140. De sørgende i Sion skal trøstes

Gud sier om Messias: Du min tjener, du er Israel på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. Hertil svarer Messias: Og jeg, jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft; dog, min rett er hos Herren og min lønn hos min Gud. Es. 49, 3 og 4.

Vi kan spørre, hvem ga Sønnen rett, da han vandret her nede? Hvem forsto ham? Hvem trådte persekaret sammen med ham? Hvem trøstet ham, når han alle vegne fant motsigelse? Det måtte se ut i hans øyne som om han forgjeves hadde arbeidet seg trett og til ingen nytte fortært sin kraft.

Skal vi følge vår Mester og ikke tale mennesker til behag, men til deres frelse, mon vi ikke også da skal få føle noe av det samme? Jo, visselig. Forgjeves kan man arbeide seg trett. De mest soleklare sannheter blir avvist. Det smaker ikke. Til ingen nytte fortærer man sin kraft. Sion sier: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg. Men er det nå virkelig så, at Messias hadde arbeidet forgjeves? Nei, hans rett var hos Herren. Så sier Herren: I den behagelige tid bønnhører jeg deg og på frelsens dag hjelper jeg deg, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal bringe landet på fote, utskifte øde arvelodder. Vers 8.

Hvor mange øde arvelodder ligger det ikke på de indre veier. Messias tok disse i besittelse da han tilsynelatende forgjeves ødet sin kraft. Nå utskifter han disse arvelodder til sine utvalgte, de som følger Lammet hvor det går. Til disse arvelodder når intet rivende dyr; for landet ligger innenfor forhenget. Alle som øver vederstyggeligheter og løgn må holde til utenfor. De kommer ikke engang til forhenget — enn si til de helliges arvelodd i lyset — innenfor. Hvem kommer, hvem kalles? Si til de bundne: Gå ut! Til dem som er i mørket: Kom frem for lyset! På veiene skulle de gresse, og på alle bare høyder skal det være gressgang for dem. Vers 9.

Den som virkelig føler seg bundet, til ham sies der: Gå ut! Og til den som virkelig tynges av mørke: Kom frem for lyset! På veiene skulle de gresse. Under vandringen treffer man på næring. Skjønt denne vei er trang og få finner den, så ser vi dog at Messias har gått foran og etterlatt rikelig næring på veien. Det er fullt opp av bare høyder, som nesten ikke har vært betrådt av mennesker, men rikelig næring for alle som kommer dit. Messias har etterlatt depoter for proviant på denne nye og levende vei.

De skulle ikke hungre og ikke tørste, og hverken det glødende sandhav eller solen skal skade dem; for deres forbarmer skal føre dem og lede dem til vannkilder, og jeg vil gjøre alle mine berg til veier, og mine banede veier skulle forhøyes. Vers 10 og 11.

Isak var flink til å grave brønner og finne vannkilder; men filisternes og Gerars hyrder stjal brønnene fra ham. 1. Mos. 26, 18. Her innenfor finnes ingen Gerars hyrder, ingen filister; de er alle tilhope døde under inntagelsen av dette herlige Kanaan. Her får man beholde sine kilder for seg selv; man får drikke vann av sin egen brønn. Herren selv skal lede oss til disse herlige vannkilder. Det glødende sandhav og solen skal ikke brenne oss mer. Rettferdighetens sol har underveis til dette land brent opp alt av høy, tre og strå. Gull, sølv og kostbare steiner roser seg i dens herlige stråleglans. Føttene, som var såre og forbrent i den hete sand, har fått legedom. De store berg, de svære vanskeligheter er blitt til veier. Messias har gått foran og har brutt ned og gjort vei.

Vi kan undres på, at han beredte oss et så herlig land, og at ingen ville være med ham, da han i sitt kjøds dager inntok dette velsignede land. Men skriftene blir oppfylt, som sier, at det kommer en fra en stad og en fra et folk til Sion. Kun noen få i hver menneskealder kommer inn i dette land. I tusenvis taler de om det; men kun få når frem.

Nå inntreffer Herrens bønnhørelse; for se, disse komme langt borte fra, og se disse kommer fra norden og fra vesten, og disse fra Sinims land. Vers 12.

Juble, I himler og fryd deg, du jord! I berg, utbryt i frydesang! For Herren trøster sitt folk, og over sine elendige forbarmer han seg.

Denne jord og disse berg — bak forhenget — har ligget øde fra eldgamle tider. Nå kommer de fra nord og vest og fra Sinims land. Nå er det noen som har elsket korset og som elsker det. Nå er det noen som akter Kristi vanære for den største rikdom. Alle disse av alle slekter, i alle tider kommer for å ta dette velsignede land i eie. Disse skal herliggjøres med Messias; for de har lidt med ham. All motstand er brutt; fyrstedømmer og makter er beseiret på korset. Korset forbyr verdslighet og ondskap adgang til dette land. Kun kors og kjærlighet til sannhet gir adgang.

Dine barn kommer i hast; de som nedbrøt deg og ødela deg; de skulle dra ut fra deg. Oppløft dine øyne trint omkring og se! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren, du skal iføre deg dem alle sammen som en prydelse og binde dem om deg som en brud. Vers 17 og 18.

Nå får Messias lønn for møysommelig arbeide. Alle som har samlet med ham på de indre veier får også nå sin lønn og sin glede sammen med — og i sin dyrebare frelser. Disse er lemmer på hans legeme. De er kjød av hans kjød og ben av hans ben; for de er bruden.

For dine ruiner og dine øde steder og ditt nedbrutte land, — sannelig, nå skal du være for trang for innbyggerne, og dine ødeleggere skulle være langt bort. Ennå skulle barna fra din barnløshets dager si for dine ører: Stedet er meg for trangt; flytt deg for meg, for at jeg kan få bo. Vers 19 og 20.

Noen vil si: Ha, ha, du tar storlig feil; for alt dette sikter til jødefolkets samling til sitt land — Israels land, som nå er frigjort fra tyrkernes vold.

Det er sant, det er et land, som kan sees og tas på, som kan betredes med våre føtter, et land hvis grenser kan bestemmes. Men likeså sikkert, som dette land eksisterer, finnes der også et motsvarende «himmelsk Kanaan.» Der er et Jerusalem her neden til; men der er også et Jerusalem her oven til. Vi taler om det Jerusalem og det Kanaan her oven til; for det er vår mor og vårt land, så får de som har interesser for det land som ligger mellom det Døde hav og Middelhavet tale om det som faller best i smak for seg.

Likesom Israels land har ligget nedbrutt, så har også vårt himmelske Kanaan ligget øde og ubebodd. Men nå skal det befolkes. Alle de, som har søkt det som er oventil, skal befolke det. Dette land var barnløs, da Jesus fra Nasaret trengte inn i det. Men nå skal stedet bli for trangt. Grensene må utvides. Hans ødeleggere skal være langt borte. De som hadde avsky for Messias i hans fornedrelse skal være langt borte. Jfr. vers 7. De som foraktet veien til dette herlige land skal ikke få se det. Veien gikk gjennom fornedrelse, derfor ble den ikke tålt, og derfor blir den ikke ansett for noe. Salige er de fattige i ånden; for himmerikes rike er deres. De rike og mektige og mette steiler og snubler på denne vei; de når aldri frem.

Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, landflyktig og forskutt. Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var jo enslig tilbake. Hvor var da disse? Vers 21.

Jo, dette er Herrens lønn. Fordi hans sjel har hatt møye skal han se det, skal han mettes; derved at de erkjenne ham, skal den Rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, og han bar dog manges synd, og for overtredere ba han. Es. 53, 11 og 12.

Enhver som på disse indre veier uttømmer sin sjel til døden vil i Kristus få de mange til del og få sterke til bytte. Ham tilhører vi alle; men i ham tilhører vi hverandre i det fedre forhold og barne forhold Gud har satt oss.

Det er godt å søke sin rett hos Herren. Om det er trangt og møyefullt, om man sår med tårer, om vi vekker folks avsky, om vi er barnløse, om vi forgjeves arbeider oss trett, så vit, at Messias måtte gå denne vei foran oss. Se hans veldige lønn for trofast arbeide. La deg trøste ved dette om alt ser trøstesløst ut.

Konger skulle være dine forfedre, og deres fyrstinner dine ammer; på sitt ansikt skulle de kaste seg til jorden for deg og dine føtters støv skulle de slikke, og du skal kjenne, at jeg er Herren, og at de som bier etter meg ikke skulle bli til skamme. Vers 23.

Sirak sier om Esaias: Med mektig ånd så han de siste ting og trøstet de sørgende i Sion. Zir. 48, 32.

Vær stille, vær innadvendt, bi på Herren og forvent din lønn fra ham. Gjør din gjerning for hans åsyn og velsignelsen kan ikke utebli. Vokt deg for å blåse i basun om alle dine gjerninger. Gud skal ha æren for det han virker i oss; så blir det Guds sak om han vil ære oss; for det er bare den Gud ærer som holder prøve. Se deg ikke blind på nådegavene; for livet er ikke i dem, men i giveren. Vit, at et fullkommet liv er propp fullt av nåde og gaver. La oss derfor søke mer av det fullkomne, trenge inn i Guds rike med makt.

Hos den forstandige holder visdommen seg stille; men dårskapen er en støyende kvinne. Megen støy, små virkninger. Alle ting er blitt til ved Guds ord, og uten det er enn ikke en eneste ting blitt til av alt det som er til. Ordet kommer til oss i stillhet og omskaper oss fra et syndig, naturlig menneske til å bli et Guds menneske. Hvilket stort arbeide, men så stille det går for seg. La oss lære å bli stille. Spar ordene; for de er som oftest skarn. Tal når ånden driver, og avslutt din tale når ånden slutter å drive. All tørrhet vil da forsvinne. Det er ikke alt hva vi vet menneskene trenger; men de lever av hvert ord som utgår av Guds munn. Ti stille med læresetninger, når Guds ånd ikke driver; men kjenner vi Åndens salvelse og drift, da la oss ta frem det vi har både nytt og gammelt.