14. Hvorledes man bør ferdes i Guds hus?

De første troende som var lært av apostlene selv, holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Ap. gj. 2, 42.

Apostlenes lære. Hvor mange holder i våre dager trolig fast ved den? Innen de såkalte frie forsamlinger er man blitt så fri, at det vel nærmest måtte bli en tvang og trelldom, om man nå skulle begynne å grunne på Herrens lov natt og dag. Den hele forkynnelse går ut på frigjørelse fra lovens forbannelse. Til dette øyemed har man i tidpns løp hobet sammen en hel masse morsomme småhistorier, som tjener til å løsne forsamlingens smilebånd og kaste en selvtilfreds glans over det hele.

De som da har mottatt “frigjørelse”, er så henvist til år etter annet å høre de samme løyerlige historier om “lovtrellens” forfengelige strev om og om igjen. Det er nå flere som har en ganske stor ferdighet i å frakte folket fra ørkenen over Jordan. Men så lar man det også sitte der på Gilgalhøyden uten å bekymre seg mer om den sak.

Paulus, der noksom kjent var en mester, når det gjaldt å lede folket videre innover i landet, formante Timoteus på det mest inntrengende til å gi akt på seg selv og på læren. “Hold ved dermed,” sier han, “for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” 1. Tim. 4, 16.

Nå er det moderne ikke å holde fast ved læren. Derimot kappes man om å få tale — og det i en så uhyggelig grad, at det går vel så anstendig for seg i verden, hvor man har lært noenlunde å legge bånd på seg. Når det er tale om å ferdes rett i Guds hus, så tror jeg man innen “de frie forsamlinger”, hvor man roser seg av Åndens dåp og Åndens veiledning, som begynnelsesgrunn bør legge seg på hjertet Ord. 12, 23, hvor det heter:

“Et klokt menneske skjuler sin kunnskap, men dårens hjerte utroper sin dårskap.”

Når man så har lært den store kunst å tie, kunne det være håp om, at man senere kunne lære å høre.

Der finnes en hel del av såkalte “predikende brødre”, og man må ha atskillig øvelse, om man skal komme til orde foran noen av dem. De stakkarer som danner de predikende brødres tilhørerskare, er så godt som utelukkende henvist til å tie, høre og legge i kollekten — en merkelig frihet.

Jeg tror det ville gå langt mer åndelig for seg, om de predikende brødre av og til ble hjemme, så de ringe i forsamlingen kunne få tid på seg til å tenke og tale.

Dersom man ga litt mer akt på apostlenes lære, ville man få kunnskap om, at av mange ord kommer dårlig tale. Pred. 5, 2.

Men når sannheten ikke får rom i dem, som selv kaller seg “ledende brødre”, hvordan skal så den flokk nå frem, som lar seg lede av slike.

Rettelig sier Esaias:

“Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten er snublet på tingstedet, og hva rett er kan ikke finne inngang.”

Mange steder opptrer lederen som hyrde, evangelist og lærer — han er alt for flokken. i stedet for å opplære menigheten, så det av dens midte kunne spire frem apostler, profeter og lærere, 1. Kor. 12, 28, så våker man med nidkjærhet over at ingen gjør dem rangen stridig. Selv om det er selve sannhetens våpen man blir bearbeidet med, så vrir man seg unna for atter å opptre på plattformen som den i seg selv alt oppfyllende representant for alt som heter menighetsliv.

Det kan være på høy tid, at den menige mann innen ledernes forsamlinger får salvet sine øyne med øyensalve, så de selv kan begynne å se, tenke og handle, og ikke bare sitte der som stumme tilhørere, der kun nå og da bryter ut i et “halleluja”, når lederen kommer med en eller annen vittig bemerkning. Eller som kun av og til avlegger et vitnesbyrd innenfor lederens horisont og tilsynsembete.

Derfor, om noen vil lære hvorledes man bør ferdes i Guds hus, så ransak selv Guds ord, og legg selv øret til sannhetens ånd.