene, Arons sønner som er helliget til å brenne røkelse. Gå ut av helligdommen! For du har vært ulydig, og det blir deg ikke til ære for Gud Herren.

Da ble Usias vred, og spedalskheten brøt frem i hans panne osv. 2. Krøn. 26, 16 og flg.

Kong Usias var ikke alene blitt mektig, men også egenmektig. Arons sønner var for ham så ubetydelige små. Således går det som oftest evangelisten, når Herren gjør ham stor ved vekkelser. Hyrdene, lærerne, profetene blir så små at de ikke engang eksisterer. Evangelisten påtar seg å klare alle bestillinger. Han trenger som Usias frem og utover sine grenser; han trenger inn i andres bestilling og påtar seg å være lærer og blir kun en falsk lærer, ettersom Gud aldri har ansatt ham som annet enn evangelist. Hele menigheten blir et konkursbo, frafallene blir mangfoldige, spedalskheten bryter frem alle vegne — og dog sover man de trygges søvn ventende på neste vekkelse, hvor de selv for annen gang skal stråle som dens midtpunkt. Forfengeligheters forfengelighet. Alt sammen er forfengelighet. Kun Guds Ord blir stående som sier: Og Gud satte i menigheten for det første apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere osv. De er satt der til de helliges fullkomne beredelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro. Gud har satt i menigheten de forskjellige tjenere, og de ber ikke noe menneske pent om å få utføre og fullføre sin gjerning. De gammeltestamentlige profeter fikk ikke noen pen medfart av sin samtids religiøse mennesker, og jeg tror enhver som vil stå for Guds åsyn og gjøre prestetjeneste for ham vil få erfare det samme i vår nytestamentlige såkalte opplyste tid, da mørket sies å være lys og lyset mørke.