166. Tjener for ånd

En åndens tjener vil samarbeide med Guds Ånd og motarbeider hva den vil ha fjernet. Han vil i Ånden ransake personer og forhold og alltid befinne seg der hvor dom og avgjørelser finner sted. Han kjenner ingen etter kjødet, men alle gjennom hodet Jesus Kristus. Slektskap og vennskap vil derfor opphøre å spille noen rolle i åndelige avgjørelser; for hva som er kjød vil for ham være kjød enten det finnes hos en nær beslektet eller ikke, som skrevet står: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og i sitt hus. Matt. 13, 57. Han tror ikke for den og dens tale skyld; han ransaker selv hvordan alt står seg for Gud — og ut derfra handler og taler han. For ham gjelder ikke flertallets bestemmelser og syn på tingene, når Åndens vitnesbyrd er borte. Herren selv virker i hjertene til å gi ham, hva han trenger til livets opphold, så han føler seg fri i sin gjerning og blir ikke givernes trell. Han behøver ikke å lage menigheter for å få mange til å underholde seg; han foretrekker heller å lide ondt med evangeliet og lar det være nok med den oppskrivning, som har funnet sted der oppe i Livsens bok. Fri fra alle gjør han seg til tjener for alle. Forfengelighet er ham en vederstyggelighet, og dyrker noen denne avgud i det skjulte innen menigheten, så er det dog ikke skjult for ham. Løfter anser han for lettsindighet og smigrerier preller av til vanære for den som kommer med slikt. Han lar ikke blåse i basun for seg om hvor han ferdes, og hva han gjør. Han fører ingen dagbok, ettersom han alltid lever under følelsen av Herrens nærhet, og det vil være ham en vemmelse å gi seg selv skussmål. Han kjenner menighetenes svakhet og er sparsom med å utdele ros. Han lar seg ikke dåre av den rike, ettersom han ikke har bruk for hans penger, han beundrer ikke den lærde, fordi han vet, at denne verdens visdom er dårskap for Gud. Han antar ikke navnet pastor, ettersom han har kunnskap om at alle, som er overført fra mørket til Guds underfulle lys er konger og prester for Gud. Han forholder seg som en broder blant brødre og elsker å være skjult. Han synes treg når andre synes det bør handles, men handler når man ikke har anelse om at noe galt er på ferde. Han er ubegripelig, elsket og fryktet. Hvor han setter grensen er det livsfarlig å gå videre; den som ikke tror vil få erfare. Visdom er hans kjæreste eie, og ved råds og styrkes Ånd omstyrter han festningsverker, som setter seg opp mot kunnskapen om Gud. Han er såre ringe i egne øyne, derfor blir hans nærvær skrøpelig og hans tale ringaktet. Pastorer og teologer kan ikke øyne ham, og i deres nærvær er han en vemmelse, hvilket han selv også har følelsen av — en snublesten. Han har ikke adgang til dødningers forsamlinger, ettersom sannheten der forlengst har snublet på tingstedet. Han ferdes om hvor det treffer seg — utenfor leiren —, og har der et alter å ete av som de ikke har rett til å ete av som gjør tjeneste ved teltet. De som hører ham blir alle i mer eller mindre grad lik ham selv. Han er for sine motstandere som leviatan, mot hvis panser bueskytterens piler preller av, og hver den som står opp imot ham får han domfelt. Dette er åndens tjeneres beskikkede del fra Herren og hans arv fra ham. Han er fortrolig med motstand og vel kjent med Kristi lidelser. Han gir akt på tiden, og er skjult i den allmektiges hånd på den onde dag; men går like mot Jerusalem, når ånden vitner om at bånd og trengsler venter ham der. Verdens herrer som regjerer i denne tids mørke, har lagt seg over ham med sin fulle tyngde og selv funnet ut at de var for lette. Hans hender er opplært til krig, han er farlig for ulven og leiesvennen; men han er en god venn og beskytter for de oppriktige av hjertet. Han ser meget og sier lite, derfor er hans taushet som oftest det mest virksomme foredrag. Han elsker ensomhet, men blir etterjaget av tilhørere. Han er som et åtsel, som trekker ørnene til seg. Han lyser ikke for mange i sin samtid, fordi de fleste lar seg dåre av det som i deres tid ansees for lyst og stort; men langt inn i fremtiden vil han lyse som en fiksstjerne mot sin samtids mørke himmelhvelving. Han er mer verd enn ti tusen, og ved hans bortgang blir det følbart at et lys er sluknet. Dog, det lever og skal leve evinnelig.

Hvem er tjener for ånd, og hvem vil bli det??