Ikke publisert i Skjulte Skatter

Ruts bok

Et hvilested i Moab

Herren gi eder at I må finne et hvilested, hver i sin manns hus. V. 9.

Noomi var dyktig til å fremlokke fristelsene i dem. Tenk finne et hvilested hver i sin manns hus. Det var enda verre enn den forrige fristelse som sa at de skulle vende tilbake hver til sin mors hus. Kvinnens attrå er til mannen, og utsikten til å bli gift igjen var større blant hedningene i Moab enn som hedningkvinne å bli gift med en jødisk mann i Juda.

Atter kamp på veien. Når Noomi sier at Herren skulle gi dem å finne et hvilested hver i sin manns hus, så ser det jo ut som om det var Guds vilje at de skulle vende om.

Man kan spørre: Er det hvile i Moab? Er det fred i verden? Hertil må svares: Ja, det eksisterer en fred som verden gir, og med den som grunnvoll gis det hvile i Moab. Død i overtredelser og synder gir en viss hvile i samvittigheten. Denne hvile avbrytes når dommerne i Israel begynner å fortelle om Guds hvile, og freden blir forstyrret når de taler om Guds fred som overgår all forstand.

Dersom lysten til verden ligger begravet på hjertebunnen, vil også den fred som verden gir, ledsage denne lyst og tilby en hvile i død borte fra Herrens ansikt. Det ser kanskje underlig ut at Herren kan gi en slik falsk fred, men det blir ganske naturlig når man tenker på hvordan et menneske med lyst til verden hater lysets dommer. Når da Gud trekker seg tilbake med sin Ånd, innfinner den fred som verden gir seg øyeblikkelig. Man finner et hvilested i Moab, så lenge det varer, men dette hvilested blir et helvete den dag man våkner.

Nåde i fristelsen

Nå var spenningen stor. Det var nesten mer enn de kunne holde ut. Noomi, som inderlig elsket sine svigerdøtre, ville av hele sitt hjerte at de tok de rette beslutninger, men hennes trofasthet i Ånden gjorde at hun således viste seg hård og avvisende. Nå, da spenningen var som størst, kysset hun dem, og de oppløftet sin røst og gråt. Videre i den sak kunne hun ikke gå, for det frie valg var for henne mest dyrebart. Hun ønsket ikke å føre med seg to trellkvinner til Juda land. Hennes arbeid gikk hele tiden ut på å løse deres hjerter fra Moab. Men det forsto de naturligvis ikke. De tenkte vel som så at det var hennes ønske å bli kvitt dem.

Noomi hadde visdom i sin tjeneste. Hun brukte ikke bare bokstaven. Hun forsto å løse åkets bånd og sette den plagede i frihet. Hvorledes hun skulle fullbyrde dette verv, ble en sak hun selv fikk avgjøre. Hun forsto å behandle sine svigerdøtre slik at de i kjærlighet hang ved henne. I kraft av disse troskaps og kjærlighets ypperlige bånd setter hun dem på de største prøver, så hun til og med ber dem reise tilbake til Moab. Kunne de gjøre det så fikk de gjøre det. Hennes inderlige ønske var imidlertid å få avlokket dem dette Peters svar til Frelseren: Herre, hvor skal vi gå, du har jo det evige livs ord.

Noomi kysset dem, og de gråt. Det var ikke lett å rive seg løs fra kjærligheten.

Kjærligheten binder

Og de sa til henne: Nei, vi vil vende tilbake med deg til ditt folk. V. 10.

Kjærlighetens nådekyss fikk overtaket, de vil gå med Noomi. Verdens glimmer falmer for Guds kjærlighet.

Kongen av Sodoma gikk Abraham i møte for å friste ham. Men i forkjøpet for ham kom Melkisedek, kongen av Salem, med brød og vin. Han var den høyeste Guds prest.

Når så kongen av Sodoma deretter sier til Abraham: Gi meg folkene og ta du godset, så hadde Abraham styrke nok til å svare: Jeg oppløfter min hånd til Herren, den høyeste Gud som eier himmel og jord, at jeg ikke vil ta en tråd eller en skorem av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abraham rik. 1. Mos. 14, 17 og flg.

Den kjærlighet som Melkisedek behandlet Abraham med ble en så stor styrke at han med triumf seiret over alt som heter havesyke. Melkisedek var den høyeste Guds prest og kunne derfor ved Åndens ledelse falle inn med sin tjeneste akkurat på rette sted og i rette tid. Dette ble til en herlig frelse for Abraham og til Guds ære blant folk og slekter som leser om dette.

Fristelsen tiltar

Vend tilbake, mine døtre! V. 11-13.

Ennå hadde de ikke stått imot synden til blodet. Hjertet var ennå delt og spørrende. Den trofaste Noomi ville ha dem helt, hvis ikke, kunne de vende om til Moab. Hadde hun søkt sitt eget, da hadde hun ikke fristet dem så hårdt. Hun hadde da regnet med at de ville være henne til hjelp på veien og til støtte i alderdommen. Men nå var Noomi en Guds tjener i Ånd og sannhet, derfor hadde hun kraft nok til å be dem vende om til sitt eget land.

Det brister for Orpa

Da oppløftet de sin røst og gråt atter, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut hang ved henne. V. 14.

Første gang kysset Noomi sine svigerdøtre. Dette kyss var fedrenes kjærlighetskyss til barna. Et kyss i en hård fristelse, som om hun ville si: Gi ikke opp, bli med til Juda land – skjønt hun ba dem vende om.

Men nå brister det for Orpa, hun kysser sin svigermor og vender tilbake til Moab, til sin gud og sitt folk.

Det er naturlig at fedrene kysser barna (åndelig talt), men når barna kysser fedrene, da stiller de seg i sitt hjertes hovmod på like fot med dem. Judas forrådte Menneskesønnen med et kyss.

Rut fristes på ny

Da sa hun: Se, din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og sin gud, vend du tilbake etter din svigerinne! V. 15.

Den trofaste Noomi er nå klar til å skille seg fra sin siste jordiske hjelp: «Vend også du tilbake etter din svigerinne!» Fristelsen var nå dobbelt hård for Rut. Hva skulle hun gjøre? Det var brytninger i sjelens indre vesen – for og imot. I Moab hadde hun alle sine kjære og kjente, og nå var også Orpa vendt tilbake. På den annen side var Israels Gud, Juda land og den trofaste veileder i Ånden, Noomi. Nå ville det vise seg hvor dyktig Noomi hadde vært til å binde den unge Ruts hjerte til sin Gud og sitt land. Likeså om Rut virkelig var villig til å ofre alt, glemme det som var bak og jage etter det som lå foran.

Rut seirer

Men Rut sa: Treng ikke inn på meg så jeg skal forlate deg og vende tilbake fra deg! Gå, og hvor du blir vil jeg bli, ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud, hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Så gjøre Herren mot meg og således bli han ved, om noe annet enn døden skal gjøre skilsmisse mellom meg og deg. V. 16 og 17.

Nå fikk det være nok, hun jager fristelsen på dør. Nå har hun seier i Ånden. Det nytter ikke mer for Noomi å tale om Moab. Kursen er satt for et nytt fedreland: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». Med dette valg forkastet hun sitt eget folk og sin egen gud (avgudene). Velsignet være Rut for et så reelt valg. Noomis fasthet gikk Rut i blodet, så hun ville leve og dø sammen med henne.

Det er ikke alltid lett å forstå en sann Åndelig veileder. Han jager deg undertiden tilsynelatende bort. Du kan ikke forstå ham når han jager deg vekk slik, du bare føler hans inderlige kjærlighet, hans fasthet og ubøyelige vilje til selv å gå frem, frem og atter frem. Hvor du fristes, har han seier, likesom Noomi.

En prøvet Rut er for Noomi mer verd enn titusener som Orpa.

Etter de store vekkelser drar mange avgårde til Juda land med stort reisefølge. Det ser så gildt og oppofrende ut i menneskenes øyne. Det gis håndtrykk til farvel for evig, man spiller, synger og gråter.

Så begir da vedkommende veiledere seg avgårde med sine store reisefølger. Men hva hender? Jo, vanskeligheter møter på veien, reisekosten slipper opp, sult og tørst melder seg. Når krybben er tom bites hestene, sier et ordspråk, slik også her. Man taper tilliten til sine førere, man splitter seg i grupper, velger nye anførere osv. Guds Ånd krever av en sjel på vei til Juda land at han skal rense seg selv, likesom han er ren. All gammel urettferdighet begått i Moabs land skal gjøres god igjen. Kjødet krymper seg ved slik behandling, veilederne vet som oftest hverken ut eller inn, for svært ofte er de leiesvenner som lever av sin gesjeft. Man begynner å tenke på hvor godt det var i Egypten – i Moab. Havesyke, sladder, urettferdighet og ond lyst er forbuden frukt på vei til Juda land. Det er ikke til å holde ut, og massene sniker seg en for en – lik Orpa – stille og skamfulle tilbake til Moab for å blande seg med mengden snarest mulig.

Hør ikke på enhver som tilbyr seg å føre deg til Juda land. Men tæres ditt kjød hen så du ikke ser det, og blottes dine ben som du ikke før så, og din sjel kommer nær graven, og ditt liv til dødens engler. Sender da Gud til deg i denne din nød en engel, en tolk, en av tusen til å forkynne deg de rette veier, Job. 33, 21-29, da kan du ha håp om av en slik sjel å kunne finne en håndsrekning på veien.

De kom til Betlehem

Vers 19

Rut hadde i sitt hjerte fast foresatt seg å ville gå med Noomi. Intet kunne bevege henne til å vende om.

Gud belønner en slik sjel, og det varer ikke lenge før de kommer til Betlehem – brødhuset.

Nå er verden for alltid lagt bak deres rygg, og fra dette velsignede brødhus begynner Gud å føre sjelen på de indre veier.

Hele staden i bevegelse for dem

Noomi kommer med en sjel fra Moabs land, en sjel som hadde forlatt sitt eget folk, sin gud og sitt land for å ta i eie det land hun nå kom til, for å være ett med dette folk og for å tjene deres Gud som sin Gud. Var det da for meget at hele staden kom i bevegelse? Er ikke en slik menneskesjel dyrebar og kostelig i Guds øyne, og er det ikke glede i himmelen over hver synder som omvender seg? Jo, visselig, det er glede i himmelen og glede i menigheten for hver den som for evig har forlatt Moab og kommet seg helt frem til brødhuset (legemet).

Kall meg Mara, ikke Noomi

Vers 20

Nedbøyet og fattig i sin ånd kommer Noomi tilbake til Betlehem med en sjel fra Moabs land.

Kvinnene sa: Er dette Noomi (ynde)? Hun var som et aks fylt med modne korn som ydmykt bøyer seg mot jorden. Hun var skamfull over sitt lange fravær og over å ha unndratt seg Israels dommere. Gud hadde i Moab stått henne imot og gjort livet bittert for henne. Hun sier derfor: Kall meg ikke Noomi, men kall meg Mara (bitterhet).

Gud gjør det alltid slik at når mennesket bærer frukt, da er det med sjelens bitterhet over sin egen dårskap. Dette gjør han for at sjelen alltid skal være avveiet til å kunne gi Gud æren og gi sitt eget kjød hen til døden.

Med fulle hender dro jeg bort

Vers 21

Det er nettopp disse fulle hender Herren vil ribbe, ettersom ikke alene hendene er fulle, men også hjertet. Det påligger Israels dommere å ribbe sjelen, men for disse rømte Noomi med fylte hender.

Man kan rømme fra mennesker, men ikke fra Gud. Der ute i Moab sto Herren henne hårdt imot, for hun mistet sin mann, sine sønner og sitt gods. Hun dro avsted med kraft i sin egen hånd i stedet for i Guds kraft.

Med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake

Nå sto hun ene og forlatt i verden. Selv Rut hadde hun i sitt hjerte måttet ofre. Nå hadde hun lært at man må forlate alt for å være Herrens disippel. Det smaker bittert for kjødet på Guds veier, så for den saks skyld kunne man gjerne ha kalt henne Mara. Men Gud kaller en slik sjel Noomi (ynde), for hva er vel yndigere i Guds øyne enn en sjel fattig i ånden og fattig på alt. En slik sjel er avhengig av ham for alle ting. Noomi hadde fått føle hva det vil si å stå som mål for Herrens piler, for han tåler intet og ingen ved siden av seg selv i en gudhengiven sjel. Han går som en veldig jeger på jakt etter alt som hindrer sjelens sammensmeltning med ham selv i kjærlighet. Han bryter ned alt som hindrer for senere å tale vel til sjelen, og for at den skal etterfølge ham i blind tro.

Slike sjeler er Herrens lyst og glede. Men sjelen selv synes at Gud forfølger ham, plager ham og gjør ham elendig. Dog dette gjør Gud for med desto kraftigere bånd å lenke sjelen til seg selv med inderlig hengivenhet og kjærlighet.

Alle sjelens stier blir mørke, bare én vei er lys, bare på én vei øynes fred, og det er på veien til Gud selv.

De kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten

Vers 22

Nå er sjelen tom og hendene tomme. I denne ynkelige forfatning leder Herren dem til brødhuset i begynnelsen av bygghøsten. Uendelige Guds visdom og kjærlighet. Det gjør livet verd å leve når man får være med helt fra begynnelsen av bygghøsten, for det er fullt opp å gjøre på Herrens åkrer. Vi er Guds medarbeidere, I er Guds akerland, sier apostelen. Nå gjelder det å samle inn kostelige skatter og juveler like fra begynnelsen av bygghøsten. Under hele innhøstningen skulle Rut få være med. Lykkelige sjel!

Bortkastet tid er bortkastede skatter, men en vel anvendt tid gjør en sjel rik. Dovenskap nedsenker i dyp søvn, og en lat sjel skal hungre. Ord. 19, 15.

Den flittige formerer sitt gods.

2. Kapittel

En kjenning, en mektig mann

Vers 1

Blant alle mektige menn er dog Jesus Kristus den mektigste. Han sier: Alle ting er meg overgitt av min Far. Kom til meg alle I som strever og har det tungt, og jeg vil gi eder hvile. Mat. 11, 27 og 28.

Hvem blant alle mektige kan si: Kom til meg og jeg vil gi eder hvile? Det finnes ikke én, ikke en eneste. Bare Jesus Kristus formår å gi fred og hvile. Han er i sannhet en mektig mann, født i Betlehem, brødhuset, og fyrste over det. Mens vi var i verden, var han vår kjenning. Men nå elsker vi ham og forlater oss på ham, som den mektigste av alle. Han er vår høyt elskede brudgom, og vi er hans brud.

I all vår nød kan vi så trygt komme til ham og finne nåde og hjelp i rette tid. Før vi ber, svarer han oss. Han er en trygg borg for hver den som forlater seg på ham. Alle ting er ham overgitt av Faderen, og hvorledes skulle vi annet enn arve alle ting med ham. Er du hungrig, vil han mette deg, han vil slukke din tørst. Er du naken, vil han kle deg. Kall på ham på nødens dag, han vil hjelpe deg, og du skal prise ham. Han er herlighetens herre – Guds visdom.

Det er godt å være venn av en rik, mektig og gavmild mann i denne verden når du trenger hjelp. Men tenk da å være venn av ham som eier alt sølvet og gullet, og som er gitt all makt i himmel og på jord.

Etter å ha hjulpet deg på alle mulige måter i dette liv har han også beredt sted for deg i det tilkommende.

Ber du til ham? Tror du på ham? Holder du deg nær til ham? Er forholdet mellom deg og ham intimt? Er du hans øyesten? Føler du at du er det? Får du hva du ber om? Er han din kjenning i den grad at du legger frem for ham dine daglige små bekymringer? Har du forsøkt å be denne mektige mann om de minste ting?

Det er mange mektige menn på avstand, men som dog er ukjent med dine indre anliggender. Ikke så med Jesus. Han er mektig, fordi han kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han vet hvor skoen trykker, og han har i overflod av det din sjel trenger. Han er en mektig mann og en rettferdig mann, fordi han gransker de ringes sak og gir den rett som har rett.

La meg sanke etter den, for hvis øyne jeg finner nåde

Vers 2

Rut var fattig og trengte hjelp. Hun speidet etter noen som ville vise henne nåde. Hvor velsignet er det ikke, når man er trengende å få vandre i dens fotspor som drypper av fedme.

De var hungrige og tørstige tillike, deres sjel vansmektet i dem. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler utfridde han dem, og han førte dem på rett vei, så de gikk til en stad hvor de kunne bo. De skulle prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn, for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt. Sal. 107, 5-9.

Ja, i sannhet kunne dette sies om Noomi og Rut.

Hun sanket på marken etter høstfolkene

Vers 3

Guds navn er «under», og underlig handler han med oss. Nå går Rut der fattig i ånden og fattig på timelig gods og samler de aks høstfolkene i nåde slipper fra seg. Hun trengte det så såre vel til underhold for seg og sin kjære gamle svigermor, Noomi. Hun tenkte ikke meget på at hun om kort tid skulle bli husmor på gården, og at hun, skjønt hedningkvinne, dog skulle bli stammor til Israels håp, vår Herre Jesus Kristus.

Guds vei med oss går gjennom fattigdom og trengsler. Salige er de fattige i ånden, for himmerikes rike er deres. De utvalgte og trofaste bærer verdigheten med seg midt i fattigdommen. Den fattige er uangripelig, han kan ikke ruineres om man plyndrer ham. Salig hver sjel som vedblir å være fattig i ånden. Han stevner sikkert og seirende mot det land hvor tyver og røvere ikke kan bryte inn og stjele. Alle sine skatter og klenodier oppsamlet i Ånden sender han foran seg, og selv kommer han etter for alltid å være der hvor hans hjerte er, og hans skatter er vel bevart.

Den fattige har ingen styrke, derfor må han stole – og forlate seg på Guds kraft. Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. Den fattige i ånden spiser ydmykt kornet fra de aks høstfolkene etterlater seg, og blir ved de krefter han derved samler, større i verdighet enn de høstfolk som gir av sin overflod. Den fattige er takknemlig for alt, just derved bevises sann fattigdom som det rette forhold til Gud.

Rut inntar den nederste plass. Hun sanket etter høstfolkene som skikk og bruk var for fattige folk. Den som setter seg nederst kan bare komme en vei: høyere opp.

Også på Guds åker skal man være beskjeden og innta den nederste plass. Det blir Guds sak å opphøye i sin tid. Om Jesus heter det at han fornedret seg selv. O, herlige plass, fri fra all bekymring og menneskelig ære. Ingen kan der volde oss fortred, for alle vil opp og frem en annen vei. Rut hadde sinnelag til å sitte nederst, hun var vel tilfreds der. Hun var ikke som de mange som vil styre og råde i menigheten. Hun var fornøyd med å ete av de smuler som falt fra den rike manns bord, for hun bar i seg selv en fred som overgår all forstand. Hun var frelst fra å misunne noen sin verdighet. Salig er den som begynner i det ringe. Det er fremtid og håp for en slik sjel, for han forlater seg på sin Gud som er mektig til å reise den fattige opp av skarnet og sette ham hos fyrster.

Boas kom fra Betlehem

Vers 4

Jesus er satt over høstfolkene og kommer fra Betlehem. Fra dette brødhus utgår det sanne brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Han kjøpte åkeren for å vinne perlen.

Og han sa til høstfolkene: Herren være med eder! Og de sa til ham: Herren velsigne deg!

Har du noen gang i vår tid hørt et så velsignet forhold mellom arbeidsherren og arbeiderne? Han sier: Herren være med eder! Og de svarer: Herren velsigne deg!

Guds rike er kommet ned til oss. Han har i våre dager drevet mange arbeidere ut i sin høst, og allerede er markene hvite. Innhøstningen foregår i det skjulte, og Herren ønsker alltid å få være med. Ja, det er velsignet å arbeide når han er med. Han elsker sine høstfolk, og høstfolkene elsker ham. Har han vært en tur borte i brødhuset og vender tilbake, gleder høstfolkene seg ved atter å se ham og få nyte hans nærhet og av hans skjulte manna. Når Jesus Kristus leder høstarbeidet, går alt ordentlig for seg. Vi kan så trygt høre hans ord og gjøre hans vilje, for de frukter vi høster inn varer ved til evig tid. Martha fant på å gjøre noe ut fra seg selv for Jesus. Men Maria gjorde sitt arbeid ut fra Jesu ord, og dette arbeid ble ved ham og til ham.

Selv i dag går han som fordum mellom gull-lysestakene, Åpb. 1, 12 flg., for å se til høstfolkene. Måtte vi akte på ham og utføre vårt arbeid i de minste enkeltheter etter hans anvisninger. Da vil all vår tale og alle våre gjerninger være som for hans åsyn. 2. Kor. 2, 14-17.

Hvem hører denne pike til?

Vers 5

Jesus er oppmerksom etter alle. Han ser til den ringeste til tross for at han troner i det høyeste. Sal. 113, 5. Hvilken trøst for den som føler seg som den ringeste, og som den forlorne sønn er glad ved å få være som en av leiefolkene. Enn i dag har han omsorg for de fattige som kommer inn på hans åker. Hans hu står til å hjelpe og velsigne. Boas rettet sitt spørsmål til tjeneren som var satt over høstfolkene. Den som er noe betrodd, har også ansvar. Derfor formante Paulus hver eneste en med tårer, han ønsket ikke sukkende å gjøre regnskap for dem.

Det er den unge moabittinne

Hun er kommet tilbake med Noomi fra Moabs land. V. 6.

Tjeneren over høstfolkene hadde allerede satt seg inn i Ruts stilling. Det gjør forresten enhver god Herrens tjener, når han ser en fattig og hungrende sjel søke etter brød. Han sier til Boas at hun er kommet med Noomi tilbake fra Moabs land. Ved å åpenbare dette utviser han en ekte tjeners troskap, for han tar ikke selv æren for å ha fått fatt i henne. Han sier åpenlyst at hun tilhører Noomi. Dog, hun hadde henvendt seg til ham for å få noe å ete, derfor følte han ansvar for henne. Han er som den gode hyrde i menigheten som kjenner den enkelte ved navn – og kjenner deres indre liv som han også kan gjøre regnskap for.

Hvor mange av de små hungrende sjeler er ikke i vår tids menigheter langt borte fra hyrdene og deres omsorg. Ofte vet de ikke engang om at de små er kommet inn på Guds åker. Deres navn og deres liv er dem ukjent, og noen veiledning får de ikke. Denne tjener over Boas’ høstfolk er våken, ren og fin i sin ånd – vel verd å sette som eksempel for vår tids hyrder. Han visste hvorfra hun kom, hvem som hadde ledet henne og hva hun hadde foretatt seg fra første stund hun kom ut på åkeren.

Likesom Boas fordret regnskap av tjeneren over høstfolkene for den ringe Rut, slik krever Gud hyrdene til regnskap for hver eneste sjel som er kommet inn på hans åker.

La meg sanke opp mellom kornbåndene etter høstfolkene!

Vers 7

Når høstfolkene der ute på Guds åkerland drøfter Guds Ord sammen, så de legger det ene til det andre og binder det sammen til et herlig nek, da faller det alltid ut en del aks som kan bli til næring for en fattig Rut. Hun forstår seg ikke på hele neket, men vel på det enkelte aks. Rut forstår sin plass og hun begynner med det lille.

Vi lærer derav at det alltid er noen som sanker etter høstfolkene. Hvilket ansvar har da ikke høstfolkene, når de drøfter Guds Ord sammen, at de da ikke strides så de fyller en stakkars Rut som hører på med fordervelse.

Hun kom og har stått her fra i morges like til nå

Rut er trofast og utholdende. Fra første stund er Guds vilje hennes mat. I morges, hva betyr det i det indre liv? Jo, fra første stund lyset demret. Både lyset, idet man går over fra mørket, og lyset når det går opp over en bestemt gjerning vi skal gjøre.

I Kol. 1, 6 finner vi: Bærer frukt og vokser . . . fra den dag I hørte det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Slik var Rut. På Guds åker bar hun frukt og vokste fra første stund av. Det er det også rik anledning til, for Peter sier at Gud har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. 2. Pet. 1, 3. Og Paulus sier: Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus. Ef. 1, 3. Ser vi ut over menigheten i dag, så finner vi dessverre at Hebr. 5, 12 passer: For skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at man lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger melk og ikke fast føde.

Veksten skulle begynne allerede første dag, men dessverre stanser massene ved det første trinn. Man ber om tilgivelse for sine synder, men ønsker ikke å følge Jesus i lidelse og død fra selvlivet. Mao., man ønsker å bli befridd for samvittighetslidelser, men vil ikke lyde Åndens røst, oppta korset og lide i kjødet.

Like fra i morges inntil nå. Ja her ligger en prøve på vårt liv. Har vi sanket på Guds åker, vokst og båret frukt fra den tid vi ble født på ny inntil nå? Prøv ditt liv og du vil møte ditt sinnelag. Har du vært trofast som Rut var det på Boas’ marker, eller har du vært utro? «Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over.» Nå har du anledning til å vandre ditt liv for Guds åsyn «like fra i morges inntil nå.» Ettertanke skal holde vakt over deg, forstand skal bevare deg. Ord. 2, 11. Har du vært sløv, da overlat deg til ham som kan gjøre deg brennende i Ånden. Dovenskap hører verden til og finnes ikke i Guds rike, og dog er denne frukt av kjødet meget alminnelig utbredt blant de kristne.

Hvis alle vokste like fra de fikk lys «inntil nå», da skulle vi med forundring se den drivende kraft i Guds rikes jordbunn. Jesus sier: «Jeg er den første og den siste.» Åpb. 1, 18. Han skal for oss være den første i enhver ting, hele innholdet – og så den siste. Da blir det ikke plass for annet enn ham alene.

Da sa Boas til Rut: «Hør min datter!»

Vers 8

Boas, en tjener for et dypere åndelig liv, begynner fra nå av å ta seg av Rut, og det første han sier til henne er: «Hør, min datter!»

Ja, det er nettopp inngangen til all velsignelse. De første mennesker hørte på slangens røst og høstet fordervelse. Den som nå hører Guds røst skal høste liv og uforkrenkelighet. «Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! så skal eders sjel leve.» Es. 55, 3. «Den som har øre å høre med, han høre.» «Han vekker hver morgen, han vekker mitt øre, for at jeg skal høre likesom de som er lærte.» Es. 50, 4.

Det naturlige menneskes ører er tilklinet, og hvis ikke Gud vekket våre ører, ville vi aldri høre. Gud sier: «Hør!» og øret opplates likesom når han sier: Bli lys, og det ble lys. Hørselen skjer ved Guds Ord. Hvilken stor nåde som ble bevist Rut, og hvor stor forstand hadde ikke Boas når han sier: «Hør! min datter.» Har vi først lært å kjenne vår himmelske hyrdes røst, ønsker vi ikke å høre noen annen, uten den som er gjennomsyret av hans Ånd.

Boas kaller Rut «sin datter». Det ligner vår Gud, for kjærligheten opphøyer den man elsker. Det skal for øvrig adskillig fedresinnelag til for å kunne si: «Min datter.» Rut sier om seg selv idet hun føler sin uverdighet: «endog jeg ikke er som en av dine tjenestepiker». V. 13. Guds kjærlighet knuser og ydmyker en sjel, og den lenker den til Gud med en utallighet av usynlige bånd: kjærlighetsgjerninger under de mest forskjellige variasjoner. Ingen uten sjelen og Gud forstår dette. Faderen sier: sønn, datter; men barnekårets Ånd roper: Abba Fader.

Gå ikke hen for å sanke på noen annen åker

Boas har det rette grep på tingen når han sier: «Hør, min datter, sank ikke på noen annen åker.» Det skal adskillig Guds visdom og erfaring til før man lærer å gi en nybegynner en så grundig undervisning. Boas vet at Guds åker avkaster Guds mat som nytes med velsignelse og Guds fred. Alle andre åkrer avføder fordervelse, ettersom Satan i disse sår sin giftige sæd.

Boas var en mektig mann. På hans åker kunne Rut være trygg. Han søkte ikke å utnytte Rut til personlig fordel. På en annen åker hadde hun fått arbeide for sine aks, men her fikk hun dem gratis. Den sanne kjærlighet kan kun yte, den krever aldri noe. Boas var en Guds tjener i Ånd og sannhet, derfor gjorde også Gud det så at den oppriktige Rut ble ledet hen til hans åker. Gud vil ikke at en sjel som er sann i hjertets innerste skal falle i hendene på hyrder som søker sitt eget. O, om alle hyrdene i våre dager selv visste å finne Guds åker, og kunne hjelpe andre til å finne den. Men som oftest advarer de mot Guds åker og anbefaler sin egen åker fylt med torner og tistler. På Guds åker er det liv og overflod, men på alle andre åkrer er døden virksom.

Hold deg til mine piker

Atter et godt råd for en nybegynner. Man bør alltid anbefale sjelen til trofaste og prøvede brødre. Det finnes også innen menigheten en del virksomme, men utro brødre når det gjelder sjelearbeidet. Man bør derfor ikke la enhver gjøre det grunnleggende arbeid i sjelen. Paulus sier: Jeg la grunnvollen som en vis byggmester. Den som ikke selv har gravd dypt og fått en solid grunnvoll i sitt eget liv, kan umulig legge en solid grunn i andres liv. Boas kunne ikke selv overta alt arbeidet med Rut, men vi forstår hans omsorg og hans innsikt i sjelearbeidet.

Se etter den mark som blir avhøstet, og gå etter dem!

Vers 9

Boas sier først: «Hør!» Nå sier han: «Se!»

Ja, det er det mening i. Når det gjelder sjelens indre vandring med Gud, så borer han først øret og forklarer den stilling sjelen bør innta. Når så sjelen er grundig opplært i det den har hørt, går Gud et skritt videre, han salver sjelens øyne og sier: «Se!»

Nå har sjelen fått så meget av Gud ved hørselen at den selv kan hjelpe seg til rette ved synet. Se etter den mark som blir avhøstet, og gå etter dem. Ved øret oppfanger Rut disse ord og fikk befaling om hvorledes hun skulle se, og hva hun skulle se etter. Alt kommer fra øret, ettersom det først kommer til øret. Guds visdom begynner nå å tilflyte hjertet. Rut måtte delta i høsten og se det rike utbytte av vårarbeidet. Hun skulle gå etter de andre og lære av dem. Den dag skulle også komme for Rut at hun selv skulle bryte nytt land og høste frukt av sitt liv, derfor var det nødvendig hun fikk lære fremgangsmåten.

Man skal slite dørterskelen hos de menn som ved visdom innhøster sine frukter, som fanger sjeler og fører dem inn i Guds lade. Bli med i dette arbeid, gå ikke foran, men gå etter og gi nøye akt. Du finner alt tilrettelagt på Guds åker, ettersom alle gjerninger er lagt ferdig og forut beredt – fra evige tider av. Ef. 2, 10.

Jeg har befalt tjenerne ikke å røre deg

Den som tar den nederste plass får gjerne være i fred. Dog hender det blant høstfolkene at en og annen som selv synes han har lært noe og forstår noe, vil forulempe en stakkars nybegynner med sine mange velmente meninger og begreper.

Boas, som kjente sine folk og som visste hva de hadde fore når han selv ikke var til stede, ville la Rut få vite at de ikke alle var å stole på. Derfor sier han: Jeg har befalt tjenerne ikke å røre deg.

Det vil alltid i menigheten her på jord finnes brødre som har mer anlegg for å herske enn å tjene. Av disse kan man vente seg litt av hvert. Paulus sier at han hadde ingen likesinnet med seg som Timoteus som så oppriktig kunne ha omsorg for dem. Fil. 2, 20. De søkte alle sitt eget.

Drikk av det tjenerne øser

Når det gjelder å øse ut av det levende vann, da er det bare betrodd de mest trofaste av tjenerne. Slike som har øre å høre med. Boas hadde tillit til tjenerne ved vannkarrene.

Råd i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann drar det opp. Ord. 20, 5. De eldste i menigheten skal øse levende vann til tørstige sjeler, og de tjenere som ikke kan det, bør finne seg en passende beskjeftigelse ved døren eller ved huset. De bør være prester for folket, men ikke nærme seg Gud for å tjene ham som prest. Esek. 44, 11-14. Vi har eksempler nok på at slike folkeprester steiler i sin tjeneste for Gud når de i sin villfarelse gjør forsøk på å tjene ham som prest.

Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden

Vers 10

Rut hadde hørt av Noomi at Boas var en mektig mann, men nå kunne det sies om henne at hun trodde ikke lenger for Noomis tale skyld, for hun hadde selv hørt og sett.

For kjærlighet med innsikt og for kjærlighet med omsorg må man falle på sitt ansikt. Vil du bli en sjelevinner for Kristus – en menneskefisker, da la sjelene føle i de minste detaljer at du har omsorg for dem. En slik kjærlighet og omsorg vil bringe enhver fattig Rut på sitt ansikt.

Det er lett å be en sjel bøye seg ved botsbenken eller ved plattformen og om 8 dager glemme ham og føle seg fri for ansvar av ham. Derimot koster det arbeid, tid, krefter og selvfornektelse å pleie sjelen så den som et barn hos sin mor vokser opp. En slik kjærlighet bringer sjelen til å falle på sitt ansikt – ikke for å bli kvitt syndebyrden –, for den er den kvitt, men av beundring og tilbedelse av en kjærlighetsfull Gud og Far, som i så sterk grad utøser over ham sin rikdom på nåde.

Hvorfor tar du deg av meg, endog jeg er fremmed?

Rut forsto at Boas kjente henne og kom henne til hjelp akkurat der hun trengte det. Så stor nåde utøst over en ydmyk sjel gjør den spørrende. At jeg som var fremmed, formørket i mine tanker, fremmedgjort for Guds liv, død ved overtredelser og synder, kan få slik nåde? Uverdigheten hos Rut gjorde henne lengtende og spørrende etter denne uante kjærlighet. Den mektige mann æret og opphøyet den ringe Rut ved å ta seg av henne. Det ligner vår Mester. Han åt og drakk med syndere. Han utvelger det som intet er for å beskjemme de som tykkes seg å være noe.

Da David førte Herrens ark opp til Davids stad, og han danset foran arken, ble han foraktet av sin hustru. Hun ringaktet ham fordi han hadde blottet seg for sine tjenestepikers øyne som en av de løse folk. David inntok stilling mot denne forakt og sa: Jeg vil bli ennå ringere enn som så og bli liten i mine egne øyne, og med de tjenestepiker du talte om, med dem vil jeg æres. 2. Sam. 6, 20. David gikk som Boas ned og ble æret med de ringe, og han var som Rut som tok den ringeste plass. Dette er Jesu Kristi sinnelag og Ånd.

Det er meg fortalt alt sammen, hva du har gjort

Vers 11

Som en rett Herrens tjener hadde Boas forhørt seg om Rut, og han kjente til hva hun hadde gjort mot sin svigermor etter sin manns død. At hun forlot sin far og mor og sitt fødeland og gikk til et folk som hun ikke før kjente.

Det er stoff i folk som forlater noe for sin tro. Det visste Boas bedre enn noen annen, og han beundret Rut. Dog forsto han å stille Rut på en slik plass at hun slapp å beundre seg selv. Han sier: Det er meg fortalt alt sammen hva du har gjort. Det var det samme som han ville si: Du har intet å fortelle meg om deg selv. Samtidig var det en trøst for Rut at en så mektig mann visste alt om henne, især når han ved siden av denne viten hadde sinnelag til å hjelpe henne.

Boas setter pris på hva Rut hadde gjort. Men i våre dager sier en masse religiøse mennesker at man slett intet skal gjøre, da Jesus har gjort alt. Det er jo en kjent sak at man ikke kan arbeide og streve seg frem til syndenes forlatelse, men det burde være like så kjent at man ikke kan bli helliggjort uten å lyde og tro. Ordet «lydighet» sier jo selv at det må utføres noe. Når gjerningene er lagt ferdig for at vi skal vandre i dem, så vil jo det si at jeg skal gjøre de gjerninger som er lagt ferdig.

Hvorledes skal man kunne leve et liv uten å gjøre noe?

Om Jesus åt og drakk, så kan ikke jeg leve på det, dersom jeg ikke selv tar næring til meg. Om Jesus var korsfestet og drepte fiendskapet på korset, så hjelper det meg lite dersom jeg farter om mange mil borte fra korset og lever etter mine lyster. Skal Kristi verk komme meg til gode, må jeg korsfestes med ham. Ikke bare sitte ned «ved foten av korset», som jeg har hørt har vært blandet sammen med «på korset». Selv en Herodes, en Pilatus, en Judas og alle stridsmennene som drepte Herlighetens Herre, kunne vel ha holdt ut en stund ved foten av korset. Gid våre predikanter ved lydighet måtte få føle så meget av korset at de kunne gjøre forskjell på «å sitte ved foten av korset» og på «å være korsfestet med ham».

Herren gjengjelde din gjerning og din lønn bli fullkommen

Den minste oppgivelse for Jesu skyld belønnes rikelig. Man oppgir det jordiske og timelige og får igjen det himmelske og evige. Vi oppgir vår synd som fører til død, og får igjen rettferdighet og liv. I stedet for ulykke og sorg får vi glede og fred. Et salig bytte. Herren gjengjelde «din gjerning». Velsignet være den som har fullt opp av slike gjerninger, hvorom det må sies: «Velsignet være dine gjerninger. Din lønn bli fullkommen.» Den dag lønnen skal utdeles vil det være godt å ha gjort gjerninger som er som sølv, gull og kostbare stener. De skal bli stående for Guds ild på hin dag. Er det trelldom å gjøre Guds gjerning, da må det være frihet å være lat, men de late skal bli kastet utenfor fordi de ved siden av sin lathet er onde og vil trekke andre med seg ned i det samme smuss. Til motsetning har Gud alltid – i enhver tidsalder – noen som han kan si om: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget, gå inn til din Herres glede! Mat. 25, 21.

Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestepike

Vers 12-13

Guds overvettes nåde griper hjertet, og vi må utbryte: Du har trøstet meg. Kjærligheten tolker sin egen tale for et lengtende hjerte. Den som trøster, til ham får man tillit – og tilliten frembringer frimodighet. Guds kjærlighet bringer lengsler etter mer av hans guddommelige vesen. Med nåden får man frimodighet til å be om mer nåde. Rut passer alltid på å holde seg på sin plass idet hun mottar nåde, for hun sier: Endog jeg ikke er som en av dine tjenestepiker. Det er også bare fra den plass, man kan motta nåde.

Kom hit og et av brødet og dypp ditt stykke i eddiken

Vers 14

Ved spisetid sa Boas til henne: «Kom hit.» Legg merke til «ved spisetid». Når livets brød skal brytes, viser det seg hvem som bør sitte øverst, og hvem som bør ha sin plass nederst. Mange av de stille i landet, de fåmælte, blir plutselig som andre mennesker når man taler sammen om Guds ord. Andre, som prater om løst og fast til enhver tid blir tause, for i porten lukker ikke dåren sin munn opp.

Boas hadde alt lenge forstått at Rut hadde fått øre å høre med, og han begynner nå selv å betjene henne. Hun vokser fra dag til dag ved hans tjeneste. Likesom sjelen trives ved å ete av livets brød, så må den dog dyppe hvert av stykkene i eddik. Dette er lidelseskalken for kjødet. Det indre menneske kunne ikke vokse og trives dersom ikke samtidig det ytre menneske gikk til grunne. Israel måtte ete påskelammet til bitre urter. Like så søt som nåden er, kan Kristi lidelsessamfunn være sviende og smertefull for kjødet. Jesus sier: «Det brød jeg vil gi er mitt kjød ... Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» Joh. 6, 51-53.

Han rakte henne ristet korn

Det er sjelens høyeste ære å bli betjent av den store Mester. Peter sa at han aldri i evighet skulle få betjene ham, men når han riktig fikk øynene opp for at hans mat og drikke var i Kristus, hans lodd og del i ham og hele hans fremtid og håp var i ham, da kom han på andre tanker. Likesom det ristede korn har vært over ilden, så er alt Guds ord ferdigberedt i ilden. Annen mat får vi ikke av ham. Når så «Ordet» er rent i ilden, vil også de gjerninger han befaler oss å gjøre i tro, bli rene i denne ild. På den måte vil ved troens lydighet Ordet bli kjød i oss som det ble kjød i ham. Dvs. kjødet med dets lyster og begjær fortæres i ilden, og Ordet får bruke mine lemmer etter sin vilje til rettferdighetstjeneste. Når det skjer, kan man i sannhet si at Ordet er blitt kjød. Dette er forbindelsen mellom Kristus og menigheten, brudgom og brud. Denne hemmelighet er stor, sier apostelen Paulus. Ef. 5, 32.

Hun åt og ble mett og fikk til overs

Den som villig eter hva Gud rekker, om det enn er dyppet i eddik, hans sjel blir mettet med Guds velbehag. Det er naturlig for sjelen først å spise seg selv mett, det tiloversblevne kan han bringe andre. Jesus er kommet for at vi skulle ha liv og ha overflod. Joh. 10, 10. Guds mat er å gjøre hans vilje.

Boas kunne frembære Guds mat fordi det ikke var lyte på ham. 3. Mos. 21, 18. Esek. 44, 16. En mann på hvem det er en lyte kan aldri trede frem til Guds bord og frembære Guds mat. Han kan ete av Guds mat, men han får ikke trenge inn i Ånden og frembære den for andre. 3. Mos. 21 og flg. En mann som er åndelig blind eller halt eller lemlestet i ansiktet eller har et lem for stort, har brukket hånd eller fot, er pukkelrygget eller dverg, har hvit flekk på sitt øye, skabb eller utslett eller hvis stener er knuste, skal ikke trede frem for Guds bord for å frembære sin Guds mat.

Bærer noen slike frem mat, så er det ikke Guds mat. Det er ikke til å leve av, men bare tillaget menneskemat som innen kort tid viser seg ikke å være mat.

Derpå sto hun opp for å sanke

Vers 15

Nå var Rut mett og hadde fått åndelige krefter. Israel i ørkenen satte seg ned for å ete og sto opp for å leke. Noen legger seg også til å sove når de er blitt mett. Rut var en forstandig kvinne: hun sto opp for å sanke.

Den som leker fortærer sin kraft i leken, og den som sover blir oppfylt av drømmer. Intet av dette bærer frukt. Rut benyttet sin kraft på annen måte. Hvor full av Guds visdom du var, Rut! Det er fedrenes sak å samle til barna. Den rettferdiges munn føder mange. Den som flittig sanker på Guds åker, har meget å gi bort. Mange næres ved hans bord. Sjeler oppfostres for Guds rike og blir til evig arv for den som avler og føder dem. Det er evangeliets Ånd å tjene og gi. «Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.» 1. Kor. 9, 23. Kast ditt brød på vannet og du skal få se det igjen lenge etterpå. Det du får av Gud, får du til evig eie ved å gi det bort. Det du ikke gir bort er som pundet som ble gravd ned i jorden, det blir ufruktbart fordi det ikke ble forvaltet etter visdommens lover.

Også mellom kornbåndene kan hun sanke

Det er en stor forrett å kunne få sanke mellom kornbåndene, for der ligger aksene tettest. En ydmyk sjel vokser i nåde og finner rikelig næring. Boas bød sine unge menn at de ikke skulle gjøre henne fortred. Det ligner Frelseren som enda i dag byr at man ikke skal gjøre den sjel fortred som er ydmyk og sanker, men heller være mild og hjelpsom mot en slik.

I skulle endog trekke aks ut av kornbåndene til henne

Vers 16

Jesu Kristi sinnelag er fullt av omsorg og strekker seg såre vidt for en ringe sjel. Når noen i menigheten har sanket kostelige erfaringer under sin vandring med Gud, da har de trang til å dra aks ut av sitt herlige nek for å gi en hungrig sjel, men det skal adskillig ydmykhet til for å motta dette fra høstfolkene, man vil gjerne helst motta det fra Boas selv. Den ydmyke tar hva han får, og hvor han finner det. Velsignet er hver sjel som befinner seg i den tilstand, han skal ikke ha vondt for å finne åndelig føde til seg selv og andre. Tjenerne trekker ut aks, og Rut plukker dem opp. De gir henne av sitt hjertes forråd, og hun bøyer sin rygg og tar det opp. Den som er stolt i sitt hjerte, vil gjerne ha noe av Gud, men han vil ikke ha noe gjennom mennesker. Rut hadde det ikke på den måten. Hun tok med glede sin nåde og gave fra høstfolkene, hun ydmyket seg endog for deres åsyn. Det er også det rette sinnelag, for som oftest har Gud forordnet det slik at høstfolkene skal gi en hungrig Rut av sine aks. Nå i våre dager heter det som oftest: «Nei, ikke dere, men Jesus alene.» Det var som om Rut ville ha sagt: «Nei, ikke av dere, høstfolk, vil jeg ha noe, men av Boas alene.» Hadde Rut hatt det sinnelag, ville Boas ha irettesatt henne og antagelig – om hun ikke hadde ydmyket seg – fordrevet henne fra sin åker. Ingen stolt sjel blir gammel på Guds åker.

Hun sanket da på marken inntil aftenen

Vers 17

Når vi får lys over en ting vi skal gjøre, betegner det morgenen. Når vi er ferdig kommer aftenen, og det videre lys over den ting svinner for at lyset atter kan gå opp over andre ting.

Enhver Jesu Kristi etterfølger skulle som Rut forbli trofast i lyset fra morgen til aften og i dette fullbyrde sin gjerning. Fortsetter du i denne troskap fra ditt livs morgen til ditt livs aften, vil du ved utgangen av ditt liv med Paulus kunne si: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» 2. Tim. 4, 7 og 8.

Hun banket ut hva hun hadde sanket

Enhver gjerning skal prøves ved ild. Det som da ikke tåler ilden brenner opp som agner. Å banke ut hva man har sanket, betyr at jeg prøver og holder ettertanke over det sankede. Ord. 2, 11. Kornet står ved akset, og roten i forbindelse med jorden. Nå skal det skilles fra sine jordiske forbindelser for å bli himmelbrød for den nye skapning. Kornet må derfor bankes ut så alle innvendinger mot ham som taler fra himmelen faller bort som agner som skal brennes. En gang skal alle våre gjerninger prøves ved ild, derfor er det forstandig at vi ved Åndens lys og ild selv prøver og ransaker hver eneste en av våre gjerninger. Derved høster vi Guds kunnskap og blir opplært for himlenes rike. Hvor gagnlig f. eks., før man sender et brev, da å se det gjennom før det sendes. Kanskje vi da vil finne at det som var av virkelig verdi var innhyllet i en masse agner. Ta da og bank ut det edle og la dårskapen fare, for slik lærer du forstand ved ettertanke, og den skal bevare deg. La det du bringer til andre være utbanket og rent for selviskhetens agner og jordforbindelser.

Hennes svigermor så hva hun hadde sanket

Vers 18

Den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen. 1. Kor. 2, 15. Noomi, som var Ruts åndelige veileder, så straks hva Rut hadde sanket. Hun kunne som Johannes si: Jeg har ingen større glede enn denne at mine barn vandrer i sannhet. Har du avlet barn i Kristus, vil du kjenne at din glede er stor når barna selv kommer hjem med det de har sanket. Den Ånd som binder fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, er av Gud. Men likesom det i det naturlige er barn som er gjenstridige mot sine foreldre, så er det også mange åndelige barn som tror seg selv å være voksne i slyngel-alderen. De skal være voksne og som selvstendige klare seg selv, men saken er at man aldri blir voksen og selvstendig i en ånd som strider mot fedrene. Derimot vil man i det forhold som rådet mellom Rut og Noomi, komme såre langt i Kristus, han som kom for å samle oss til ett i seg selv. Må Kristi sinnelag få råde i våre hjerter, så blir både det indre og det ytre i orden.

Hun tok frem og ga henne det hun hadde til overs

Noomi foresto husholdningen, derfor måtte Rut avlevere til henne det hun hadde sanket. Vil man gjøre barna noe godt, så må man gi sin gave til foreldrene som da vil forvalte det til barnas sanne gagn. Først det naturlige, siden det åndelige. Gud gir alltid fedrene av sine åpenbarelser og sin åndelige mat. Disse har da igjen noe å bringe barna. Selv om barna finner noe, så skal de avlevere det til fedrene som skal prøve og bedømme om det er spiselig eller fordervet.

Ruts kjærlighet til Noomi var ubegrenset. Selv Boas hadde hørt om den. Rut hadde selv sagt: Hvor du dør, vil jeg dø. Hun beviste sin kjærlighet i gjerning, i ånd og i sannhet og står til alle tider som et lysende eksempel for barns forhold til fedrene i den levende Guds menighet.

Rut tok frem det hun hadde. Lær av Rut. Mange tar frem det lånte og det stjålne. Disiplene tok frem det lille de hadde: fem brød og to fisker. Jesus velsignet dette lille, så 5000 menn foruten kvinner og barn ble mette, og man samlet restene – tolv kurver fulle som var til overs. Mat. 14, 20.

Ta det du har frem i Jesu navn. La det passere hans hender, og det lille du kommer med skal bli til føde for mange sjeler.

Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet?

Vers 19

Når en sjel medbringer velsignelser fra Gud, vekker det forundring og spørrende ettertanke. Aldeles overrasket spør Noomi, hvor har du sanket i dag? Prøv deg selv! Har du i dag sanket på Guds åker? Eller har du vært på en annen åker og samlet tomme ord, en åker hvor høstfolkene forteller sjelen at det er trelldom å leve etter Guds vilje i troens lydighet? Noomi ransaket det Rut hadde sanket, men nå var Rut en forstandig kvinne, så hennes arbeid og det hun hadde sanket ble til glede og ære for Noomi, til velsignelse for henne selv, og sist, men ikke minst, ble hennes arbeid og det hun sanket til Guds ære.

Velsignet være han som tok seg av deg

Mange av vår tids veiledere ville ha advart Rut for en person som tok seg av henne. Tenk om Boas skulle ta seg av henne i den grad at Noomi mistet henne? Nei, velsignet være Noomi, hun hadde på vei fra Moabs land ofret både Orpa og Rut. Hun søkte ikke sitt eget, derfor fikk hun også Rut til evig eie. Hun var bare glad for at noen tok seg av henne og gjorde vel mot henne. Velsignet være han som tok seg av deg! Det kjennetegner alle Guds tjenere at de ikke er partiske. De vet hva de er, hva de har og for hvem de arbeider. Derfor kan de så trygt slippe sin Rut avsted. Kjærlighetsforholdet skal trekke henne tilbake. Noomi fører bare tilsyn med hva Rut sanker, og hos hvem hun arbeider.

Den mann jeg har arbeidet hos i dag heter Boas

Stor nåde gir et frimodig sinn. Rut ventet ikke med å bekjenne Boas’ navn. Når du kommer hjem fra Guds åker overlesset med velsignelser, vent da ikke med å gi Gud æren, men si: Den mann jeg har arbeidet hos i dag heter Jesus. Rop det ut! Den som bekjenner Jesu navn for menneskene, vil han bekjenne for sin Far i himmelen. Et frimodig sinn skaffer mange etterfølgere. Har en mann funnet en rik grube, vil andre søke i hans åker. Er du grepet av bønnens Ånd, vil andre søke hen på samme arbeidsmark. Bønn har en dragende makt på andre. Vær frimodig og rop ut for hvem du arbeider. Jo flere som kommer ut på Guds åkerland, desto mer arbeid kan utføres. Høsten blir rikere, og de som vinnes blir flere. Det er overflod av plass på Guds åker. Be høstens herre å drive arbeidere ut i sin høst.

Den mann er en nær beslektet av oss, han er en av våre løsere

Vers 20

Skjønt Rut var en stakkars hedningkvinne, sier Noomi at Boas var en nær beslektet av dem. Rut hadde sagt: Ditt folk skal være mitt folk, din Gud skal være min Gud. Hun var nå innpodet i det sanne oljetre og var delaktig i oljetreets rot og fedme. Det kunne sies om henne at hun hadde forlatt hus, brødre, søstre, far, mor, barn og åker for hans navns skyld. Men hun fikk det mangfoldig igjen i denne verden og arvet et evig liv. Mat. 19, 29. Hun fikk ved dette valg Boas til en nær beslektet og til en løser. Hver den som forlater alt for Jesu navns skyld får ham til en nær beslektet og løser. Det står om ham: Ettersom barna har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Hebr. 2, 14 og 15. Der ser vi Jesus som nær beslektet og som løser. Han måtte i alle ting bli sine brødre lik for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. Han har forløst oss fra synden og Satans makt, han har fridd oss ut og satt oss i sin elskelige Sønns rike. I ham har vi forløsning ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom ... for at vi skal være hans herlighet til pris. Ef. 1, 12.

Du skal holde deg til mine folk, inntil de er ferdige med hele min høst

Vers 21

Rut får pålegg om å holde ut. Jesus sier: Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Mat. 10, 22. Jakob sier: Salig er den mann som holder ut i fristelser, når han har stått sin prøve skal han få livsens krone som Gud har lovet dem som elsker ham. Jak. 1, 12. Så lenge det er noe å høste, skal vi holde ut. Paulus jaget mot målet, grepet av Kristus Jesus. Har vi en gang valgt å dele skjebne med hans folk, så skal vi holde ut med dem under hele høstarbeidet.

Det er godt, min datter, at du går ut med hans piker, forat man ikke skal handle ille med deg på en annen mark

Vers 22

Samfunnet med de hellige gir kraft. David sier: Jeg holder meg til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst. Sal. 16, 3. I samfunnet finner man herlige goder, ja en fullkommen glede. 1. Joh. 1, 3-4. Det er også en bevarende makt. Derfor sa Noomi til Rut: Det er godt at du går ut med hans piker. Det innbyrdes samarbeid mellom Guds folk bringer velsignede resultater, og hvis alle var så flittige på Guds åker som Rut, ville lovprisningene over Guds godhet lyde høyt fra mange lepper.

Noomi advarer, som Boas (vers 8), mot alle andre åkrer.

Aksene på verdens åker kan se skjønne og forførende ut, men når man skal undersøke deres innhold er de fylt med tomhet. Om man jager gjennom hele verdens åker, så vil man ikke finne et eneste byggkorn. Tomme aks er som tomme ord, de er lokkende for kjødet, men de er fylt med dårskap og verdslig ære, som lammer den åndelige sans.

Guds ord er som fullmodne korn som gir opplatte øyne og en klar forstand. På en annen åker regnes uforstand for forstand, for der ferdes de sønderskårne. De ulydige går til en annen åker og får lide i sin samvittighet. Gjerdet mellom Guds åker og verdens åker er korset. Befinner du deg på verdens åker, kan du ved korset fly over på Guds åker og få en renset samvittighet.

Så holdt hun seg da til Boas’ piker for å sanke

Vers 23

Rut var lydig, hun underordnet seg Guds vilje i alle ting. Hun var til glede både for Noomi og Boas, og Gud har sørget for hennes minne ved å sette henne opp som et lysende eksempel vel verd å etterfølge.

3. Kapittel

Min datter! Skulle jeg ikke søke deg et hvilested

Vers 1

Rut var nå prøvet og hadde i alle deler vist seg å være tro. Noomi forsto at Rut var skikket for et dypere liv. Hun påtok seg derfor det høyst viktige og vanskelige verv å føre henne inn i en dypere hvile, til et hvilested hos Boas selv, til hans hvile, som kjød av hans kjød og ben av hans ben. En hvile hvorom det kunne sies at disse to var ett kjød.

Syndenes forlatelse fikk Rut da hun forlot Moab (verden). Åndens dåp fikk hun ved ankomsten til Juda land. Men ved utholdenhet og troskap i Juda land under Åndens veiledning ble hun utvalgt til brud for den mann på hvis åker hun sanket sine aks.

Vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen. Hebr. 4, 3. Dvs., etter at vi er blitt troende går vi inn til hvilen. Et hvilested i Gud eller Guds hvile finner sjelen ikke før den ved personlig lydighet har gjort Guds vilje. Full hvile kommer av seg selv ved innlemmelse i hans kjød. Når Noomi taler om å søke Rut et hvilested, da mener hun å skaffe henne en ektemann i hvis hus hun kunne ha hvile og føle seg trygg, da det var hennes eget hjem. Kristus hviler i Guds hvile, fordi han fullbrakte det verk som pålå ham å fullføre. Vi går inn til hans hvile ved å fullføre det verk som påligger oss i Den Hellige Ånd. På denne måte blir vi kjød av hans kjød – hans brud – og vi finner et hvilested hos ham.

Se, han kaster i natt sitt bygg på treskeplassen

Vers 2

Det er ikke alltid lyst for sjelen, selv om den er i Guds varetekt og under hans arbeid. Men det gode er dog at i Herrens mørke har man en god samvittighet, og man befinner seg under hans bearbeidelse, mens sjelen i Satans mørke og makt har en ond samvittighet.

Om natten tresker Boas sitt korn.

Prestene kunne ikke bli stående å forrette tjeneste for skyens skyld, for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet. 1. Kong. 8, 11 og 12.

Den gamle pakts prester var bare prester til tjeneste for kjødets renhet. Synden i kjødet var ennå ikke fordømt og den nye og levende vei ennå ikke banet. Kjødet var kraftløst pga. synden som bodde i det, og mennesket kunne ikke holde loven, som var hellig, rettferdig og god. Synden kom til stadighet ut fra legemet, likesom spedalskheten viser seg på det ytre. Derfor heter det også: Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet, men den som driver hor, synder mot sitt legeme. 1. Kor. 6, 18.

Den gamle pakts prester gjorde tjeneste utenfor legemet, men for legemet. Det var telttjeneste. Akkurat den samme tjeneste gjør også i våre dager de fleste prester og predikanter. Deres forkynnelse strekker seg aldri videre enn til syndenes forlatelse. Sjelens vandring i tro på den nye og levende vei gjennom forhenget, hans kjød, blir ikke nevnt. Ja, de betrakter endog denne vandring med Gud for en farlig vandring, ettersom sjelen fjerner seg bort fra deres prestetjeneste hen til ham, som var blitt prest for en ny pakt.

Ettersom synden ennå ikke var fordømt i legemet (i huset), måtte Herrens herlighet åpenbare seg i Salomos tempel i en sky. De prester som var prester i det ytre, kunne ikke bli stående. Deres prestetjeneste strakte seg ikke inn i huset, inn i legemet. På samme måte den dag i dag. Det ligger en sky over det indre liv for de prester og predikanter som gjør telttjeneste, og de kan ikke bli stående når det er tale om å gjøre tjeneste for en ny pakt. Visstnok finner de i skriftene sannhets uttrykk for en hel del av den indre tjeneste, men fiendskapet mot korset gjør at de alltid befinner seg utenfor.

Før sjelen får gjøre tjeneste innenfor i templet, må den treskes i Herrens mørke, likesom Boas tresket sitt korn om natten.

Salig hver sjel som er banket ut av akset og derved blitt befridd fra all jordisk forbindelse og som deretter blir tresket, så hans egne hårde agner faller av ham. Han blir som Guds mat, som det levende brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Mange kan han føde ved sin rettferdighet og ved rettferdsord.

Nå skal du tvette deg og salve deg og ta dine klær på

Vers 3

Når sjelen er blitt banket og tresket, er den ren for vedhengende synd og faste bestanddeler. Nå skal den vaske seg for smuss etter behandlingen, salve seg og iføre seg sine høytidsklær. Den skal nå fremstille seg som en ren jomfru for sin sjels brudgom. Noomis råd til Rut i smått som stort var ved Guds finger – ved Den Hellige Ånd. Derfor slo det aldri feil. Rut var hele tiden som et lydig barn. Lykkelige forhold.

Paulus hadde et lignende arbeid med Korintierne, men de var dessverre ikke alltid så hørige og villige som Rut. Han sier i 2. Kor. 11, 2 og 3: For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet, jeg trolovet eder jo med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus, men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.

Se på Rut hvor enfoldig hun var i sin troskap. Hennes tanker var ikke fordervet.

Når slangen forderver tankene, da vender han dem mot sjelen selv og sier: Du er meget from, du er hellig og ren, hvorfor skal du egentlig la Noomi styre og råde over deg? Er ikke du like så hellig og bra som henne? Du må da en gang bli voksen, du må da en gang kunne klare deg selv. 4. Mos. 16, 3.

Lytter da sjelen til denne stemme og mottar denne Korahs ånd, vil alltid en Rut gå til angrep på Noomi. For det er Satan meget om å gjøre å få skilt Rut og Noomi fra hverandre.

Kjenner du deg igjen, du som har vært dåret av slangen?

Korintierne var blitt dåret, for uten oss er I blitt herrer, sier apostelen.

Noomi hadde det sinnelag at hun ville Ruts beste. Hun tenkte ikke på seg selv, men søkte endog å skaffe Rut et hvilested. Korah-ånden derimot søker å heve seg selv opp til en størrelse, den skal være selvstendig, og den skal gjøre heltegjerninger. Dog er den bestemt til undergang, og de som henger ved den går med.

Hvor vanskelig det er for Gud å få bevart sjelen i den første kjærlighet, i den første troskap og i den første enfold. Du ser ikke et skjønnere syn enn en sjel tvettet, salvet og iført disse høytidsklær. Den er rede til å gå sin brudgom imøte.

Du skal gå hen og slå dekket opp ved hans føtter og legge deg, så skal han gi deg til kjenne, hva du skal gjøre

Den enfoldige troskap kan utrette det mest utrolige. Du skal gå hen og slå dekket opp ved hans føtter og legge deg. Rut hadde hele tiden siden sin manns død vært under Noomis dekke og beskyttelse. Nå henviser Noomi henne til Boas, at hun skulle finne et hvilested under hans dekke. Hvor ulikt vår tid da alle søker sitt eget. Evangelisten burde henvise de nyfrelste til de personer hvis oppgave det er å føre sjelen videre frem på veien, så den som sår kunne glede seg med den som høster. For Gud har i sin menighet ansatt: apostler, profeter, hyrder, lærere og evangelister. Disse er satt der til de helliges fullkomne beredelse – til tjenestens gjerning. Hittil har Noomi sagt Rut hva hun skulle gjøre. Fra nå av tar Boas ledelsen og fører henne videre. Noomi sier selv: Han skal gi deg til kjenne hva du skal gjøre. Dersom vi er under Guds Ånds ledelse, vil vi finne at han bruker forskjellige redskaper for å danne oss til ærens kar. Gud har mange medarbeidere. Men «Guds dekke» er sannhetens Ånd. Under dette dekke finner vi vår sjels brudgom som gir oss til kjenne hva vi skal gjøre, idet han veileder oss til all sannhet og kunngjør oss de fremtidige ting. Joh. 16, 13.

Alt hva du sier, skal jeg gjøre

Vers 5

Et menneske med et så åpent og ærlig sinn som Rut må bli dannet til noe stort. En så stor grad av ydmykhet må finne nåde for Guds åsyn. Vi har mange i våre dager som straks vil gjøre hva Gud sier (påstår de selv), men noe menneske vil de aldri bøye seg for eller adlyde. Nå er saken den at mennesker med et så stolt sinnelag får aldri høre Gud tale til seg, for han står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Jesus sier: Likesom Faderen har sendt meg, sender også jeg eder. Joh. 20, 21. Den som er oppriktig i hjertets innerste, vil snart kunne gjøre forskjell på den han har sendt, og på de personer som løper avsted med noe uten å være sendt.

Rut forsto at Noomis ledelse var Guds vilje. Hun så gangetter gang hvor godt det gikk og hvilken fred hun fikk ved å gjøre som hun sa. Derfor kunne hun også som et tillitsfullt barn si: Alt hva du sier skal jeg gjøre. Og tapte hun på det? Nei, hun vant fra dag til dag frem til større verdighet for Noomi, for Boas, ja for Gud selv.

Og hun gikk ned til treskeplassen og gjorde aldeles som hennes svigermor hadde befalt henne

Vers 6

Som en brud smykket for sin brudgom gikk nå Rut ned til treskeplassen. Det var kanskje ikke så lett denne gang å gjøre «aldeles som hennes svigermor sa», men hun var trofast og motsto alle fristelser. Noomi hadde – uten ord – føling med Boas i sin ånd, og Boas merket nok at det bak Rut sto en prøvet åndelig fører. Men han beundret Ruts lydighet. Hadde Rut avveket fra Noomis veiledning, ville Boas ha merket det, og Rut hadde falt i hans øyne. Visdommen er full av bud og lover. Budene virker så lenge man er kjødelig, som bud, men ved øvelse i å gjøre aldeles som de sier, vil disse bli til lover, lovene blir til liv, og livet blir vårt liv. Salig hver den som gjør aldeles som Guds visdom og Guds kunnskap ved Åndens veiledning tilsier.

Paulus var meget nøye med at hedningene gjorde aldeles som han sa dem. I 2. Tes. 3, 14 heter det: Men dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham, ha ingen omgang med ham, for at han kan gå i seg selv.

Og Boas gikk hen for å legge seg ved enden av korndyngen

Vers 7

Boas legger seg nå under sitt dekke ved enden av korndyngen. Det var ikke på slump han la seg der, men drevet av Ånden fant han seg til rette akkurat på den plassen. Åndens sans er fred og glede, derfor vil enhver åndelig person straks finne det rette sted. Ånden virker imidlertid ikke bare gjennom én person, også Noomi var drevet av Guds Ånd til å gi Rut de rette råd og vink, for Noomi hadde sagt til henne: Merk deg stedet hvor han legger seg. Også vi gjør vel i å merke oss det sted hvor Boas nå legger seg.

Når Gud leder en sjel til oss, en sjel skikket for de indre veier i Kristus, da bør vi begynne ved enden av korndyngen – under Åndens dekke. Korn-dyngen ligger foran, og det er nok av føde i Herrens hus. Hele guddommens fylde bor legemlig i ham. Vi kan ete av hans kjød og drikke av hans blod så meget vi lyster, men vi må alltid begynne ved enden av korndyngen – ved begynnelsesgrunnene i Kristus. Det er kun tyver og røvere som forsøker å begynne midt i korndyngen. Fra enden av korndyngen kan vi trenge oss dypere inn i den. Vi behøver aldri mer å utvandre til Moabs land på grunn av hunger, for vi har hele dyngen foran oss. Heller ikke behøver vi å flykte for Israels dommere, for han ved hvis føtter og under hvis dekke vi ligger skal dømme levende og døde. Han forteller oss alt hva vi skal gjøre. Han er vår fører i dette liv. Han forbereder oss for det tilkommende og gir oss en evig herlighet med seg selv i det himmelske.

Ved midnatt lå en kvinne ved hans føtter

Vers 8

Ved lydighet og tro drives vi av Ånden og samvittigheten til å lutre oss selv og rense oss selv i den grad at Guds mørke synes å kvele oss. Det blir midnatt i sjelen, den kan ikke mer. Ved tro drives vi hen til ham som har hjulpet oss og som fremdeles kan hjelpe. Vi løfter opp dekket og legger oss skjelvende og bange ved hans føtter. Herren har sagt han vil bo i mulmet, og nå har han lagt seg ved enden av korndyngen. Salig hver sjel som merker seg stedet hvor han har lagt seg, så han kan finne frem i det dypeste mørke – i blind tro.

Nå våkner sjelens hyrde og tilsynsmann for alvor, han bøyer seg og se: Der ligger en stakkars kvinne – fattig i ånden – ved hans føtter. En misunnelsesverdig stilling endog for en Maria som satt ved hans føtter i dagslyset.

Han sa: Hvem er du?

Vers 9

Her i mulm og mørke møtes fattigdom og rikdom. Den mektige mann spør: Hvem er du?

Legg merke til at det her er Boas som først tiltaler Rut. Dette er alltid tilfelle hvor en sjel føler seg fattig i ånden og fortapt. Herrens mørke gjør sjelen så fattig at når den mektige mann spør: Hvem er du, så har den neppe kraft til å fremsi sitt eget navn, fordi den føler seg for uverdig til å bære noe navn. I denne fattigdom er det da også navnskiftet foregår, idet sjelen vies til sin brudgom og siden nevnes med hans navn.

Sann fattigdom makter ikke å rope om hjelp. Den ligner stor sorg hvor ingen kan trøste – bare å være stille for seg selv vil hjelpe noe.

Den blindes mørke arter seg på en annen måte. Bartimeus, en blind tigger satt ved veien. Da han hørte at Jesus kom, begynte han å rope og si: Jesus, du Davids sønn! miskunn deg over meg! Slik også med synderen. Han roper av full hals: Herre, frels meg.

Når man er blitt frelst og ved lydighet mot Ånden ledes inn i mulmet, da har man ikke lenger kraft til å rope: Herre, frels meg, for man er frelst. Det er noe annet som forestår. Sjelen skal inn under hans dekke, bli kalt med hans navn, dele hans lidelser og hans trøst, ete seg frem gjennom hans kjød, drikke hans blod. Brudgommen henter sin brud ut av mørket og sier: Hvem er du? Salige brud. Der ligger din brudgom ved enden av korndyngen.

Jeg er Rut, og du vil utbre ditt dekke over din tjenerinne, for du er løser

Det var lov i Israel at når en mann ble fattig og måtte selge av sin grunneiendom, da skulle hans løser, hans nærmeste slektning komme og løse hva hans bror hadde solgt, for at han skulle komme til sin grunneiendom igjen. 3. Mos. 25, 25.

Skjønt Moabittinne, gjør Rut krav på Israels løserett. Det var tro, den tro hvori man formår alt. Hun var sikker i sin sak når hun sa: Du vil utbre ditt dekke over din tjenerinne, for du er løser. Jeg er Rut, en fattig hedningkvinne innpodet i en fattig familie av Israels barn, som dog har krav på Israels borgerrett. Hun hadde sagt til Noomi: Din Gud skal være min Gud, og ditt folk skal være mitt folk. Av den grunn måtte nå Guds lover bli hennes lover og den deri omtalte løserett bli hennes løserett. Gud går ikke tilbake på et eneste av sine ord.

Vårt eget dekke er både for kort og for smalt. Men under Kristi dekke er plass for oss alle. Hans rettferdighet skjuler oss. Han er vår løser, han skaffet oss tilbake vår grunneiendom i Israel. Lykkelige sjel som søker inn under hans dekke og hans forløsning.

Vi er utvalgt i Kristus fra før verden var og har fra evige tider vår grunneiendom i ham. Men vi er blitt utarmet ved vårt lange fravær i Moabs land. Vi trenger en løser som kan løse vår grunneiendom og gi oss den tilbake. Vår løser og forløser er Kristus Jesus. Han har kjøpt oss og vår grunneiendom ved sitt dyrebare blod.

Velsignet være du av Herren, min datter!

Vers 10

Den sjel som gjør sin rett gjeldende for Israels Gud, vil alltid få høre: «Velsignet være du min datter, velsignet være du min sønn.» Gud har sendt sin Sønn for å søke og frelse de fortapte, derfor synes han om sjeler som trenger inn på ham om frelse og forløsning. Jo mer sjelen ransaker i Guds Ånds lover, desto mer får den kjenne sine rettigheter og desto større krav kan den stille til ham som fyller all vår trang etter sin rikdom i herlighet.

Du har lagt en større kjærlighet for dagen enn før, ved ikke å gå etter de unge menn.

Guds kjærlighet til oss er en ting, men vår kjærlighet til ham er noe helt annet.

Gud har vist sin kjærlighet til oss derved at han ofret sin Sønn for oss, mens vi ennå var syndere, men vi utviser vår kjærlighet til Gud ved at vi holder hans bud.

Boas satte stor pris på Ruts kjærlighet, likeså verdsetter Gud vår kjærlighet til ham meget høyt. Rut la sin kjærlighet for dagen ved at hun ikke gikk etter de unge menn.

«De unge menn» for en ung kvinne er kjødets lyster. Vi viser vår kjærlighet til Gud og hans Sønn Jesus Kristus ved at vi ikke vandrer etter våre lyster. Dette er å holde hans bud og elske ham. Dette bibringer sjelen Guds kunnskap og Guds visdom. Herlige belønning for ikke å gå etter de unge menn.

Og nå, min datter, frykt ikke! Alt hva du sier, vil jeg gjøre mot deg

Vers 11

Alt lenge hadde Rut gjort alt hva Noomi hadde sagt henne. Det underlige hender nå at Boas vil gjøre alt hva Rut sier ham. Visdommen handler underlig og forunderlig med et menneske. Den omgås ham i førstningen på et forvendt vis, inntil den kan betro seg til ham og åpenbare for ham sine skjulte skatter. I dypet av Ruts hjerte lå en sterk trang til å komme frem på Guds veier. Dette visste Boas, derfor ville han gjøre alt for henne.

For hele folket i min stad vet at du er en bra kvinne

Når Gud vil bruke en sjel og gjøre den stor i sin gjerning, da lar han rykter fare ut om den samme. Om Israel sier Herren: På denne dag vil jeg begynne å la redsel for deg og frykt for deg komme over folkene under hele himmelen; de som hører rykter om deg skal skjelve og beve for ditt åsyn. 5. Mos. 2, 25.

Dronningen av Saba sier til Salomo: Du overgår i visdom og lykke det ryktet som jeg har hørt. 1. Kong. 10, 7.

Ryktet om Jesus kom ut over hele Syria. Mat. 4, 24. De blinde gikk ut og utbredte ryktet om ham i hele landet der omkring., Mat. 9, 31.

Overalt hvor Gud åpenbares ved – eller i en sjel – vil ryktet om ham spre seg alle vegne.

Undertiden er det vekkelsesrykter, så folk stimler seg sammen for å høre Guds Ord. Til andre tider er det rykter om Israels profeter som svinger tuktens ris over all ugudelighet og alt skrømteri innen sitt folk. Enten det nå er det ene eller det andre, så er Gud med en sjel, når han lar fare ut gode rykter om ham. Dvs. gode rykter for de gode, selv om de er til skrekk for den ugudelige.

Ja, i sannhet, jeg er visselig løser, dog er det også en nærmere løser enn jeg

Vers 12

Boas var løser, men det var en nærmere løser. Guds styrelse hadde imidlertid ført Rut til Boas. Det viste seg senere at den nærmeste løser ikke maktet å løse henne.

Således har Gud blant sine tjenere flere løsere, men mange som er av de første, blir de siste. Denne løser ville gjerne løse marken, men ikke Rut. Således vil alltid de uduelige løsere gjerne ha hva mennesket eier, men vil ikke ha noe bryderi med sjelen selv.

Paulus forkynte korintierne Guds Ord for intet, og det ville han fortsette å gjøre for å avskjære de falske apostler og svikefulle arbeidere anledningen, så når de roste seg selv av å være ham like dyktige i alt, så skulle de også være ham lik i det stykke. 2. Kor. 11, 12.

Kristi tjenere får makt av ham til å løse og binde, men de som tjener bare for brødets skyld, er kraftløse. De vil ha marken, men lar en stakkars Rut skjøtte seg selv.

Bli liggende inntil morgenstunden!

Boas sier: Bli nå natten over, og i morgen tidlig vil han da løse deg, godt, så løser han deg! Men har han ikke lyst til å løse deg, så løser jeg deg, så sant Herren lever! Bli liggende inntil morgenstunden!

I Herrens mørke må man intet foreta seg. All vandring må skje i lyset. Dog er det salig midt i mørket når man ligger ved sin løsers føtter, gjemt under hans dekke. Nå er Ruts sak blitt den mektige mann, Boas’ sak. Noomi som står som en taus åndelig leder bak det hele, gjør sine saker godt. Ja, så godt går det enhver som først og fremst selv lar seg lede av Den Hellige Ånd, og dernest leder andre ved den samme Ånd. Måtte Gud få utdrive mange slike arbeidere i sin høst.

Hun sto opp, før en kunne kjenne den annen

Vers 14

Når Herren gjør det mørkt for sjelen, skammer man seg for å si det – eller la andre se det, for man gir seg gjerne selv skylden for dette mørke. Selv om man går ut derfra med de herligste resultater, så kan man dog ikke straks fortelle om det.

Boas er enig i denne taushet, for han sier: «Det må ikke bli kjent at kvinnen er kommet til treskeplassen.»

Store ting er ennå fore i Ånden. Ingen fremmed må blande seg i disse saker. Ruts forløsning stunder til. Hun vil snart finne seg et hvilested, som også Noomi har lovet å søke henne. Jesus sa ofte til folk som ennå ikke kunne klare seg selv, men som dog hadde mottatt noe av ham: «Gå hen og si det til ingen.» Sier man slike ting, vil de man sier det til ved sin vantro vanhellige hjertets dyreste eie. Man skal ikke slippe røvere inn i sin tros helligdom.

Han målte seks mål bygg og la det på henne

Vers 15

Man går aldri tomhendt ut fra Herrens mørke. Seks mål bygg la han på henne. Er man ved lydighet kommet inn i dette mørke som Rut, så vil Gud belønne det. Når morgenen kommer, før den ene kjenner den andre, kan man dra bort med glad hjerte, fullt belastet med himmelsk mat og med gode løfter for fremtiden av ham som ikke kan lyve.

Den ene kjente ikke den andre, da sjelen dro bort fra dette mørke, så ingen vet hvor det har vært. Bare Gud og sjelen har i det dypeste mulm hatt møte sammen.

Og jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og klenodier som er gjemt på lønnlige steder, for at du må erkjenne at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud. Es. 45, 3.

Intet Guds redskap unnslipper Guds mørke. Om vår kjære Frelser Jesus Kristus heter det:

Fra den sjette time ble det mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama Sabaktani? det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Mat. 27, 45 og 46.

I det dypeste mørke forlot Faderen sin elskede Sønn. Kvinnens sæd ble alene igjen for å knuse slangens hode. Det var så mørkt i sjelen at det ble mørke over hele landet, for at mennesket som har liten forstand på Herrens mørke, dog ved et tegn skulle forstå litt av hvor mørkt det var. Vi vet alle hvilke kostelige skatter Jesus hadde med seg ut fra dette mørke. Kunne mørkets makter ved sin urenhet herske i et stort mørke, hvor meget mer kunne da ikke han som i renhet trengte inn i deres mørke, herske i mørket og frata dem makten som hadde det ved sin urenhet. Her var kvinnens sæd inne i mørket og knuste hodet på mørkets fyrste, djevelen. Velsignede helt, Jesus Kristus. Ditt navn skal æres i all evighet av menneskenes barn, fordi du var trofast og holdt ut. Og Faderen skal æres i all evighet for sin visdom og for sin kjærlighet til oss ved sin elskede Sønn.

Saulus av Tarsus fnyste av trussel og mord mot Herrens disipler. Han var på vei til Damaskus for å føre dem bundne til Jerusalem, de som tilhørte Guds vei. Han ble med ett omgitt av et strålende lys og falt til jorden. Under dette hørte han en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå opp og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du har å gjøre! Saulus reiste seg da opp fra jorden! men da han åpnet sine øyne så han intet. De ledet ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus.

Og i tre dager var han uten syn og hverken åt eller drakk. Ap.gj. 9..

Ved å vandre i lyset tilegnet Jesus seg makt over lyset, og ved å trenge inn i mørket og tilintetgjøre mørkets makter, tok han i besittelse mørket. Nå står derfor både lys og mørke til hans rådighet, og han anvender det etter sitt skjønn og sin visdom på menneskene til deres tukt, dannelse og forherligelse.

Først ble Saulus omgitt av et lys, så han skulle forstå at han hadde med en mektig mann å gjøre. Deretter ble han innhyllet i et dypt mørke. I dette mørke og under dette nådens dekke ble det sagt ham, som det ble sagt Rut under Boas’ dekke, alt hva han skulle gjøre. Han så nemlig i et syn en mann ved navn Ananias som kom inn til ham og la hånden på ham, for at han skulle få sitt syn igjen. Vi kan si om Saulus at han sto opp fra dette mørke i morgendemringen, før den ene kjente den andre.

Han befant seg da i den gate som kalles «den rette» og i «Judas’» hus. Etter en slik Guds behandling befinner vi oss alltid i den rette gate og i Judas’ hus.

Da hun kom til sin svigermor, sa denne: Hvorledes er det gått deg, min datter?

Vers 16

Den trofaste Noomi følger begivenhetenes gang av hele sitt hjerte, og Rut fortalte henne alt hva mannen hadde gjort mot henne. De var åpenhjertet mot hverandre disse to. Rut var på den sikre side, for hun hadde gjort aldeles som svigermoren hadde sagt henne. Når alt er i rette skikk, vil alltid dette åpne forhold råde mellom fedrene i Kristus og deres barn. Blir noen av barna innesluttet og sky, kan vi være forvisset om at det er noe i veien. De har noe å skjule, fordi de ikke har gjort aldeles som det ble sagt dem. I dette mørke har Satan makt, det er ikke Guds mørke. I slike tilfeller bør fedrene ved Guds mørke trenge inn i deres Satans mørke og befri sjelen av hans garn. Dersom barna i dette tilfelle unndrar seg, så sier Herren at han ikke har behag i en slik sjel. Vi er lysets barn, dagens barn, derfor bør alt som er skjult i Satans mørke trekkes frem i Guds lys.

Disse seks mål bygg ga han meg; for han sa: Du må ikke komme tomhendt til din svigermor

Vers 17

Boas var en mektig mann – ikke alene fordi han var rik på gods i denne verden, men mest fordi han var en forstandig mann. Han forsto at Noomi sto bakom alt dette med sine gode råd, og at Rut hadde forpliktelser på seg for henne.

Paulus sier: Har vi sådd for eder de åndelige goder, er det da noe stort om vi høster eders timelige goder? 1. Kor. 9, 11.

Noomi hadde sådd de åndelige goder i Ruts hjerte, så hun nå var skikket og visdomsfull nok til å bli den mektige manns hustru, han som eide både åkeren og korndyngen. Var det da for meget om hun tok med seg disse seks mål bygg? Jeg kjenner åndelige fedre i Kristus som ikke alene har gitt barna åndelige goder, men også de timelige. Gud lønne slike trofaste arbeidere med en rik høst i de evige boliger.

Det er fullt opp av åndelige barn som fremdeles er så forkrøblet i sin forstand at de år etter år lar seg betjene og mottar åndelige goder i massevis, uten at de noen gang for den saks skyld opplater hjertet og hånden for å yte av sine timelige goder. Den som mottar åndelige goder har rett og slett plikt til å yte av sine jordiske goder, og vil den mann eller kvinne som yter deg hjelp ikke motta din gave, fordi han ikke trenger den eller ikke vil ha den, så gi den i Guds navn bort til noen som trenger det, for fattige har vi alltid iblant oss.

Vi skal også huske på den mann som sto oss bi da vi ble frelst. Han har sådd i deg sine åndelige goder, tenk på ham derfor med dine timelige – om du har noen. Trenger han det ikke, så vis din takknemlighet mot Gud og ham på annen måte.

Istedenfor å vise takknemlighet ser vi mange åndelige barn som vokser til i styrke og egen kraft, så de endog tror seg selv å kunne rettlede sine fedre i Kristus. Men den visdom er ikke av Gud, derfor faller den av seg selv.

Hold deg nå i ro, min datter; for den mann hviler ikke før han i dag får brakt saken til ende

Vers 18

Når saken er lagt i Guds hånd, da kan vi holde oss i ro, for han hviler ikke før han i dag har brakt saken til ende.

Noomi hadde vært borte i mange år og var nettopp kommet tilbake, likevel hadde hun så godt kjennskap til Boas. Det viser at Boas alt i mange år må ha vært en rettskaffen mann og en Herrens tjener. Hvilket urokkelig tillitsforhold Noomi viste ham!

Tenk om Gud hadde mange så trofaste tjenere på jord i dag. Da skulle ikke rettssak på rettssak ligge uoppgjort. La oss få brakt våre saker til ende. Vær oppriktig, legg alle data på bordet, så vi kan se klart og dømme klart. La oss vinne, når vi dømmes. De utenfor skal Gud dømme. La oss dømme det innenfor, for tiden er der, da dommen skal begynne fra Guds hus – med oss. Vi har alle noe å dømme, og dømte vi oss selv, skulle vi ikke fordømmes med verden. La oss vandre i lyset liksom han er i lyset, så vil vi ha samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod vil rense oss fra all synd.

Har du en sak fore, så hold deg i ro. Er du ren i din sak, kan du rose deg mot dommen, og er du allerede domfelt i din samvittighet, da gi dommen medhold, så vil den vende om til rettferdighet.

Er det andre vanskeligheter, så vil Gud ordne med saken etter sitt skjønn og til ditt beste, om det enn ikke alltid smaker for ditt kjød.

4. Kapittel

Og Boas gikk opp til porten og satte seg der

Vers 1

I porten ble det i det gamle Israel holdt råd og dom. Der var byens eldste og mest forstandige menn. I porten lukker en dåre ikke sin munn opp. Nå satt den mektige mann i porten for å få brakt Ruts sak til ende. Det var ikke lett å komme forbi denne Boas.

Disse er de ting I skulle gjøre: Tal sannhet, hver med sin neste, døm rett dom og freds dom i eders porter. Sak. 8, 16.

Vi forstår av Noomis uttalelse at Boas var en ansett mann i porten, en mann som dømte både rett dom og freds dom. Hun hadde derfor rett, når hun sa: Den mann hviler ikke i dag, før han får brakt saken til ende. Det var en viktig sak som idag foresto: en sjel skulle løses og bringes til et hvilested.

Man skal arbeide mens det er dag, og det gjorde Boas. Men for Rut var denne dag den sorteste natt, derfor skulle hun holde seg rolig. Det var ingen ringe sak i Ruts øyne, den som i dag foresto. Ville den annen og nærmeste løser utløse marken og henne, ville Rut bli hans ektehustru. Men ville han ikke utløse både marken og henne, da hadde Boas lovet å løse henne og ta henne til ekte. Hun elsket Boas; for hun hadde hele tiden holdt seg nær til ham, og hun hadde ikke gått etter de unge menn. I dag skulle saken avgjøres, og Rut skulle forholde seg rolig. Den som tror, haster ikke, men det er bare i Guds kraft man i slike tilfeller kan holde seg rolig.

Han tok ti menn av stadens eldste og sa: Sett eder heri! Og de satte seg

Vers 2

Det viser at Boas var en mektig mann, når han i en fart kunne samle ti av stadens eldste i stadsporten.

Velsignet være Rut, som har lagt sin sak og sin fremtid i Guds hånd. Skjønt hedningekvinne begynner allerede lovene i Israel å virke til velsignelse for henne. Det lønner seg å forlate verden og komme inn under hans lover og forordninger. Forholdene i tiden og på stedet skal samarbeide til det beste for den sjel som lyder ham. Gud skal i en fart samle stadens eldste og mest vise menn for å skaffe deg rett, hvor du ingen rett har hatt. Han skal i de kommende tider vise sin rikdom på godhet mot deg.

Nå var rådet satt. Ti menn, foruten Boas av de eldste og mest forstandige menn i staden, hadde inntatt sitt sete. Den fattige og uanselige Rut skulle skaffes rett etter Israels lover. Velsignede lover, som løfter den fattigste sjel opp av skarnet og setter ham hos stadens eldste.

Innen menigheten forekommer ofte ting som må drøftes og dømmes av de eldste. Det gjelder da at Guds Ånd får lede rådet, så vi er den hørig og lydig etter samvittighet og etter skriftene. For det gjelder samme regel i menigheten som i porten: Man skal tale sannhet og dømme rett dom og freds dom. Det vil vi gjøre, når vi selv kommer i hu hva vi er, og hvorav vi er dannet.

Derpå sa han til løseren: Det markstykke som tilhørte vår bror Elimelek, har Noomi solgt

Vers 3

Boas gjør ikke mange og lange talemåter, før han kommer til saken, han treffer straks spikeren på hodet. Dette viser enn ytterligere at han er en forstandig mann, og at han er ordfører i sin egen sak i overvær av stadens ti eldste menn, viser at han er en såre mektig mann.

Boas var nå i ferd med å utvikle en av de gjerninger som forut var lagt ferdig for ham. Noomi hadde litt å si om det, når hun forteller at den mann hviler ikke før han i dag får brakt saken til ende. Det er mange ting i vårt liv som må gjøres, om vi skal få hvile. Så snart disse ting er utført, da er vi trygge og hviler så dypt. Dette er gjerninger gjort i Gud. Boas holdt nå på å utføre en gjerning som skulle bringe ham dypere inn i Guds hvile. Det var ikke første gang Boas utførte slike gjerninger, siden endog Noomi hadde kjennskap til det. Slike gjerninger slår igjennom og har lykken med seg, og den som ikke hviler før han får utført disse gjerninger, blir snart en vis mann og en mektig mann; for Gud strider for ham alle vegne og taler overalt hans sak. Vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen. Hebr. 4, 3.

Den første og nærmeste løser burde hatt greie på den ringes sak, om han skulle ha vært rettferdig, men nå måtte Boas sette ham inn i forholdene. Dette viser at han på langt nær var våken, når det gjaldt andres rett, ve og vel. Endog sin simple plikt som den nærmeste løser, hadde han ikke skjøttet. Derfor var han heller ingen mektig mann.

Jeg vil kunngjøre for ditt øre og si: Kjøp det i overvær av innbyggerne og mitt folks eldste!

Vers 4

Boas var en rettferdig mann. Han ville ikke forbigå den første løser. Dette tilkjennegir et ydmykt sinnelag. Selv om den annen løser ikke var åndelig, så fratar dog Boas ham ikke hans rett som utløser. Dette vitner om god sans for åndens lover. Du gjør rett, kjære Boas, for du stopper for evig tid munnen på løseren. Han vil aldri kunne si: «Du Boas, du er en tyv, du forbigikk meg, som jo var den nærmeste løser, og så ranet du selv til deg det hele.»

Vær aldri selvklok, ta deg ikke selv til rette. Bi på Herren og gi enhver det han tilkommer, så skal Gud selv sørge for at du får din beskikkede del.

Lær av David! Samuel salvet David, og Herrens Ånd kom over ham. 1. Sam 16, 13. I neste vers heter det: Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra Herren forferdet ham.

Man skulle tro at David nå var ovenpå like overfor Saul. Men det var han ikke. Det heter om ham: Og David handlet viselig på alle sine veier, og Herren var med ham.

I verset deretter heter det om Saul: Og da Saul så at han handlet såre viselig, gruet han for ham.

Vil du ha dine motstandere til å grue for deg, da bør du handle såre viselig. Det var det Boas gjorde, derfor ble han hørt i porten.

Og han sa: Jeg vil løse det

Det er kanskje noe å vinne her. Jeg har retten, og jeg vil løse det. Hans raske svar før han hadde undersøkt til bunns hva som fulgte med, viser at det var en overfladisk person.

Boas hadde Ruts ve og vel for øye, men denne tenkte bare på marken, det jordiske. Rut var et evig vesen av langt større verdi enn et jordstykke, men likevel var jordstykket det mest dyrebare i denne løsers øyne.

Er du løser i Israel og tenker bare på marken, da er din tjeneste som løser for intet å regne. Jeg søkte ikke eders, men eder, sier Paulus.

Og Boas sa: På den dag du kjøper marken av Noomis hånd, kjøper du den også av Rut, den avdødes hustru, for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd

Vers 5

Vi ser hvorledes Boas stykke for stykke avslører den annen løser hans meninger og blotter hans sanne sinnelag. Det var nå klart for alle de eldste i porten at løseren ville ha marken. Han elsket godset. Men nå kom Boas til kjernen i saken.

På den dag du kjøper marken av Noomis hånd, kjøper du den også av Rut, den avdødes hustru, for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd.

Nå gjaldt det ikke lenger egne interesser, men tjeneste for andre. Han skulle ikke oppreise seg selv et navn, men oppreise et navn for den avdøde. Dette var det viktigste i Herrens øyne. Men løseren ville oppreise seg selv et navn på sin avdøde brors mark. Nettopp i dette lå hans slette sinnelag. Han var åndelig sett en brodermorder, som gjerne så sin brors navn utryddet i verden, bare han selv kunne få leve og blomstre.

Har vi Kristi sinnelag, så vil vi søke å hjelpe andre til et navn, hver på sin arvelodd. Vi har ingen som helst rett til å oppreise vårt eget navn på andres arvelodd. Det er åndelig tyveri og strider mot Åndens lover. Jeg kan være hovedperson på min egen arvelodd, men skal sørge for at andre får være hovedpersoner hver på sine arvelodder. Du vil spørre: Hvorledes skal dette forståes?

Om du er mer begavet enn din bror, om du har en sterkere ånd enn ham, så du har krefter nok til å betvinge ham og legge ham under deg i ånden, så bare ditt navn pranger ut over den vide verden, og de andre bare blir din hale, så skal du ikke benytte din makt på den måten. Du skal hjelpe din bror, påminne ham, være god mot ham, så han kan vokse og trives på sin egen arvelodd som en plante i sin egen hage. Ved denne innbyrdes godhet mot hverandre og ved denne innbyrdes hjelp, skal vi alle – hver på vår arvelodd – vokse opp til hodet, til manns modenhet i Kristus.

Vi ser hvordan det går, når predikanten behersker andres arvelodd. Når han dør, blir alt dødt og stille, for hver mann var ikke oppdradd til herre på sin arvelodd. De var slaver og skatteytere til predikanten som hersket over dem istedenfor å betjene dem.

Det skulle nå vise seg om denne løser hadde omsorg for det som hørte Herren til og iakttok å holde hans lover, eller om han bare tenkte på seg selv og sørget for seg selv. Boas setter ham på en slem prøve, og det i nærvær av ti av byens mest forstandige og vise menn. Jeg synes å se løseren krympe seg i skrustikken, for hver gang Boas dreide et tørn på håndtaket.

Enhver som søker sitt eget, vil før eller senere komme i samme klemme. Søk derfor å redde deg, før du kommer i en så pinlig stilling under vitners nærvær. Vi bør selv lære å finne vår nakenhets skam, før vi blir blottet for alles øyne som sådan av andre.

Løseren faller igjennom

Vers 6

Da sa løseren: Jeg kan ikke løse den til meg, for at jeg ikke skal ødelegge min egen arvelodd, løs du til deg, hva jeg skulle løse; for jeg kan ikke løse det.

Løseren ville gjerne legge mark til mark for å styrke sin egen arvelodd, men når det var tale om å oppreise andres arvelodd på deres mark, da maktet han ikke å følge med. «Jeg kan ikke løse den til meg, for at jeg ikke skal ødelegge min egen arvelodd.»

Det er sant. Skal man vandre lydighetens vei etter Guds vilje, da ødelegger man sin egen arvelodd, dvs. arvelodden etter kjødets sans. Det forfengelige menneske har meget å passe på og verne om. Dersom ikke «Jeg» passer på alle vegne, da går det i stykker. Hvor død, tom og intetsigende all gudsdyrkelse blir under dette store «Jeg»s omsorg. Man føler nesten som om man vil kveles. Dersom ikke «Jeg» passer på min egen arvelodd, da mister «Jeg» alt. Dog, dette «Jeg» forstår ikke at det er Gud som rotfester og befester sjelen på hans egen arvelodd, når det sinnelag er i ham at han vil være med på å befeste en annen på hans arvelodd.

Denne løser tør ikke gjøre Gudsvilje, fordi det i hans øyne ser ut som om alt hva han verner om og har kjært går i stykker for ham. Løs du det til deg, sier han, for jeg kan ikke løse det.

Stadfestelser i Israel

Vers 7

Og det var fordum skikk i Israel ved løsning og bytte til stadfestelse av enhver sak, at den ene dro sin sko av og ga den til den andre, og dette var bevitnelsen i Israel.

Jesus sier: Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mer enn dette er av det onde. Matt. 5, 37.

Et rett og slett «ja» eller «nei» er aldri nok for mennesket. De må ha fullt opp av vitner og seremonier, før den ene kan tro den annen. Dette er bevis nok for at den ene tror den annen er en løgner, selv om han tror nokså godt om seg selv.

De sa da til Jesus: Hva tegn gjør da du, så vi kan se det og tro deg? Hva gjerning gjør du? Joh. 6, 30.

På dette spørsmål svarer Jesus nedenfor bl.a.: Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men hans vilje som har sendt meg.

Det ytre menneske kan ikke tro uten tegn. Ja, det tror enda ikke. Dette gjelder verden. Men også blant Guds folk er man ennå så utadvendt og vantro, at man må ha en hel del tegn før man kan tro. Den som kan yte mest i den retning er derfor også ansett som den gjeveste, hvorfor man kappes om å nå denne ettertraktede verdighet. Det er for intet å regne, når et menneske vandrer med sin Gud som Enok; om han er lydig mot Guds Ånd og mottar åpenbaringer i Herrens Ord.

Jødene gjorde Guds bud til intet for sine vedtekters skyld. Og meget av samme slags gjorde de. Mark. 7, 11-13.

Dette går igjen i våre dager. Man snor seg smukt forbi Guds Ånds ledelse og beundrer det ytre, det jordiske, det tilsynelatende dannede og fine. Vedtekter og menneskebud blir satt i høysetet, og Guds bud blir skjøvet til side.

La alt hos eder skje til oppbyggelse. Gud har gitt menigheten nådegaver. Det er velsignet med disse gaver, når man går frem etter skriftenes anvisning. Men alt som faller i menneskehender kan misbrukes. Derfor blir det uorden i bruken av nådegavene, og dette blir ikke til oppbyggelse.

Løseren sa da til Boas: Kjøp du det! Og han dro sin sko av

Vers 8

Ja, det kan ligne ham. Han trakk sin sko av. Du kan tro Boas lot skoen sitte, han var ikke avhengig av alle disse Israels mangfoldige skikker og vedtekter, som levde seg frem i folket like til Jesu dager og gjorde Guds bud til intet. Denne løser var helten som visste hvorledes det skulle være utadtil, selv om han i Boas’ øyne og for alle slekters øyne i hvem det er forstands ånd, demonstrerte den pure havesyke. Stadens ti eldste måtte nå forstå at denne løser var mannen som hadde en mening, og som når det gjaldt, på en verdig måte ved skoavtrekning forsto å slå fast hva han sa og mente.

Kjære sjel! Forsøk aldri ved ytre ting å trekke menneskenes oppmerksomhet hen til deg. Men forsøk å skjule deg, liksom kjerubene dekket seg med sine vinger. Fra den stilling bør du søke å vende menneskenes sinn og tanker mot Kristus.

Vi har fullt opp av religiøse tegnutleggere i våre dagers religiøse forsamlinger, tomtønner som ramler fælt. Men deres frukter er lik en flygemaskin som farer stolt gjennom luften med megen larm og som får alles øyne til å se opp til seg. Når den først er borte, står man igjen med ørene fulle av smell og en stiv nakke, fordi man har stirret for lenge på den. Dersom du ikke ser disse jøglere, så er det fordi du er likeså blind som de selv er det. Jesus så dem, profetene kjempet mot dem, Luther arbeidet mot dem i alle sine dager. Bare du finner ikke en eneste, og det kommer vel av at du tror deg selv så ren at du ikke tør se virkeligheten i øynene for ikke å bli tilsmusset.

Boas skrider til handling

Vers 9

Da sa Boas til de eldste og alt folket: I er i dag vitner på at jeg har kjøpt alt som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon, av Noomis hånd.

Nå har løseren utspilt sin rolle, flygemaskinen er borte, man sitter igjen med smellen i ørene, og alles øyne er rettet mot Boas. Dog, Boas er ikke av de mennesker som søker å beholde folks oppmerksomhet på sin egen person, han vender deres blikk mot løseren og sier:

«I er idag vitner på at jeg har kjøpt alt osv. I så nå hvorledes han trakk skoen av!»

Boas benyttet anledningen og benyttet hans eget tegn til tegn mot ham selv. Det var vel ikke nettopp slik løseren hadde tenkt seg det, men nå ble det likevel så. Tegnet ble ikke til kjødets mettelse, men til våpen mot ham selv.

Boas kjente løseren, han visste at marken og alt godset var dypt begravet i hans hjerte, tross den hårdhendte skoavtrekning. Han forsto at det var Rut han ville være kvitt, – og for hennes skyld måtte han gi avkall på godset. Boas tar sine forholdsregler deretter. Han begynner også med marken og alt godset og tar de eldste og alt folket til vitne på at det nå var hans, han hadde kjøpt det. Løseren hadde frasagt seg sin rett og trukket sin sko av på at den saken var i orden. Det kunne nå ikke nytte for ham senere å komme med innvendinger.

Vår himmelske Boas, Jesus Kristus, gjør likedan. Han begynner med det som henger mest fast i hjertet. Det merkelige hender dog, at Boas fikk til eie det som løseren av hele sitt hjerte ville hatt. Sådan gjør vår himmelske Far med oss. Har vi omsorg for den fattige Rut, så gir han oss arvelodd med henne. Man bør beregne at jorden er til for menneskets skyld, og at mennesket ikke er til for jordens skyld. Den som derfor tar seg av mennesket, arver jorden med det; men den som bare vil ha jorden og ikke mennesket, får slett intet. Dog, denne kunnskap var skjult for løseren, hvorfor han helst ikke burde hete løser, etter som han selv var bundet.

Boas kjøper også moabittinnen Rut

Vers 10

Også moabittinnen Rut, Mahlons hustru, har jeg vunnet meg til hustru for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd, så den avdødes navn ikke blir utryddet av hans brødres midte og av hans steds port, derpå er I vitner i dag.

Boas var før en mektig mann, men nå blir han mektigere enn han noensinne før har vært. Han får en meget gudfryktig hustru og en med Guds visdom særskilt benådet svigermor. Han får Mahlons mark og oppreiser den avdøde en sønn, som kan sitte blant sine brødre i stedets port.

De Herrens tjenere som søker å vinne menneskesjeler, og som forakter godset, vil til syvende og sist arve alle ting med ham. De vil få et mektig avkom etter seg.

Som piler i den veldiges hånd, så er ungdoms sønner. Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem, de blir ikke til skamme, når de taler med fiender i porten. Salme 127, 4 og 5.

Og alt folket som var i porten, og de eldste sa: Ja, vi er vitner

Vers 11

Når den ugudelige taler og fremlegger sin sak, kan den vel synes rett i manges øyne, for han sparer ikke på bekreftelser. Dog, den rettferdige ransaker ham, og når han har talt sin sak for de eldste og for alt folkets ører, må de si: Ja, vi er vitner. Du har rett.

Job var i sin tid en mektig mann. Når han gikk ut til porten, opp i staden og beredte sitt sete på torget, da krøp ynglinger som så ham, i skjul, og de gråhårede reiste seg og ble stående. Høvdinger holdt inne med sine ord og la hånden på sin munn. Fyrsters røst forstummet, og deres tunge ble hengende fast ved deres gane. Når et øre hørte ham, priste det ham lykkelig, og når et øye så ham, ga det ham vitnesbyrd. Job. 29, 7-12.

Det bekrefter hva Paulus sier i 1. Kor. 2, 15:

Den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen. Job fikk domfelt fyrster, gråhårede menn og ynglinger. Ja, endog de tre trøstere som søkte å få domfelt ham, måtte gi opp. Herren ga Job vitnesbyrd og sa til temanitten Elifas: Min vrede er opptent mot deg og dine to venner, for I har ikke talt rett om meg som min tjener Job, ... Job, min tjener, skal be for eder, kun ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke handler med eder etter eders dårlighet, for I har ikke talt rett om meg som min tjener Job. Kap. 42, 7-9.

Hos Job befant seg også en fjerdemann, busitten Elihu, sønn av Barak’el av Rams slekt. Hans vrede opptentes mot Job, fordi han var rettferdig i sine egne øyne, og mot hans tre venner opptentes hans vrede, fordi de dømte Job skyldig og dog ikke maktet å få domfelt ham. Elihu holder en lengre tale og redegjør sine tanker for Job og treffer omsider spikeren på hodet, idet han sier:

«Sannelig, du har sagt for mine ører, og jeg hørte lyden av dine ord: Ren er jeg, uten overtredelse, plettfri er jeg og fri for misgjerninger osv. Gi akt, Job, hør på meg, for jeg vil tale. Har du ord, så svar meg, tal, for jeg vil gjerne erklære deg rettferdig. Hvis ikke, så hør du på meg! Ti, og jeg vil lære deg visdom.» Job. 32 og 33.

Job svarer ikke på Elihus tale. Det ser ut som om han har fått adskillig å tenke på, ting han ikke kunne komme forbi. Etter Elihu taler Herren til ham, og når han er ferdig med sin tale, svarer Job:

«Jeg har talt om det jeg ikke forsto, om det som var meg for underlig, og som jeg ikke skjønte. Kun hva ryktet meldte hadde jeg hørt om deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Job. 42, 1-7.

Den mindre rettferdige vil alltid bli dømt av den mer rettferdige. Men etter som den mer rettferdige er i besittelse av mer nåde og barmhjertighet enn den mindre rettferdige, vil han alltid kunne henvise til den Herre, Herre, hos hvem det er utgang fra døden. Når den mindre rettferdige derimot skal dømme den mer rettferdige, vil han aldri makte å komme til ende med sin dom og få den til å dekke den domfelte. En sådan halv dom kan derfor heller ikke vende seg om til rettferdighet. Den mer rettferdige derimot kan bringe hel dom og vekke til live hel erkjennelse hos den domfelte. Deretter kan det også bli tale om hel frelse.

Hva er så å gjøre? Jo, man bør ikke innlate seg på mer i denne verden enn man makter å fullføre. Det er tekkelig og rett både i Guds øyne og for mennesker. Det man ikke makter og som er for svært, har Gud ikke satt oss til å ordne med, og i egen kraft kommer man ingen vei.

Herren gjøre den kvinne, som kommer i ditt hus, som Rakel og som Lea, som begge bygget Israels hus

Fra først av kom Rut inn under Guds ledelse ved Noomi. Hun var trofast mot sin svigermor i fattigdom og i nød, hun fulgte henne den lange og besværlige veien fra Moabs land og var henne lydig i smått som i stort.

I dag holdt Rut seg i ro hjemme hos sin svigermor.

Boas derimot hvilte ikke, før han hadde brakt saken til ende. Men nå er øyeblikket kommet, da også han kan hvile.

Vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen. Når en Guds gjerning forestår, kan vi ikke hvile før saken er brakt til ende, men så snart Ånden har fått virke i oss til å utrette, da kan vi hvile i Guds hvile. Denne hvile blir dypere og inderligere for hver troens gjerning vi får nåde til å utføre. Dette er helliggjørelsens sikre gang – lite kjent og påaktet endog av troende. Man kjenner som regel til syndenes forlatelse. Noen som går et skritt videre har endog kjennskap til Åndens dåp og voksen vanndåp. Men Åndens undervisning er lite kjent. Det er bare begynnelsen, når vi døpes med Den Hellige Ånd. Siden skal den jo veilede oss til hele sannheten. Den skal virke i oss å ville og utrette etter sitt velbehag. Den skal derved føre oss inn i en dypere hvile og en større kraft. Den skal skape i oss «det Guds menneske», som skal være fullkomment, dyktiggjort til all Guds gjerning.

Noomi hadde søkt et hvilested for Rut. I dag fant hun det både for Rut og Boas. Satan måtte fly fra dette troens hvilested, og Guds velbehag lå over det hele, så alle de eldste og alt folket måtte velsigne Rut og si:

Herren gjøre den kvinne som kommer i ditt hus, som Rakel og som Lea, som begge bygget Israels hus.

Gid du må komme til velmakt i Efrata og få en navnkundig sønn i Betlehem

Man bør sette pris på de eldste og folkets velsignelser. Jesus gikk frem i alder, visdom og yndest hos Gud og alt folket. Boas ble velsignet og var til velsignelse. De eldste og hele folket ønsker at Boas må bli en enda mektigere mann enn noensinne før. Det kan vi være forvisset om at han også ble.

De ønsket ham en navnkundig sønn i Betlehem. Han avlet også de mest navnkundige sønner som noensinne har levd og kommer til å leve.

Profeten sier: Og du, Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blant høvdingene i Juda, for fra deg skal utgå en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.

Betlehem var både Davids stad, og den stad hvor Jesus ble født. Boas fikk i sannhet en navnkundig sønn i Betlehem, og Rut ble som Rakel og Lea en stammor i Israel. Alt dette i Guds fulle hvile og under de eldstes og folkets velsignelser.

Ditt hus bli som Peres’ hus – han som Tamar fødte Juda – ved de etterkommere som Herren vil gi deg med denne unge kvinne!

Vers 12

Når Israels eldste og alt folket ønsket at Boas’ hus skulle bli som Peres’ hus, så må dette Peres’ hus ha vært til stor velsignelse i Israel. Ser vi etter i slektregisteret, så finner vi at Boas nedstammer fra Peres. V. 18-22. Det er en velsignet slekt.

Peres var sønn av Juda og hans sønnekone Tamar. Da Tamar skulle føde, var det tvillinger i hennes liv. Og da hun fødte stakk en hånd frem. Da tok jordmoren og bandt en rød tråd om hans hånd og sa: Denne kom først ut.

Men det skjedde, som han dro sin hånd tilbake, se, da kom hans bror ut, og hun sa: Hvor du har brutt deg frem! Og man kalte hans navn Peres, d. e. brudd. Og siden kom hans bror ut som hadde den røde tråd om sin hånd, og man kalte hans navn Serah, d. e. oppgang. 1. Mos. 38.

Det var noe særskilt ved Peres’ fødsel. Han brøt seg frem foran sin bror. Antagelig har Peres vært en mann, som senere i livet brøt seg frem i Åndens verden og ble til stor velsignelse for de som fulgte etter. Verden trenger nå og da en banebryter. Gud sendte ofte slike menn til Israel. De kastet lys inn i dunkle og mørke forhold. De refset og ble hatet, men Gud var med dem.

Også vår tid kunne trenge noen som Peres, noen som kunne bryte vei gjennom all denne falske frihet, gjennom alt dette prat om korset og om kraften – uten hverken kors eller kraft. Må Gud oppreise mange slike i denne tid, da man har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft.

Så tok Boas Rut, og hun ble hans hustru

Vers 13

Likesom Boas vandret i Ånden og ved sine gjerninger gikk inn til hvilen, slik vandret også Rut i Ånden og kom inn til den samme hvile. Lystene i kjødet var hos begge korsfestet, så de fant hverandre i ett offer, som samme kjød. Herlig hvilested, Guds hvile.

Og hun fødte en sønn

Samlivet mellom Boas og Rut var til velsignelse. De fikk også en sønn som var velsignet, endog før han ble dannet i mors liv.

Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme, menigheten. I menigheten fødes åndelige barn, når den lever sitt liv sammen med sin himmelske brudgom. Johannes hadde åndelige barn, og han hadde ingen større glede enn denne at hans barn vandret i sannheten. Barn er evige vesener som vi får med oss, alt annet må vi forlate. Det gis derfor ingen større glede enn når vi får noen med på veien. Sedens grønne spire gir alltid den største glede.

Her i verden er det så at en far æres når han får sin sønn frem til en høy stilling. Slik vil også vår himmelske Far æres når vi bærer meget frukt, når vi følger tett i Mesterens fotspor.

Lovet være Herren som ikke lot deg fattes en løser i dag, og han bli navnkundig i Israel

Vers 14

Lovene i Israel tilveiebragte en løser. Velsignede lover. Det tales undertiden om den hellige og rettferdige lov, som om den var en fiende av menneskeheten. Dette kommer av at mennesket etter sitt falne vesen er forbundet med synden og nyter dens lyster. Loven overbeviser om synd og refser synderen, derfor blir den forhatt. Men finnes det en oppriktig sjel, så vil han erkjenne lovens dom og fordømmelse som berettiget. Han vil finne ut at den pinlige stilling han er kommet i er forårsaket av ham selv, og han vil se seg om etter en løser. Boas var en slik løser som Gud sendte i Ruts vei. Nå sier kvinnene til Noomi: Han bli navnkundig i Israel.

Det heter om Antikrist at han kommer på vederstyggelighetens vinger, han kommer fra en ugudelig slekt og fødes ut av en fordervet åndsretning.

Til motsetning kom vår elskede løser og forløser, Jesus Kristus, på velsignelsens vinger. Hans forfedre etter kjødet besto av et helt slektregister av gudfryktige menn og kvinner som var navnkundige i sin tid og utover sin tid like frem til våre dager. De ble velsignet av folket i sin samtid og utvalgt av Gud til fedre for han som løser og forløser enhver fortapt synder som kommer til ham.

Han skal bli din sjels vederkveger og din alderdoms forsørger

Vers 15

Noomi hadde vært trofast mot Rut. Hun ledet henne på rettens stier med innsikt og forstand. Hun søkte ikke sitt eget i det hun foretok seg. Nå ville Gud lønne henne just med det samme, hvori hun hadde vært trofast, likesom han straffer en synder med det hvormed han forsynder seg. Rut skulle få en sønn som skulle vederkvege Noomis sjel og være hennes alderdoms støtte.

Hvor velsignet i sin alderdom å finne vederkvegelse og støtte hos sine åndelige barn. Det vil alltid vise seg ved et menneskes livsaften hva han har vært i livet. Som han har sådd vil han høste.

Noomi tok barnet og la på sitt skjød, og hun ble hans fostermor

Vers 16

Noomi hadde vært som en mor for Rut, og nå hadde hun styrt hennes gang til et hvilested. Noomis gjerning med Rut var endt, og for fremtiden skulle hun være sin mann, Boas, lydig. Noomi var ikke lik de uforstandige svigermødre som strekker sine armer innenfor hvilestedet og skaper uro. Dertil var hun altfor vis og forstandig.

Nå hadde hun fått en sønn på sin arvelodd. Hva hennes sjel hadde begjært, fikk hun i rikelig mål. Hun tok den lille på sitt skjød og ble hans fostermor. Bedre fostermor kunne han ikke få.

Salig hver sjel som i sin spede åndelige alder får en så god fostermor.

Og grannekonene ga ham navn og sa: En sønn er født Noomi. Og de kalte hans navn Obed; han var far til Isai, Davids far

Vers 17

Hele denne bok vitner om hvordan alle gjerninger forut er lagt ferdig for at vi skal vandre i dem. Likesom Jesu kjortel var vevet hel fra øverst til nederst, vil også de gjerninger flettes i hverandre maske for maske som er fremdrevet av Den Hellige Ånd.

Den lille Obed på Noomis fang er blitt såre navnkundig, for han er bestefar til den store kong David, som igjen er stamfar til vår kjære Frelser, Jesus Kristus.

Avslutning

Måtte denne lille bok bidra til at vi mer enn noensinne beflitter oss på å vandre i troens lydighet.

Blant Aksel Smiths etterlatte papirer fantes også et blyantutkast av de to første kapitler av Ruts bok – antagelig skrevet 1911 eller 1912. Dette ga anledningen til utgivelse av nærværende lille bok, hvor min kjære brors beste tanker er medtatt under bearbeidelsen av de to første kapitler.