Frigjørelse fra synden.

Det er en almindelig mening, at det ikke går an at bli frigjort fra synden i dette liv. Dog sier Skriften: Men nu da I er frigjorte fra synden og er trådte i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22. Frigjørelse fra synd i denne forstand vil si, at vi er frigjort fra syndens makt. Synden skal ikke længer herske over os. Rom. 6, 12.

Den fra faldet nedarvede synd ligger visselig i vore lemmer, men vi skal ikke lyde dens lyster. Ti vi er blit tjenere for den vi lyder, enten for synden til død, eller for retfærdigheten til liv og fred. Der er altså to kræfter i vort dødelige kjød. Jeg mener her i den gjenfødte sjel. Det er «nådens og retferdighets gavens» overvættes rigdom, og det er «den anden lov i mine lemmer». Rom. 5, 17 og Rom. 7, 23.

Nu kommer det da an på mig selv, hvem jeg vil tjene. Det hele ligger i viljen. Vi kan ikke undgå fristelser, men vi behøver ikke at lyde fristelsen. Enhver fristes, idet han drages av sin egen lyst. Jak. 1, 14. Den lyst man kan drages av, det er jo synden i kjødet. Men så står det et litet ord: derefter, når lysten har undfanget, føder den synd. V. 15. Vi har fåt makt av Gud til at seire i fristelsen, så dette «derefter» ikke behøver at føre os ut i gjørlig synd. Når et menneske fristes, da må han selv adlyde fristelsen, om det skal føre os til synd. Men det vil vi nu ikke længer. Vi vil nu tvert om tjene Guds lov med vort sind. Rom. 7, 25.

Men nu sier Paulus i samme vers, at han tjener syndens lov med sit kjød. Han tjener altså på samme tid Guds lov med sindet og syndens lov med kjødet. Hvorledes skal nu det forståes?

Jo, ved at se nøkternt på saken, så vil vi forstå det ganske klart av det praktiske liv. Tænk på den mest åndelige mand du kjender her i verden. Han stræber av alle livets kræfter for at være Gud lydig, og han har også opnåd store resultater. Dog, ved nærmere berøring med ham vil du finde adskillige ting hos ham, som tilhører livet i denne verden, og som på ingen måte stammer fra den Hellig-Ånd og det nye liv. Der kommer altså gjerninger frem fra denne gudfrygtige mands liv, som stammer fra hans kjød. Han tjener altså syndens lov med sit kjød, skjønt han av hele sit sind tjener Guds lov. Hvad skal vi så kalde disse gjerninger, som fremkommer fra hans kjød? Jo, Skriften gir løsning. Når han får se noget hos sig selv, som ikke er fremdrevet ved den Hellig-Ånd, så skal han døde (dvs. dømme) disse gjerninger, fordi de er fremdrevet av en «anden lov i hans lemmer». Rom. 8, 13.

Når for eksempel en ellers gudfryktig prædikant fylder sit blad med reiseskildringer, da vil vi alle forstå, at det er kjødet som er i aktivitet. Eller når en prædikant bruker kjødelige våben og driver på dør folk, som sier ham imot, da forstår vi det er kjødet som er i tjeneste. Begge disse kan vistnok mene det bra i sit sind, men loven i lemmerne drar avgårde med dem. Dersom nu disse prædikanter dømte sine legemets gjerninger, da vilde de omsider bli frelst fra dem. Men blir de beholdt, da er der stagnasjon i livet. Man er og forblir småbarn i Kristus – trods både alder og store menigheter.

Der er altså to slags frigjørelse fra synd. Den første frigjørelse er frigjørelsen fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2. Den anden frigjørelse, som også er fuldkommengjørelse, er frigjørelsen og veksten ut fra syndens lov i lemmerne. Den første frigjørelse er også omtalt i Kol. 2, 11, hvor det heter, at vi er avklædt «kjødets legeme» (det legeme som gjorde synd og tjente synden) ved Kristi omskjærelse. Den anden frigjørelse, som skjer litt etter litt, er omtalt i Fil. 3, 7-16. Denne frigjørelse er også en frigjørelse i retning av det fuldendte. Dette hadde ikke Paulus endnu grepet. Han tjente endnu syndens lov med sit kjød, trods det at sindet av al makt var indstillet på at tjene Guds lov.

Saken er nemlig den, at kjødet hverken er eller kan være Guds lov underdanig. Sålænge der findes den mindste gnist av kjød hos os, så vil det få utslag i en eller annen retning. F. exp. i stadig velvære, vellevnet, altid reise på første plass, ta ind på kostbare hoteller, frådse i fattigfolks kollekter osv. osv. Alt er og forblir kjød, som må dømmes, om man vil leve. Gud gjør nemlig ikke forskjel på folk.

Hvad er så at gjøre? Jo vi får våke over os selv og søke at gripe os selv i vore egne utslag av kjødet, og så fordømme dette og rette på det, så livet kan bli mer fuldkomment en anden gang. På den måte vil vi gå fra lys til lys og fra kraft til kraft. Hvorfor vet man intet om Gud? Nei, fordi man pleier kjødet, som er selve forhænget, der skiller os bort fra Gud. Riv ned dette kjød, så er adgangen til Faderen åpen. Men masserne liker også at stulle og stelle pent med kjødet, og følgen blir den, at man helst vil ha en prædikant som gjør det samme, så han endog kan forsvare kjødet. Men er det at gjøre tjeneste ved forhænget (kjødet)? eller er det at gjøre tjeneste ved ildofferalteret? Nei, det er at være prest for folket og ikke for Gud. Av folket får man derfor også sin løn, så man kan pleie sit kjød både under reiser og etter, eftersom det passer.

Av samme årsak blir man fiender av korset og korsets ord. Man vil ha Kristus og kjødet i god behold samtidig, og man forstår ikke, at der er krig mellem kjød og ånd. Og den som vil være tjener for ånd, han må nødvendigvis komme i strid med enhver som forsvarer kjødet, i hvem og hos hvem dette kjød end måtte befinde sig. Dannet kjød og udannet kjød spiller ingen rolle for Gud, på korset med det, ti det er forbandet. Siden der nu gjælder kun en ny skapning i Kristus Jesus, så formener vi at være på den riktige side og i Åndens tjeneste, når vi drager sverdet mot alt kjødelig væsen, som gir sig skin av gudsfrykt, og som dårer folks hu. Ti de som har fåt tjeneste i helligdommen bærer skylden for al synd mot helligdommen, og deres egen prestetjeneste. 4. Mos. 18, 1.

Når man derfor år om andet fortsætter med at gjøre påtagelige legemets gjerninger, og ikke døder disse ved Ånden, da forstår vi, at gamle prædikanter og såkaldte ledere, fortsættende kan være barn i Kristus. De taler som barn, skriver som barn og utfører barnestreker midt i sin egen forsamling, som de på ingen måte makter at føre frem til hodet, Kristus. De går med andre ord aldrig ind i et dypere liv, og frelses aldrig fra den anden lov i lemmerne, som Paulus sier han så. Men disse erkjender åpent og ærlig, at de ikke engang ser en sådan lov. Og hvorledes skal de da bli frelst fra den?