107. Gi arbeideren hans lønn!

Og nå I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!

Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders åkre, den skriker, og høstfolkenes rop er komne inn for den Herre Sebaots ører. Jak. 5, 1 og 4.

Nå har verden penger og mat nok til å holde millioner av krigsfolk og hester på slagmarken i årevis; men før krigen var det så fattig og smått, at strevsomme, ordentlige arbeidsfolk i massevis måtte se sine barn sykne hen i tæring på grunn av underernæring.

Rike folk, stat og kommune lønnet sine arbeidere så smålig, at mange bra foreldre måtte vende skillingen mange gange, før de slapp den fra seg. Når det sedvanlige dagsarbeidet var over, og de kunne trenge hvile, måtte de se seg om etter andre jobber for ikke å gå til grunne av sult og sorg.

Men nå er da pengene kommet frem. Krigsguden krever milliardene, og folket ofrer. Den lønn, som er forholdt arbeiderne i fredstid, kommer plutselig frem i dagslyset. Smykker av alle slags legges på alteret. Vi hadde visselig sluppet denne verdensulykke om denne Verdens Herrer ikke hadde forholdt arbeiderne deres lønn. Der er rikdom nok i verden, der er korn og most nok, der er klær i massevis, om hver og en får hva hans arbeide virkelig er verd. Men forfengelighet, havesyke, gjerrighet, fylleri og fråtseri forblinder mennesket i den grad, at de stjeler maten ut av munnen på den fattige og hans barn for at deres egne gullringer skal bli tykkere, klærne finere og mer moderne, sigarene mer ekte, plassene på teatre og varieteer mer dominerende. Men nå er hevnens dager kommet, og de kommer i langt sterkere grad. Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett, eders gull og sølv er rustet bort, og rusten skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild: I har samlet skatter i de siste dager. I har levd i vellevnet på jorden og etter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen! I har domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder. Jak. 5.

Rasjoneringen skal visselig ikke forferde den fattige; for neppe har han fått så store rasjoner under fredelige forhold; de dager, da rikfolkene gjødde sine hjerter på slaktedagene. De visste nok å finne ribben og det fete på side og bog, og de visste hva de burde gi sine arbeidere. Men nå er snart tiden inne til å gråte og jamre seg. Slaktedagene blir færre, arbeiderne krever mer for sine gjøremål, krigsskatter og andre skatter sitter som rust på gullet og tærer det bort for deres øyne. Sønderriv nå eders klær og oppløft klageskrik.

Abels blod ropte fra jorden om hevn; nå skriker arbeidernes lønn, den lønn de skulle hatt i fredens dager, da de høstet eders åkre. De mange sukk fra bekymrete mødre og trette og urettferdig behandlete fedre er steget opp for den Herre Sebaots ører.

Deres bønner og deres barns skrik er hørt av alt kjøds Gud, og nå er han våknet for å gjengjelde.

Kan man forundre seg over at massene murrer under århundreders trykk og underkuelse? Nå kommer de opp av jorden som ville horder og krever sin rett. De krever hevn over fedrenes mishandling; de har sett sin mor gråte i fortvilelse under kampen for å skaffe sine det høyst nødvendige. De satt der i barneårene som tause vitner, og de så hvordan rikmennene og deres barn boltret seg i alle livets goder. Kan man forundre seg over at det vekkes hat i deres indre over en sådan urettferdig behandling. Enn i våre dager hersker urettferdigheten i den grad, at man burde skamme seg. Gå ombord i en hvilken som helst dampbåt, og du vil finne at omtrent hele båten er beregnet på dem, som kan betale best. Det er levnet noen huller forut blant tønner og melsekker til de folk, som har mindre å betale med. Noe er forbedret i den senere tid; men på langt nær ikke som det burde gjøres.

Det er gått i blodet på folk, at det over alt skal være en skrikende forskjell på de som har penger og på de som lite og intet har. Denne urettferdighet blir betraktet som rettferdighet; og en følge av dette blir at alle og enhver gripes av pengegriskhet: for penger gir ære, plass og verdighet, selv om man innvendig er hul og tom som en gammel råtten eik.

Under slike forhold ligger det rett for hånden for naturmennesket å ta seg selv til rette og mene seg å stå på sin gode rett. Men skriftene sier noe annet:

Vær da tålmodig, brødre, til Herren kommer! Jak. 5, 7.

Hevnen hører Herren til, og den kommer; vi skal være tålmodig og ikke dele samfunn med dem, som vil snu opp ned på tingene for i egen kraft å skaffe seg rett.

Når Herren skaffer oss rett, da gjør han det så meget mer grundig, enn om vi selv skulle gjøre det. Derfor overlot også vår elskede Herre Jesus Kristus all dom over sine fiender til ham som dømmer rettferdig.