De siste tider.

Når det gjelder Jesu Kristi komme og vår samling med ham, da sier apostelen Paulus at vi på ingen måte skal la oss dåre, for først må frafallet komme og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn. 2. Tes. 2. kap.

Ser vi på naturen, da modnes alt om høsten. Gud lar alt få sin tid. Sådan også i åndens verden. Jødene får sin tid og hedningene sin. Evangeliet skal predikes over hele jorden. Ja, den skal bli så overprediket at den ikke tåler mer. Frafallet kommer. Hedningene har hørt nok. De vil ikke høre mer. De er trett av kristendommen, som de tror kun tjener kapitalen. Frafallet kommer. Med ordet «frafall» forståes jo at man har hørt, men vendt sig bort.

Dette massefrafall er i vår tid i full gang. Dyret rødmer mer og mer. Skjøgen sitter på et rødt dyr på den tid hun blir ødelagt. Åp. 6, 4 og 17, 3. Det er det røde dyr som skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken. Hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild.

For Gud gav dem i hjertet å fullføre hans tanke. Hvad er dyret? Jo det er mennesker som lik dyret kun tenker på hvad det skal ete. Det er mat og atter mat. På ryggen av dyret sitter fra gammel tid, da dyret ennu ikke var rødt, den store stab av forkynnere, som får sin lønn av dyret (statsmaktene). Men nu rødmer dyret og hater skjøgen på sin rygg. Hvem har forøvrig satt henne op der? Mon hun ikke selv fra gammel tid har følt det trygt og bekvemt å sette sig på denne dyrerygg. Aldri har hun tenkt sig at dyret skulde rødme under sig og hate henne, som satt der så trygt som en dronning med alle sine kunster og mysterier. Dersom hun hadde vært en Herrens tjener, da hadde hun av åpenbaringen funnet ut hvor farlig det var å sette sig op på dyreryggen. For åpenbarelsesboken er gitt for å vise hans tjenere det som snart skal skje. Åp. 1, 1. De som sitter på dyreryggen, er altså ikke Herrens tjenere i den forstand som åpenbaringen mener det.

Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne.

Helt fra gammel tid av har skjøgen hatet Jesu vidner og de hellige. Hun har følt avind mot dem, fordi hun har ansett dem som konkurrenter og som farlige mennesker i hvis makt det lå å gi dyret kunnskap om skjøgens vederstyggelighet. Derfor har hun egget dyret mot de hellige, og hun har ikke gitt sig, før hun har fått de helliges blod i sitt beger. Da har hun frydet sig og er blitt drukken. Dyret har latt sig narre. Skjøgen har klaget sin nød til dyret, og dyret var straks ferdig med død og dom.

Men i våre dager nytter det ikke for skjøgen å sladre til dyret. Hun selv har full hyre med å holde sig fast på dets nakke. Og den dag er nær forhånden, da engelen fra himlen, han som oplyser jorden med sin herlighet, skal rope med sterk røst: Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder, og et fengsel for hver uren og hatet fugl. Ap. 18, 2.

Selv efterat skjøgen er falt av dyret, vil en og annen uren ånd henge ved henne. En og annen uren og hatet fugl vil søke ly i hennes fengsel. Alle disse er mennesker, som trygger sig til det gamle skjøgevesen.

Men den store skare i himlen skal rope halleluja over skjøgens dom og fall. For Gud har krevet sine tjeneres blod av hennes hånd. Åp. 19, 1-2. Røken av henne stiger op i all evighet.

Herrens bud til oss lyder: Gå ut fra henne mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager! 18, 4.

Tegnet for Jesu gjenkomst er frafallet. Dyret rødmer og kaster skjøgen av sin rygg.

Syndens menneske (Antikrist) kommer tilsyne. Lovløshetens hemmelighet baner vei for syndens menneske. Og når det som holder igjen, blir ryddet av veien, da fødes den lovløse, Antikrist, Satan i kjøds skikkelse. Hvem skal ryddes av veien? Hvem holder igjen? Jo, det er først og fremst den Hellig-Ånd, som overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom. Dernæst Jesu vidner og de hellige. Satan arbeider så kraftig, at de helliges makt blir fullstendig knust. Samvittigheten dødes. Forstanden og materialismen blir Gud. Dyret kommer op av jorden. Ånden fra himlen blir fornektet. Samvittigheten satt ut av betraktning. Alt som holder igjen, blir ryddet av veien. Og så kommer Antikrist tilsyne. Alt dette er tegn på Jesu komme.

Av alt dette forstår vi at alle som arbeider for frafall fra kristendommen, de arbeider for å bane vei for Antikrist.

Dyret kunde kaste skjøgen av sin rygg; men for å fortære Antikrist må Guds Sønn fra himlen åpenbares. Han skal gjøre ham til intet i sin åpenbarelse, ved sin munns ånde. 2. Tes. 2, 8.