(Ikke identifisert)

Takk for brev av 30. ds., hvorav jeg forstår De er en efter sannhet søkende sjel.

For å kunne svare rett på Deres spørsmål, må jeg si: Vi har intet navn. «Smiths venner» er noe utenforstående har pålagt oss. Vi er kun en fri vennegruppe uten navn og uten menneskelig organisasjon.

For å forstå dette må jeg få si noen ord om starten. Og da det var mig som begynte dette arbeide, må jeg få si litt om hvorledes det ved Guds nåde gikk til.

Helt fra barns ben var jeg draget sterkt av Guds Ånd. Min far var en rettferdig mann (døde som arsenalforvalter i Kristiansand S. 1915). Han plantet en god sæd i oss i barneårene. 15 ½ år gammel gikk jeg til sjøss og kom 2 år senere inn i Marinen, hvor jeg var i 39 ¾ år og tjente i de forskjellige grader op til overkanoner. Efter å ha levet i Marinen i 6 år som menig omb. i skib og på kasernen, kom jeg i byen. Alle kamerater var borte. Det blev stille rundt omkr. mig. Guds Ånd begynte å tale veldig i mitt indre, og jeg orket ikke å stå imot. 17. mai 1898 omb. i monitoren Thor på hundevakten om natten overgav jeg mig til Gud og fikk en indre dyp forvissning om at jeg tilhørte ham. Jeg gikk i methodistkirken ved den tid, men fant ikke tilstrekkelig næring. Begynte så noen småmøter med ungdom. Vi bad og leste i Bibelen. Guds Ånd arbeidet kraftig på mig at jeg skulde rense mig. Det gikk ikke så fort, men jeg tok alt som fra Gud, og han gav mig kraft. 2 år efter omvendelsen i år 1900 kom Guds Ånd over mig omb. i kanonbåten «Sleipner». Skriftene blev langt mer lettforståelig enn før. Men det merkelige var at ingen av de troende jeg kjente, forstod mig. Jeg blev ensom. Men så traff jeg en her og en annen der på skib og på marineverftet. Vi kom sammen om kveldene og bad til Gud og leste i Skriftene. I 1905 blev min bror, tannlege Aksel Smith, frelst. Vi kom sammen i 1907 på Horten. Vi bad og ransaket Skriftene. Så traff jeg i 1908 kadett Elias Aslaksen omb. i Sleipner. Vi bad og leste i Bibelen. Min bror Aksel var den første som bad mig om å døpe sig. Han skrev utmeldelsesattest av statskirken samme dag. Så kom vi sammen og brøt brødet. Under krigen kom vi til Finnmark og Vestlandet. Under landlovene holdt vi møter hvor vi fikk inngang. Gud velsignet mer enn vi hadde anelse om, så det idag er en mengde venner rundt omkring.

Håper, kjære bror, at denne lille redegjørelse gir Dem et litet innblikk i vårt arbeide. Vi har alltid lagt vinn på å holde oss til gudsfrykt. Vi har ikke noen gang tenkt på å lage noe parti. Men Guds velsignelse har gjort at det er som idag.

Vi har ikke innskrevet oss noe steds, og vi innskriver heller ikke andre. Men vi er innskrevet i Livets, Lammets bok. Vårt samfund består i Ånden ved vandring i det lys Gud gir. Ikke alle som regnes for våre venner, er like gudfryktige; men vi søker å gjøre gode mennesker av alle de som Gud sender i vår vei.

Det skulde glede mig å få en mer inngående samtale med Dem om «Guds vei». Jeg er nu pensjonist og har fri; men jeg er jo begrenset på annen måte hvad reiser angår. Vi har atter stevne her på Horten i pinsen, om Gud vil. Det vilde jo være en glede atter å se Dem her. Deres søster som var i Hallingdal, kom forleden dag innom her med hilsninger fra Nesbyen. Det var virkelig en sann glede å se hennes opriktige glede i Herren. Må Gud fremdeles få velsigne henne.

Hvad pinsevennene angår, så må De ikke tro vi har noe imot dem. Men vi har søkt å la dem forstå at det er ikke bare om å gjøre å få Ånden, men også å være lydig mot Ånden. At det er gudfryktige blandt pinsevenner, det tviler jeg ikke på.

Skjemaer til utskriving av statskirken har jeg ikke. Det må forøvrig være nok å si at jeg akter ikke å innskrive mig i noe av mennesker ordnet samfund. Vi vet jo at all partidannelse er av djevelen. Det er kjødets gjerninger. Det utelukker andre Guds barn som vil leve skriftmessig – uten parti. Gal. 5, 19 og flg.

Kjærlig hilsen fra Deres i Herren forbundne bror