Utdrag fra et vitnesbyrd av Johan O. Smith.

Vi som har fått del i et himmelsk kall, må være tro i det eneste kall hvorved vi kan vokse, likesom Jesus. Moses var tro, således må også vi være tro, ikke etterapere, men tro i det kall Gud har satt oss. Det er ikke et jordisk kall, men et himmelsk. Det er så lett å etterape i det ytre, men vi må følge hver vårt eget himmelske kall, og der være tro. V. 3-6. Sønnen er satt over huset. Først var Moses satt som tjener til å se etter all den ytre tjeneste ved lovens bokstav, men så kom Sønnen og tok bolig i huset, og hans hus er vi. Vi er Jesu Kristi hus, hans hus. Gud satte sin egen Sønn over dette hus. Han var tro inntil døden. – Over alt hvor Kristuslivet ter seg virksomt, er Sønnen satt over huset. Ikke Moses. Her er et fremadskridende liv. V. 7-8.

Den eneste måte å være tro på, er å høre etter den Hellige Ånds røst. – Vi skal befeste vårt kall ved å fortsette å høre der ovenfra. Den røst går vår egen vilje imot, – så forherd ikke ditt hjerte! Ved å lyde den Hellige Ånds røst, blir vi befestet. Mange har tatt imot den Hellige Ånd og fått mye av Gud, men er stoppet opp, og mange løper forkjært, etter mennesker man tror er så og så fullkomne, men da kommer vi utenom Guds vilje!

Vi må komme inn på vår egen bane, ikke på andres. Hver enkelt har sin egen vei, vi må løpe hver for oss. Hans veier fører til fullkommenhet! Det er Guds veier vi må ta vare på. V. 10. Den eneste måte å komme inn til hvile på, er å gå vår egen vei, den som Gud har bestemt, hver for oss, på vår egen løpebane. Det er Guds mening med oss at vi skal komme inn til hvilen, og det er det største vi kan oppnå. V. 12-14. Hele løpet, løpet som vi fikk fra begynnelsen av, det er vår vei, vårt kall. Vi møter hverandre i sentrum! Løper vi parallelt med hverandre, kommer én til sentrum, en annen ikke. V. 15-17.

Har man sett store ting av Gud, hvorfor ikke tro, han kan gjøre enda større ting! – Jo større lys, dess større ansvar. V. 18-19. Hva er vantro? Det er at vi holder på noe vi ikke vil gi opp, – elsker noe vi ikke vil gi slipp på når Gud virker. Man vil ikke lide, vil ikke tåle at Gud tar det fra en, og så begynner man å løpe inn i andres fotspor. – Det Gud krever av meg, krever han kanskje ikke av en annen. Følg du meg! En annen slipper ikke lettere. Vi må løpe linjen ut hver i vårt kall! Man har ikke idé om hvilket kall en annen har.

Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!