Bededags-stevnet.

Atter har vi hat den glæde at se mange kjære venner samlet til stevne. Disse stevner er nu gåt os så i blodet, at det er blit os en livsbetingelse at få komme sammen. Bare at se alle disse trofaste sjele er som en hel opbyggelse man så inderlig trenger for at styrke samfundet. Tre ganger om året har vi de store hovedstevner på Horten, mens man ellers nu og da har mindre sammenkomster her og der. Dette arbeide griper en for en. Som det gik fra begyndelsen, sådan fortsætter det. Surdeigen syrer indtil hele deigen er gjennemsyret. Men det er blandt os, som ellers over alt i forsamlingerne, at mange av de man helst vilde høre holder sig tause, og enkelte av de man gjerne så ikke sa for meget, de er altfor snare til at tale. Dog, Gud være lov og pris, vi har mænd iblandt os, som er iført Guds Ånd og kraft og som er istand til at undervise mengden. Det er vidnesbyrdene fra disse brødre, der sætter sit stempel som rygrad i stevnerne, og det er Guds Ord gjennem disse brødre der slår igjennem, så man kan reise hjem fra det ene stevne efter det andet med et rikt utbytte. Til retledelse for et andet stevne – om vi lever og Gud vil – skal jeg få lov til at bemerke: Ikke alle er Ordets tjenere, og ikke hvemsomhelst bør stille sig frem for en stor forsamling for at undervise. Ikke mange av eder vorde lærere. Når opfordring gis til at vidne, da kan alle som er frelst avlægge sit vidnesbyrd og prise Herrens store gjerninger. Men det blir ikke tat imot, når nogen som ikke har nåde og kraft fra Gud, stiller sig op som en læremester. Det er åndsfortærelse, og hele forsamlingen hensættes i lidelse og smerte. Vi har bruk for tjenere, som kan gavne på alle mulige måter. Vi har ikke bare bruk for Ordets tjenere, vi har bruk for tjenester av enhver art. Enhver tjeneste må være til menighetens opbyggelse. Al anden tjeneste må være banlyst. Derfor må enhver øve selvkritik, og er nogen ute med tjeneste i tale eller færd, som ikke tjener til opbyggelse da må vedkommende være forberedt på at bli retledet. Guds rike skal og må frem, og kjødets præstasjoner skal og må bremses. Vær derfor varsom og gjør kun det som kan opbygge.

Stort set må vi rose vennerne for deres visdomsfulde færd, og vi er hjertelig glad og Gud inderlig taknemlig for at træffe sammen med dem alle på disse nu så kjendte og avholdte stevner. Det er nu fem år siden vi bygget lokale med stevner for øie, men det ser ut som om pladsen i nær fremtid blir liten. Salen rummer ca. 200 mennesker, og denne gang må vi vel si at den var fuld. Skulde det i fremtiden bli forliten plads, da vet vi at Gud er mægtig til at utvide rummet for os. Alt kommer an på os selv, om vi i ånd og sandhet vil tjene Gud. Gjør vi det, da skal al motstand både fra mennesker og onde åndsmagter kun bidra til at øke vort åndelige liv og utvide landets grænser. Til den ende blev der også vidnet på stevne om.

Korsfæstet med Kristus.

Når man vil være kristen og enda farter om frit, da blir der rivninger og splittelser. Så må man be både Gud og hverandre om tilgivelse. Dette varer og rækker hele livet igjennem uten at føre til andet resultat end at måtte be om tilgivelse for al ondskap. Anderledes blir det, når det gamle menneske er korsfæstet med ham. Rom. 6, 6. Gal. 2, 20. «På korset med Kristus» er pladsen for det store enhets møte, hvor alt fiendskap blir dræpt og hvor ondskapens åndehær blir stilt åpenlyst til skue. Jeg er korsfæstet. Satan og onde mennesker kan intet ondt gjøre os uten gjennem det gamle menneske, men når det er korsfæstet, da er de alle avvæbnet. Vi har seier på korset. Slekt og venner efter kjødet er ofret på korset, hvor Jesus selv gav bort det dyreste han hadde i denne verden, sin egen mor. På korset med Kristus er seiren på forhånd sikret, så når vi møter fienden, da er kampen allerede på forhånd utkjempet og seiren vundet. Jesus blev korsfæstet for hele verden, men enda ligger hele verden i det onde, fordi den ikke er korsfæstet med ham. Vi har ikke mer at diskutere om, meningerne er ikke længer mangfoldige; ti vi mener kun det ene, at det gamle menneske med alle sine kunster, med al sin forstand, religiøsitet og gode forsætter, er dømt til døden.

Så blev der talt om:

Hvilen i Gud.

Vi går ind til hvilen vi som er kommet til troen. Der står en sabbatshelg tilbake for Guds folk. Josva fik ikke ført folket til hvile. De skulde ha gåt mot sine fiender i fuld hvile – uten at se på sin svakhet og motstandernes kraft. Det samme gjælder idag. Landet er legemet, som er fuldt av fiender, når det ikke er korsfæstet. Men korset driver fienden ut og man finder troens hvile. Når Ordet smelter sammen med troen i hjertet, da hviler man. Men Gud svor, at de ikke skulde komme ind til hans hvile, fordi ordet som de hørte blev dem til ingen nytte, just fordi det ikke smeltet sammen med troen i hjertet. Hebr. 3. og 4. kap. Guds hvile er målet for al kristendom, da den fåes ved fuld tro og tillid til Gud. La os derfor beflitte os på at komme ind til hans hvile. Det går altså an at ta sikte på hvilen som mål og beflitte sig så at gå ind i den. Uten kors eksisterer ingen hvile, men «på korset» går vi ind i en dypere og dypere hvile. Denne hvile er ingen søvn, men det er en hvile i lys våken tilstand.

De fleste venner reiste søndag aften, men der var tre søstre fra Danmark og nogen andre tilbake, så vi mandag aften hadde en liten velsignet fest sammen med vidnesbyrd og sang.

Må Gud få bevare os i troens lydighet til vi atter sees. Hjertelig tak for samværet og for alle de gode ord vi fik høre.