Det gamle menneske.

Da vi jo vet dette, at vort gamle menneske blev korsfæstet med ham. Rom. 6. 6.

Ved tro visste apostelen dette. Når vi tror syndernes forlatelse, da har vi tilgivelse, og når vi tror at det gamle menneske blev korsfæstet med ham, da tror vi ikke mer end vi bør tro. Når det gamle menneske færdes om nede av korset, da er det i vantro og selvgodhet. Man tror bedre om sig selv end Gud tror. Av samme grund kan det gamle menneske lage menighet, ta tiende og holde hele forsamlingen nede i uvidenhet til egen fordel. Det gamle menneske kan optræde som den argeste katolik og som den mest nidkjære protestant. Det kan vidne og bede samt lede møter av hvilkensomhelst art, – ja selv enhetsmøter. Det gamle menneske kan indehave alle geistlige stillinger fra biskop til klokker, emisær og predikant. Det kan tåle al slags forkyndelse, bare det slipper at høre om sin egen korsfæstelse. Ordet om korset vækker dets vel begrundede harme. Og dog hører det hjemme der. Det er forbandet på forbandelsens træ. Hvadsomhelst – bare ikke korset. Det ynder tale om frihet og at Jesus har gjort alt, så det kan slippe fri. Jesus led og blev prøvet istedet for mig, mener det gamle menneske. Derfor liker det at høre om herlighetene i tusindårsriket, om frigjørelse fra kors og trængsler og om løfter uten betingelser. Det tæller løfterne og fortier betingelser og formaninger. Det trives utmerket inden alle religiøse gjøremål og påtar sig et hvilketsomhelst hverv – helst det mest anseede. Det frådser i fattigfolks kollekt og tiende og svælger grådig gaver av alle slags. Det holder øie med korsets forkyndere som manddrapere gjorde det med blodhevneren, og det søker at bjerge sit liv ved gudfrygtighets skin uten kraft. Det er ivrig beskjeftiget med at indskrive medlemmer eller at se sig forarget på dem som gjør det. Det bukker dypt for rigdom, personsanseelse og ære og overser fattigdom og den ringes sak. Det reiser og nyter, æter og drikker, idet altid krake søker make. Det tar sig godt ut i kjødet og beundrer ethvert bidrag i den retning. Er det riktig heldig og opnår en religiøs topstilling som leder eller iverksætter av velgjørende virksomhet, da utfolder det en makeløs evne til at kunne skrape sammen penger. Ja det præker sådan, at enhver må få den opfatning, at sand gudsfrykt er et pengespørsmål.

Jo, jeg takker! La os få det gamle menneske på korset, så blir vi også fritat for dets himling med øinene, pengetiggeriet og hele uvæsenet. Det var det gamle menneske som forfulgte profeterne og slog dem ihjel, ja det korsfæstet av avind endog herlighetens Herre. Det var det gamle menneske som sa: Såsnart pengene på kistebunden klinger, da sjelen utav skjærsilden springer. Den samme ånd behersker det gamle menneske idag, kun har det valgt andre metoder for pengeindsamlingerne. Peter hadde ikke sølv og guld, men han hadde Guds kraft. Mesteren selv hadde ikke det han kunde hælde sit hode til. Men det gamle menneske hviler sig på elfenbens løibænker og opdikter sanger som David, og vil gjerne gjøre heltegjerninger. Men op på korset med det, så blir det slut på alle dets meriter.

Men det være langt fra mig at rose mig uten av vor Herre Jesu Kristi kors, hvorved verden er blit korsfæstet for mig og jeg for verden; ti hverken omskjærelse eller forhud er noget, men bare en ny skapning.

Og så mange som går frem efter denne rettesnor, fred og miskund være over dem og over Guds Israel! Gal. 6, 14-16.