15. Salt i forråtnelsen

Blant de mange populære uttrykk som sirkulerer innen de religiøse forsamlinger er også dette: Vi må være salt i forråtnelsen. David sier i den 1. Salme:

Salig er den mann, som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.

Dersom man grunnet på Herrens lov dag og natt ville man forlengst ha bemerket, at uttrykket “salt i forråtnelsen” var noe meningsløst og overfladisk, som man helst burde rødme ved å ha vært så tankeløs å uttale.

Jeg har alltid forstått det slik, at saltet bevarer fra forråtnelsen. Ingen er så uforstandig å salte råtten fisk eller råttent kjøtt. Men når det gjelder Gud, så har man så uhyre liten forståelse av at man nok kan tro, at han vil slippe salt opp i det råtne for å få noe ut av det.

Der står i Matteus 5. kapittel: I er jordens salt. Det vil si, Gud lar jorden bli stående for de rettferdiges skyld, for at de på den kan få sin åndelige utdannelse. Altså er det de rettferdige, der som salt, oppholder verden, som Gud ellers — uten disse rettferdige — uten dette salt — ville tilintetgjøre. Hadde der vært 10 rettferdige i Sodoma ville Gud ha spart staden, men det var for lite salt, og den ble tilintetgjort.