117. Husholdere

Ethvert menneske som i mer eller mindre grad er blitt opplyst av Gud kan i dette lys finne en masse feil hos enhver nybegynner på Guds veier. I dette lys kan man peke fingre og tale ondt, eller man kan hjelpe. Man kan overøse nybegynneren med en masse sannheter, i det der i en fart skal rettes på alt mulig; og man kan endog bli tilfredsstilt etter kjødet, idet man nyter æren for å være en kar, som ikke er redd for å si folk sannheten. Slike «heltegjerninger» kan synes glimrende, og slike fryktløse personer «fryktelige». Men i det lange løp faller sådanne bedrifter igjennom. Og hvorfor? Jo, fordi det ikke blir husholderert med sannheten. Bak den kunnskap å si folk sannheten etter det forråd man har, ligger nemlig evige og vektige verdier etter det forråd man ennå ikke er i besittelse av; men som dog eksisterer i legemet. Vil man derfor unngå å bli beskjemmet, bør man føre husholdning over den sannhet man innehar og utdele den med skjønnsomhet og stor nåde. For ikke har noen fått lys, for i dette å være voldsmenn og herremenn.

Men Gud gir lys for at vi skal kunne herske sammen.

Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter, 1. Kor. 4, 1.

Dette ønske ville jeg gjerne kunne bli anvendt av de yngre på alle de eldre, som har arbeidet meget i Herren; for du må ikke tro, at det er blindhet som gjør, at ikke alltid de eldre retter hos andre det du ville ha rettet i en fart. En menighetstjener skal gjøre regnskap, derfor må han føre regnskap med hver eneste en. Når modenheten i livet kommer, ramler det du ville ha plukket vekk ved din kjødelige iver for fremme av sannheten. Den åndelige tjener står nemlig i forbindelse med den andens åndsliv. Et tak i dette er aldeles påkrevd, for at man skal kunne få utføre noen tjeneste. Noen kommer som et fremfarende veldig vær og skal ordne og rette alt og alle; men fordi de ikke har makt med hjertene forblir det død tjeneste og virvelvind. Luften blir oppfylt av støv og smuss. Når stormen har lagt seg blir det atter menighetstjenernes sak å oppta arbeidet; dermed er også de arme sjeler mest tjent og mest tilfreds.

Forøvrig kreves det av husholdere, at de må finnes tro.

Denne troskap må utvises for ham som har overlatt oss husholdningen. Den som er gjenstand for husholdning er ikke blitt overlatt det verv å føre tilsyn med at husholderen gjør sin plikt. Om noen gjør slikt, da kaller man ham i verden for «nesevis»; men i det åndelige språk kalles han for «oppblåst».

All tjeneste i Guds rike er grunnlagt på husholdning, og uten husholdning er man ingen tjener. Har du en husholdning, da ta vare på den; men har du ingen husholdning, da treng ikke inn i en annens husholdning for å husholdere. Du vil der ta deg ut som en nattugle i et spurverede. Lag selv noe av intet; for det er nok å ta av. Hele verden er ditt sogn.

Om Gud skulle «si oss sannheten», så mistet vi både mot og mål. Men nå er han så viselig, at han gir åpenbarelser (sannhets lys) til alt det som er gagnlig, d.v.s. han gir oss lys i så store porsjoner som vi tåler det og det kan gagne oss. Nå er vi barn av denne forstandige Fader, som vil at vi skal bli fullkomne, som han selv er fullkommen. Mot dette mål bør vi strebe; for det er veien til det fullkomne; og så får enhver nå så langt han bare kan.

Men for meg har det lite å si å dømmes av eder eller av en menneskelig domstol; ja, jeg dømmer meg ikke engang selv. 1. Kor. 4, 3.

Dersom Paulus ikke hadde vært utsatt for en masse tilrettevisninger av alle slag, av folk han selv hadde innen sin husholdning å opplære, da ville aldri ovenstående skriftsted være fremkommet. Men nå var de blitt kloke i Kristus, v. 10. Paulus hadde meget å lære av dem, trodde de om seg selv. Han burde gjøre det så og så. Han viste for stor overbærenhet mot den og den person; han var altfor svak til å greie så mange mennesker og så mange menigheter. Her måtte de sterke få hånd i hanke med, ellers ville arken ramle av lasset.

Ta du det ganske rolig. Har Gud gitt en mann et embete, så har han også gitt forstand til å forvalte det, sier selve verden, og de har vel sett det av erfaring. Hvor meget mer i åndens verden.

Bruk evner og krefter til noe mer nyttig; det er nok av arbeide. Men vil noen absolutt greie opp i en annens husholdning, da får han gjøre det; men likesom en flis verker ut, når den er kommet inn i legemet, således skal han verke ut og kastes bort. Har du arbeidslyst, så prøv deg på annen måte.

Husholderen regner med tiden; alt må inntreffe i rette tid og på rette måte. Den som blir betjent skal kunne føle og forstå det samme. Når man skal male et hus og har laget malingen ferdig i en balje, så tar man ikke den og slår oppetter veggen. Man tar en mindre pøs, fyller den fra baljen, så tar man en kost og stryker malingen godt ut; for at malingen i baljen skal rekke til for hele huset. Dette er å husholdere. Mon når man skal lære den kunst?

Under åndelige kriger derimot, er fremgangsmåten en annen; men man kjemper ikke med de man har i husholdningen.

Hva tjenesten angikk kunne korintierne ikke dømme Paulus; han kunne ikke engang dømme seg selv. All sådan dom får vi la stå hen til Herren kommer, han som skal åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud. Når alt kommer til alt, da er det etter hjertets råd Gud fatter sin dom. Men tror du å fatte hjertets råd når du dømmer? Nei, det kan alene Gud.

Det begynner nå innen menighetene å bli atskillig lys. Vokt deg, at du ikke i dette lys føler deg overvettes sterk, så du blir oppblåst, at bitre røtter skyter opp og mange derved besmittes. For den som tenker seg å vite noe, han har ennå aldri visst noe, således som man bør vite det. Men enhver bør tenke om seg selv som han bør tenke, d.v.s. etter den verdi og den makt, som er gitt ham av Gud. Gjør man det, da kan det ikke bli splid innen legemet, hvor det ene lem er satt til å hjelpe det annet.