Utdrag av bibeltime avholdt i
Fredrikstad 13. januar 1930.

Da dannede Gud Herren mennesket av støv av jorden og blæste livets ånde i hans nese, og mennesket blev til en levende sjel. 1. Mos. 2, 7.

For å kunne forstå menneskets sammensetning må vi gå helt tilbake til begynnelsen. Det menneskelige legeme blev dannet av jordens støv, men der var endnu ikke liv i det, men så blæste Gud livets ånde i hans nese, og så blev mennesket til en levende sjel.

Hvad er nu sjelen? I 3. Mos. 17, 11 heter det: Ti kjødets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre forlikelse for eders sjele; ti blodet er det som gjør forlikelse derved, at det er sjelen.

Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd. 1. Kor. 15, 45. Den første Adam falt i synd og var redningsløst fortapt, hvis ikke Gud hadde sendt sin Sønn, den annen Adam. Derfor måtte Jesus iføre sig kjød og blod som børnene, for å kunne komme dem til hjelp som var i kjød og blod. Hebr. 2, 14. Jesus fikk også en sjel, som den første Adam, og han blev født under loven for å frikjøpe dem som var under loven. Men saken var, at Jesus uttømte sin sjel, sitt liv i denne verden. Herren behagede å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bragte skyldofret, skulde han se sæd, leve lenge, og Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd.

Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og blev regnet blandt overtredere. Es. 53, 10 og 12.

Vi er av naturen som den første Adam – en levende sjel – som er falt fra Gud. Men vi kan opreises i Kristus derved at vi ber Gud om tilgivelse og kraft til å vandre i et nytt levnet. Vårt liv i denne sanselige verden går da til grunde. Havesyke, øinenes lyst, kjødets lyst og et hofferdig levnet får ende når vi vandrer et liv efter Guds vilje. Vi som var spill levende i denne verden, dør bort fra den. Det går med oss som med Jesus, det sjeliske menneske dør, sjelen uttømmes; vi går i Jesu blod inn i helligdommen, Hebr. 10, 19, og finner en evig forløsning. All vår interesse omskiftes fra jordisk til å bli himmelsk. Ti vi er kommet til Sions bjerg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes mange tusinder, til høitidsskaren og menigheten av de første fødte, til dommeren, alles Gud, til åndene av de fullendte rettferdige, til Jesus mellemmann for en ny pakt osv. Hebr. 12, 22 og flg.

Vi må passere dommeren for å kunne opnå all denne herlighet. Ti dommen begynner med Guds hus, med oss. Dommen blir oss til frifinnelsesdom for mange falls skyld, Rom. 5, 16, når vi har sinnelag til å dømme oss selv. Å dømme sig selv er det samme som å miste sitt liv i denne verden. Å miste sitt liv er det samme som å uttømme sin sjel til døden fra alt jordisk og sanselig. Dette er å stå imot synden inntil blodet. Ypperstepresten i den gamle pakt bar blodet (sjelen) inn i helligdommen, Hebr. 13, 11, således også i den nye pakt. Vår sjel (blodet, livet i denne verden) uttømmes fra det jordiske og sanselige og blir av vår himmelske yppersteprest Jesus Kristus båret inn i helligdommen. Der vil dette blod utgjøre ett av hovedvidnene om at vårt liv i denne verden er mistet, og at vi har bevaret det i helligdommen til et evig liv. Ti de er tre som vidner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre går ut på ett. Dette er Guds vidnesbyrd, og det er større enn menneskets vidnesbyrd. 1. Johs. 5.

Men når Jesus i kraft av en evig pakts blod blev ført op fra de døde, så vil vi med ham i den samme evige pakts blod også bli ført op fra de døde. Hebr. 13, 20. Dog, vi kan ikke bli ført op fra de døde, førenn vi i sannhet er død med ham. Er I da opreist med Kristus, så søk det som er oventil, hvor Kristus sitter ved Guds høire hånd. Kol. 3, 1-2. La eders hu stå til det som er oventil, ikke til det som er på jorden. Det sjeliske menneske trakter efter jordiske ting, men det åndelige menneske hiker efter det som er oventil.

Eftersom nu Jesus uttømte sin sjel inntil døden, så opreiste Gud ham, idet han løste dødens veer, eftersom det ikke var mulig, at han kunde holdes av den. Endog hans kjød la sig til hvile med håp. Hans sjel blev ikke forlatt i dødsriket og hans legeme så ikke forrådnelse. Hvorfor? Jo, fordi der ikke fantes svik i hans munn, og fordi han alltid var sin Fader lydig. Denne verdens fyrste hadde ingen del i ham. Han stod maktesløs, det vil si, hans makt var knust likeoverfor Jesu person. Den som nu vil lyde Jesus, får hans ånd og sinnelag samt kraft til å seire over det onde og over verdens fyrste.

Av Davids lænds frukt sitter der nu alltid en på hans trone; ti det var om Messias opstandelse David fremsynt talte. Han er Israels konge og vår store yppersteprest. Ap. gj. 2. kap. Han gir oss av sin ånd og kraft, den samme ånd hvori han ofret sig selv. Og det gjør han, forat også vi skal få ånd og kraft til at ofre oss selv efter kjødet og bli gjort levende efter ånden.

Når vi lever i Kristus, da er vi lovbundet i ham. 1. Kor. 9, 21. Men vi er ikke lovløse for Gud. Men den som synder, gir loven kraft; ti syndens kraft er loven. Dvs., dersom jeg her i Fr.stad går stille og rolig frem, da har politiet ingen makt over mig; men hvis jeg overtreder politiets vedtekter, da får loven kraft over mig, og dermed også dens håndhevere.

Men nu er Jesus kommet for å tilintetgjøre døden og all lovovertredelse, og han har ført liv (guddommelig liv) og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.

Hermed har all lov og alle lovens håndhevere for alltid tapt sin makt over oss.

Dette er noget av den gudfrygtighetens hemmelighet: Kristus åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd osv. 1. Tim. 3, 16. Den som forgriper sig på dette liv, blir selv en overtreder; ti dette liv er lovlydigheten personifisert.