(Ikke original)

Hjertelig takk for dine 2 kjære brev og for manuskripter.

Guds ord er levende og skarpt, det skiller og kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og det dømmer over hjertets skjulte tanker og råd. Det ser ut for mine øine som om man må slite sig ut som en sjelisk kristen for å bli en åndelig kristen, akkurat på samme måte som da man av all makt søkte å holde loven, og den da blev en tuktemester til Kristus. Det er det sjeliske vesen som holder rabalder innen Guds forsamlinger. En kan ikke si at den sjeliske kristne synder, gjør kjødets gjerninger, Gal. 5, 19, men han vandrer heller ikke efter Ånden, så han kan bli åndelig.

En kan gå ut fra med sikkerhet at det kun finnes få åndelige mennesker iblandt de troende. All selvsikkerhet, selvbevissthet, selvgodhet, selvklokskap osv. tilhører det sjeliske menneske. Centrum er det sjeliske jeg. Visstnok kan man være gjenfødt; men da forbindelseslinjene til verden på langt nær er avbrutt ved korset, så mottar man inntrykk fra omgivelsene (det jordiske) og resonnerer og dømmer ut fra hvad øiet ser og øret hører. Dette blir på ingen måte en rettferdig dom. Det er denne dom som har dommersete for det meste innen forsamlingene. Derfor all ugreie og høi sjø.

Skal man la hodet, Kristus, råde, da vet man intet, forstår intet, kan ikke dømme om noe, før han som har gitt all dom, gir sig tilkjenne. En blir intetsigende og må bære intetsigendes kors, hvilket er svært for den som tykkes sig å vite noe. På den måte blir det sjeliske satt ut av funksjon, og det fattige i ånden treder i stedet. Kristus som hodet blir benyttet, og «mitt kløktige hode» blir kun et mottagerapparat for ham – Jesus Kristus, ypperstepresten. En blir som den som intet vet, intet eier og intet kan foreta sig. Mine gjerninger forsvinner, men Guds gjerninger kommer for dagslyset. Det kjødelige menneske (gamle) er korsfestet, det naturlige menneske (sjeliske) blir korsfestet, og det åndelige menneske (Guds menneske) kommer nok engang tilsyne her på jord som et tro billede av Menneskesønnen. Derfor kors over alt nedenfra, kors over alt fra mig selv – efter naturen.

Ja, kjære bror, dette er hvad som hårdt har beskjeftiget mine tanker i de siste dager. Og det beste Gud har gitt mig, er sitt lys som opklarer mitt mørke.

Ordspr. 31, 9. Må Gud velsigne dig og ditt hus. Kjærligst er du hilset fra din i dette lys og denne nåde alltid glade bror