Fra bededagsstevnet 1928.

J. O. S. Ef. 4, 7-16. Der er mange forskjellige tjenester i legemet. Hvert lem på dette legeme er levende og har sin tildelte virksomhet. Det er ham som gav os nogle til apostler osv. Han selv, Jesus Kristus, var en apostel. For at få denne værdighet måtte han gå ned. Ingen må indbilde sig at være apostel, om han ikke gjør likedan. Han må være nøisom og tilfreds, hvordan han end har det. Han må ha godt lov av alle og av sandheten selv. Hans motstandere må, hvis de vil tale sandhet, gi ham godt vidnesbyrd. Han betaler sin gjæld og får godt lov hos kjøpmanden, likeså av hustru og barn i hjemmet. Hvis de sier sandhet, må de gi ham godt skudsmål. Dersom det ikke er sådan med dig, da tro ikke du er nogen apostel. At ha godt vidnesbyrd av sandheten selv er større end alt. Den som har været nede i det lave, kan være med at bortføre fanger. Vi har slike mænd iblandt os, og de behøver ingen anbefalingsbreve; ti her sitter fuldt op av levende anbefalingsbreve og bortførte fanger, som kan vidne om deres tjeneste for dem. Vi kan ikke sende ut i tjenesten en fremmed svend, ei heller en nybegynder, som har været med nogen få år. Vi vil ikke nogen så ondt. Har han en dårlig tilbøielighet, så kan vi være sikker på, at den da kommer tilsyne, når han blir satt til at styre og stelle med andre mennesker. Da vil han søke sit eget. En apostel må være ofret, så han i al sin færd kun har gudsfrykt for øie. Under sin tjeneste med sjelene må han av en eller anden tilbøielighet ikke tape balansen. Ikke alle er ordets tjenere. Når Gud sender nogen, da akter han dem at være tro og sætter dem til tjenesten. De løper ikke av egen drift. Ikke alle er apostler eller lærere, men vi kan allikevel være med at tjene. Vær ikke lik Diotrefes som gjerne vilde være førstemand; ti han utelukket endog apostelen Johannes, den discipel Herren elskede. Det er egeninteresse og egenkjærlighet som driver et menneske til at ville være førstemand.