Ikke publisert i Skjulte Skatter

Efeserbrevet.

I apostlenes gjerninger 13. kapitel ser vi at det i menigheten i Antiokia var profeter og lærere. Blant disse var Saulus og Barnabas. Mens de holdt gudstjeneste og fastet sa Den Hellige Ånd: Utta meg dog Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til. Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

Det fremgår herav at Saulus og Barnabas var profeter og bar på kall til apostler, kun skulle den øvrige menighet få beskjed om dette, for at de kunne godkjenne deres kall og sende dem ut etter Guds vilje.

Profeter:

Da Kong Abimelek tok Sara fra Abraham, åpenbarte Gud seg for ham i en drøm og sa: Se, du skal dø for den kvinnes skyld, som du har tatt, for hun er en manns ektehustru. Etter at nå Abimelek hadde forklart at han hadde gjort dette i uvitenhet, sier Herren: Også jeg vet at du har gjort dette i ditt hjertes uskyldighet, og jeg har også hindret deg fra å synde imot meg, derfor har jeg ikke tilstedt deg å røre ved henne.

Og nå, la mannen få sin hustru tilbake. For han er en profet, og han skal be for deg og du skal leve. Men dersom du ikke gir henne tilbake, da vit at du visselig skal dø, du og enhver som hører deg til. 1. Mos. 20.

Abraham var en profet, en mann som talte med Herren. Moses var en profet med hvem Herren talte åsyn til åsyn. Kristus var en profet. Ap. gj. 3, 22. Profet er den mann for hvem Herren åpenbarer seg og meddeler sin vilje. Den mann blir ikke ustraffet, som rører ved Herrens profeter. Men den som tar imot en profet, fordi han er profet, han skal få en profets lønn. Mt. 10, 41.

Profeten er det rør, hvorigjennom Herren taler til folket. Profeten hører hva Ånden sier i menigheten, for han står i forbindelse med de usynlige krefter. Av profetene uttas noen til apostler.

At Gud har satt noen til profeter i den nye pakt, ser vi av Ap. gj. 13. kapitel. De vil alltid eksistere i menigheten til dens gavn og utvikling. Må Gud velsigne sine profeter.

Evangelister:

Hele Guds frelsesverk er for oss et evangelium. Dog har evangelisten en særskilt oppgave. Han skal føre mennesket over fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud.

Nå kan enhver frelst sjel til en viss grad være med på å dra syndere fra verden over til Kristus. De behøver derfor ikke å være evangelister. Den derimot som av Gud er satt i menigheten som evangelist, han er særskilt utrustet med gaver til å predike for syndere.

Evangelistene i våre dager forsynder seg meget, når de beholder for seg selv de nyfrelste. Evangelisten skal selv stå i menigheten, hvor Gud foruten ham også har satt hyrder, profeter og lærere. Når evangelisten har fått en synder frelst, formår han som regel ikke å føre ham videre. Det er nå hyrdene og lærerne som skal føre sjelen videre frem.

Men hva skjer? Jo, evangelistene plasserer de nyfrelste på en plattform bak sin rygg, og så preker de videre for syndere. Disse nyfrelste skal da i pausene avlegge sine vitnesbyrd. Stakkars sjeler, uten hyrde og uten tilsynsmenn sitter de der år etter år og visner bort. Evangelisten skjelver for å miste sine får, hvem han ikke har evner eller gaver til å gi den minste næring. Kun syndere, syndere og atter syndere taler han til. De som da er frelst fra synden sitter bak hans rygg og sulter i hjel. Hvilket ansvar disse mennesker har.

Jeg vil råde enhver som taler til syndere betenke at det er flere i menigheten enn «evangelisten». De andre er mer skjult innenfor legemet, men de fins der, det burde evangelisten vite.

Det er på tide nå å slutte med å gjøre forretninger i Guds rikes arbeid. La sjelen få frihet til å bli utviklet på sin egen arvelodd og la profeter, hyrder og lærere få bli med i arbeidet bak evangelisten.

Hyrder:

De nyfrelste har ikke fått liv for straks å dø. Dersom et nyfødt spebarn ikke straks fikk pleie og næring ville det omkomme. Likeså de åndelige barn.

Hyrdetjenesten er som en øm mors tjeneste for sitt barn. Men da en sådan tjeneste foregår i det skjulte, er den lite ansett av det ytre menneske. Den står heller ikke synderlig i kurs hos kjødelige kristne og blant predikanter, som søker sitt eget. Men for Gud er hyrdetjenesten av dobbelt verd. Det er en anstrengende tjeneste som fordrer stor påpasselighet.

En rett hyrde vil benytte enhver fristund endog på arbeidsstedet for å rettlede lammene. Han vil se etter at de gjør sitt arbeide ordentlig, at de ikke deltar i løst snakk med verdslige arbeidskamerater, at de ikke stikker seg bort i en krok og tenner pipe eller sigarett. Han vil våke over at de ikke lover mer enn de holder, og at de holder sitt løfte, når de engang har lovet noe. Han vil se etter deres økonomiske sysler at ikke utgiften overskrider inntekten, at de ikke i tide og utide låner og løper med vekselobligasjoner til påskrift her og der. Han vil holde øye med at de ikke fråtser i mat og drikke, samt at de kler seg sømmelig, så de blir så lite bemerket som mulig, at de holder seg rene og for øvrig i alle deler er uten anstøt, så de i alt kan pryde Kristi lære.

Noen tør synes at dette er for meget av det gode, og at man griper inn i den personlige frihet?

Kjødet gir seg utslag på alle tenkelige og utenkelige måter, og denne art av personlig frihet må kveles, for at Kristi frihet kan komme til syne.

Jeg er fullt vitende om at en del predikanter advarer mot denne praktiske rettferdighets-oppdragelse, men jeg er også vitende om at disse advarsler ikke er av Gud, men av en far djevelen. For det er en kjent sak at det blant de selvsamme predikanters faste tilhørere finnes folk som stikker ut av møtet for å «ta seg en røyk», som i årevis står til rest med sin blad-kontingent, som visstnok legger rikelig i kollektboksen, men som lukker øynene for hvorvidt hans inntekter tilflyter ham på en rettferdig eller urettferdig måte, som i stas ligger nær opp til verdens forfengelighet.

For slike vil det være en fryktelig trelldom å leve gudfryktig. Derfor har Gud satt i menigheten hyrder, som skal våke over at kjødet holdes i trelldom og blir korsfestet.

Lærere:

Herren skal gi eder nødens brød og trengselens vann, og da skal dine lærere ikke mere skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere, og når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den! Es. 30, 20 og 21.

Så lenge alt går bra er man rik og har overflod — selv om det er den største fattigdom. Ingen har bruk for noen lærer, for Jesus er nok for meg, sier man. Men nå er det nettopp denne Jesus, som har satt lærere i menigheten.

Det er sørgelig bevendt med undervisningen innen menighetene i våre dager. Man kan i sannhet si at de fleste vet intet av Gud. Syndere får høre i det uendelige, men har de engang omvendt seg, så er det også slutt. Det er omtrent ingen som vil ta seg av dem. Gode følelser, hyggelige samvær, smilende ansikter, sjelisk gudsdyrkelse, vitnesbyrd, sang og musikk må på ingen måte avbrytes av sunn åndelig undervisning. Det blir betraktet som forstyrrelse av all hygge, når noen formaner, rettleder eller underviser. Må Gud få frelse sitt folk fra all denne solskinnskristendom, som i seg selv for en stor del kun er tomt bedrag. Eldre folk er så innhyllet i dette kaos, at de på ingen måte vil forlate det, dog har vi sett ungdommen komme til forstand på flere steder. De har sagt farvel til sukkerkristendommen og fått øynene opp for at de trenger saltet mat, om de skal leve og vokse.

Den som frykter Gud i sannhet, merker snart hulheten. Man kan gå ut fra de mest stormende jubelmøter med følelsen av den største tomhet. Det var ingen sann dybde, ingen undervisning, ingen oppbyggelse i kjærlighet. Man kunne ikke leve og bygge videre på noe av det.

Når Israel ble rik og mett, sendte Gud nøds brød og trengsels vann. Han lot dem hungre etter alle de tomme fraser, de ga seg av med. Det hjalp, for det var som om de begynte å øyne at det måtte være noe i det disse foraktede Israels lærere hadde sagt allikevel.

La de lærere Kristus har satt i menigheten få et ord med i laget, skulle det svi, så skal du på ingen måte lide skade derav.

4. Kapittel – Kristi legemes oppbyggelse

For at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham til manns modenhet til aldersmålet for Kristi fylde. V. 12 og 13.

Dersom ikke apostler, profeter, hyrder, lærere og evangelister alle får gjøre sin gjerning i menigheten, vil ikke de hellige kunne vokse opp i kjennskap til ham, til manns modenhet og til aldersmålet for Kristi fylde.

Årsaken til at menighetene ligger nede i våre dager er at som regel påtar samme mann seg å være «altmuligmann» i menigheten. Han vil være apostel, profet, lærer, hyrde og evangelist — skjønt han ikke engang kan kalles evangelist, for han skiller seg fra de øvrige krefter, som også av Gud er satt i menigheten. Hele menighetens oppmerksomhet og interesse strekker seg bare utover til synderes frelse. De selv er mer enn bra nok som de er, skjønt de ikke engang kjenner begynnelsesgrunnene i Guds Ord.

Derfor blir det som Skriftene vitner: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. Slike som lærer og lærer og aldri kommer til sannhets erkjennelse. Men som Jannes og Jambres motsto Moses, således motstår og disse sannheten. Mennesker som er fordervet i sitt sinn og uduelige i troen.

Disse skal du vende deg fra.

Dog, de skal ikke få mer fremgang, for deres uforstand skal bli åpenbar for alle liksom også hines ble. 2. Tim. 3.

Dersom de her nevnte mennesker var «utenfor» i verden, da kunne man ikke annet vente. Men nå er de «innenfor», for de har gudfryktighetens skinn, og de lærer og lærer bestandig uten noensinne å komme til sannhets erkjennelse. Vil du prøve dem, skal du finne at de motstår sannheten som Jannes og Jambres motsto Moses.

Apostelen sier at disse mennesker skulle fremkomme i de siste dager, og at vi skulle vende oss fra dem.

Mon ikke vi lever i de siste dager og mon vi ikke av gode og beviselige grunner bør vende oss fra dem?

Kjære sjel. Lyd Sannheten! Vær ikke ømfintlig for å lide i kjødet. Er du frelst fra synden ved Kristi død, så skal du frelses videre ved hans liv. Rom. 5, 10.

Hvert lem har sin tilmålte virksomhet som virker til gjensidig gavn på alle innen legemet. De tjenere Gud har satt i menigheten må få lov til å utfolde seg i sin virksomhet etter Guds vilje, om hele legemet skal trives og vokse opp til ham som er hodet, Jesus Kristus.

4. Kapittel – Villfarelsens kunster

For at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham, som er hodet, Kristus. V. 14 og 15.

Når et menneske farer vill fra sannhetens ord, blir han som regel en beundrer av kløktige fabler. Han ler så godt av alle disse villfarelsens kunster og tror seg i sin oppblåsthet å være kommet såre langt frem i Kristus.

Umyndige, men oppriktige sjeler, har vanskelig for å motstå disse myndige jøglere. Apostelen vil derfor, at vi sannheten tro i kjærlighet skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Han vil vi skal bli myndige i Kristus, så vi ikke lar oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær. For nå å bli myndig, må vi tilegne oss Guds kunnskap, så vi har noe å sette opp mot kunnskap i villfarelse. Guds kunnskap vil alltid føre til gudsfrykt og til korsfestelse av alle kjødelige lyster. Falske lærdommer vil derimot føre bort fra korset og hen til oppblåsthet og selvbeundring.

4. Kapittel – Legemets lover og forbindelser

Av hvem hele legemet sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især. V. 16.

Når det her heter at legemet sammenføyes ved hvert bånd som han gir, så må man huske på hva legemet er for noe. Til legemet hører kun de sjeler som er døpt med én Ånd til å være ett legeme.

For ikke å støte an mot lovene i legemet må man gi nøye akt på hvert lems kall og utvelgelse. Ikke alle har samme gjerning, liksom ikke alle har samme nåde. En har en utpreget gave til å bedømme menneskeånder, en annen får åpenbarelser i Guds kunnskap. Noen utmerker seg ved sin gavmildhet, andre ved sin gjestfrihet, atter andre ved sin hjelpsomhet. Noen formaner, andre underviser, noen synger og spiller. En har gaver til å tjene på kjøkkenet, en annen til å overbevise og trøste.

Alle disse bånd tjener til legemets sammenknytning til et hele. De er skjenket av Kristus med all visdom og forstand for at alt i huset skal beredes til hans ære, han som har beredt huset.

Vær derfor ikke snar til å dømme din bror, om han ikke har nåde og gave der hvor du har den. På andre felter hvor du er mer blind, kan han ha et våkent øye. Vær ydmyk og beskjeden i dine tanker og i din dom, for ingen av oss har fått nådegaver for dermed å fordømme våre brødre, men for å tjene og hjelpe.

Liksom det var lover utenfor legemet til tukt for overtredere, således er det lover i legemet til gjensidig hjelp og forbindelse i kjærlighet.

Nådegavene og sitt kall angrer Gud ikke, derfor ligger nådegavene i mennesket helt fra den naturlige fødsel, for han fór opp til det høye og ga menneskene gaver. Man får ikke gavene først når man blir gjenfødt. Nei, de er gitt selv den ugudelige, men saken er, at de ved gjenfødelse blir helliget ved Ånden og gjort bruk av i Guds tjeneste. Vi kan jo se verdslige mennesker utrustet med stor gavmildhet og stor rettferdighetssans. Et menneskes åndelighet kan derfor ikke bedømmes av hans nådegave, men derav, at han utviser troskap og kjærlighet ved benyttelsen av sine gaver. Den ugudelige kan jo ofte bruke sine gaver for dermed å kue og trykke den mindre begavede. Således kan en mindre åndelig benytte sine gaver og dermed peke fingre og tale ondt om en mindre begavet, som kanskje ved sitt gode sinnelag er Gud mer behagelig enn den mer begavede.

Det fullkomne vil derfor være at enhver benytter sin gave til tjeneste i Kristi kjærlighet, så ikke noen i kjødelig nidkjærhet utfolder seg der hvor han har sin nådegave, til fordømmelse av de mindre begavede. For selv om det han sier er sant, så hjelper det ikke til legemets vekst, fordi han som sa det ikke hadde vedkommendes vel for øye. Derfor skal vi være sannheten tro i kjærlighet under vår tjeneste innen legemet.

4. Kapittel – Sinnets tomhet

Dette sier jeg da og vitner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av hjertets forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillike med havesyke. V. 17, 18, 19.

Den ugudeliges største plage er sinnets tomhet. Man føler seg ene og forlatt. Kun en ny synd kan live opp et øyeblikk for deretter å etterlate seg mer fordømmelse og større tomhet. Selv den ugudeliges boliger vitner om tomhet, for han har jaget velsignelsen ut fra seg selv og fra sitt hus.

Guds Ånd arbeider utrettelig med å påminne sjelen ved enhver leilighet, men når man alltid lukker sitt hjerte for dens velsignede stemme, blir man mer og mer følelsesløs og mer og mer hjelpeløs om Guds vei med et menneske. Man mister tilslutt følelse for det man burde skamme seg for. Sinnet er øde og tomt, og fordømmelsen trykkende.

Man kan forherde sitt hjerte mot Guds røst så lenge at man ikke lenger føler noen fordømmelse for å begå de vanlige synder. Kun når man går enda videre ut i synd, vil samvittigheten tale advarende.

Dette heter å være død i overtredelser og synder. En sådan sjel befinner seg i det rike som kalles døden. Dette dødsrike skal engang kastes i ildsjøen. Åp. 20, 14. Fryktelig tilstand.

Et menneske får igjen etter sine gjerninger. Derfor sier apostelen at vi ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet.

4. Kapittel – Avlegge det gamle menneske

Men I har ikke lært Kristus således å kjenne, om I ellers har hørt om ham og er blitt opplært i ham, således som sannhet er i Jesus, at I etter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster. V. 20, 21 og 22.

I Skriftene er det mange benevnelser som man må legge nøye merke til om man skal kunne holde det ene fra det andre. Guds Ord taler nemlig ord som den Hellige Ånd lærer. Disse ord faller ganske annerledes enn menneskeord, selv om Ånden bruker menneskelige ord.

Det tales om: Syndens legeme og kjødets legeme, legemets gjerninger og kjødets gjerninger, det gamle menneske og det nye menneske, eller som det også kalles: Det Guds menneske. Kan man ikke skille disse ting fra hverandre, blir forståelsen av mangt og meget adskillig tåket.

Menneskets sinnelag avgjør hvorvidt en gjerning kan sies å være «legemets gjerning», «kjødets gjerning» eller «Guds gjerning».

Har man ondt sinnelag, gjør man onde gjerninger, d. e. kjødets gjerninger, med kjødets legeme. Disse gjerninger utføres av «det gamle menneske». Ved gjenfødelsen vil det foregå en avkledning av kjødets legeme ved Kristi omskjærelse. Dette kjødets legeme blir begravet med ham i dåpen. Kol. 2, 11 og 12.

Denne avkledning av «kjødets legeme» må ingenlunde sammenblandes med «syndens legeme», som ikke blir avført så lenge vi er tilhuse i legemet. Rom. 6, 6.

Legemets gjerninger utføres ikke av mitt nye sinn som tjener Guds lov og vilje. Men det er synden (den medfødte arvesynd) som bor i meg, den tar meg til fange under syndens lov i lemmene og tvinger meg til å gjøre det jeg hater. Når da jeg hater det og Gud hater det, så er vi enig om den sak. Jeg døder derved legemets gjerninger ved Ånden og skal leve. Rom. 8, 13.

For disse legemets gjerninger er det ingen fordømmelse, da jeg ifølge sinnets lov dømmer dem ved Ånden og på den måte blir seierherre over dem.

Avleggelsen av det gamle menneske skjer nå derved at jeg ifølge sinnet alltid følger Guds lov, og at jeg døder legemets gjerninger ved Ånden.

4. Kapittel – Ikle seg det nye menneske

Men fornyes i eders sinns ånd og ikle eder det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. V. 23 og 24.

Etter hvert som man nå døder legemets gjerninger ved Ånden og vandrer i lyset, vil blodet rense fra all synd. Sinnelaget blir derved mer ømtålig for synd og urenhet, man vil hate løgn og elske sannhet. Man vil hate endog sitt liv i denne verden. Det kan vi gjøre, fordi vi ikke lenger befinner oss i kjødet, men i Ånden. Rom. 7, 5 og Rom. 8, 9.

Sinnets fornyelse foregår daglig ved lysets inntrengen i legemet. Synden blir fordømt i kjødet, og den mister mer og mer makten, så endog legemets gjerninger avtar i antall, og det gamle korsfestede menneske blir mer og mer hengitt i døden på korset. Det Guds menneske tiltar i styrke etter hvert som det gamle forsvinner. Sannhet, rettferdighet og hellighet vokser frem ved sinnets fornyelse til lys og fullkommenhet, som er den nye pakts urim og tummim, hvorved det nye mennesket ved Herren kan avvikle alle vanskeligheter. 2. Mos. 28, 30.

4. Kapittel – Avlegg løgn og tal sannhet.

Gi ikke djevelen rom.

Versene 25-32 kan sammenfattes i dette:

Avlegg løgn og tal sannhet. Om I vredes, da synd ikke. Gi ikke djevelen rum. Den som stjal, stjele ikke lenger. Ingen råtten tale gå ut av eders munn. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg. Bitterhet, vrede, hissighet, skrik og spott være langt borte fra eder. Vær gode og barmhjertige mot hverandre, så I tilgir hverandre.

Dersom syndelegemet var uttatt ved den nye fødsel som noen lærer, ville alle disse formaninger være overflødige. Apostelen er imidlertid av en annen mening. Han sier det skal bli tilintetgjort (fremtid), når det gamle menneske holdes korsfestet. Rom. 6, 6.

Noen vil spørre: Skulle det da være nødvendig å be et Guds barn om ikke å lyve og stjele og bli vred?

Ja, det trenges såre vel, for tilstanden er ofte meget elendig. Man stjeler tid fra seg selv og andre. Man har bruk for nær sagt alt mulig, som man i all stillhet nasker med seg fra verksteder og arbeidsplasser. Den ene baktaler den andre og forvrenger den andres ord, så det ser verre ut enn det var ment. Man sier små nødløgner for å fylle ut i en fortelling eller for å redde skinnet, når det kniper. Man blir vred og griper til uttrykk som sårer motparten, man gir djevelen rum. Man blir bitter for dette og hint, just fordi man ikke er tilstrekkelig løst fra det. Man er havesyk, og er svært kvikk, når det gjelder å tjene noen ører. Mindre kvikk når en sjel skal hjelpes. Man peker fingre og taler ondt på mange måter.

Alt dette viser at syndens lov har sitt sete i kjødet, og at læren om at den ikke er der på langt nær holder stikk.

Etter hvert som man blir åndelig, vil man avlegge alt dette, men det går ikke svært fort, for mennesket vil heller synde enn lide.

Man er rask til å erkjenne hva Kristus har gjort for oss, men det går ytterst smått, når han forlanger noe av oss – endog han gir kraft dertil.

5. KAPITTEL

5. Kapittel – Vandringen

Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og ga seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. V. 1 og 2.

Når det her tales om å bli Guds etterfølger, så vil det si at man skal følge hans Ånds ledelse.

Vi har hørt megen tale om kjærligheten i en forvrengt form, en kjærlighet til kjødet, spar deg selv. Når noen taler som Guds ord og rammer syndens heslighet, sier man at det er for lite kjærlighet.

Om nå noen misbruker ordet «kjærlighet», så er den dog ren for den som bruker den i renhet, for vi formanes til å vandre i kjærlighet.

Kjærligheten har en ypperlig egenskap: Den søker ikke sitt eget, tvert om, den yter. Den stiller ikke krav til noen, men hjelper til. Kristus ga i sin kjærlighet til oss seg selv hen som en gave og en Gud velbehagelig duft. Hva kan nå vi ofre for ham? Jo, vi kan i kjærlighet til ham ofre oss selv i det samme offer.

Kjærligheten på de indre veier virker som det skjulte sambånd, som gjør all innskrivning til samfunn overflødig, ja, endog avskyelig. Hvor kjærlighetsbåndene virker, er det hån mot kjærligheten å benytte andre bånd enn dens egne. Det er vantro, den ene har ikke tillit til den andre.

Den som vandrer i kjærlighet vil snart bli elsket og finne gjenkjærlighet, for enhver egenskap fremmaner hos andre en tilsvarende.

Det går an å øve seg i gudsfrykt, og det går an å øve seg i å vandre i kjærlighet. Dette hører med til de ting som nødvendig må til, for at man skal kunne trenge seg med makt inn i Guds rike.

5. Kapittel – Tomme ord

La ingen dåre eder med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn, ha derfor ikke noe med dem å gjøre. V. 6 og 7.

Tomme ord sies ofte å være luftige, men det er aldeles feil. Luft er en velsignet Guds gave, hvori vi ånder og lever, mens tomme ord avleder oppmerksomheten fra ham som taler fyldige og vektige ord fra himmelen.

Det er en kjent sak, at man i verden bruker en masse tomme ord, men det er mindre kjent at man i religiøse forsamlinger slår om seg med mange verdiløse, ja skadelige tomheter, fremtryllet av det gamle forfengelige, men nå religiøse menneske. Disse tomme ord avfødes som regel under følelsesrus og begeistring, under drømmer om religiøs storhet og under æresyke, men de faller for livets virkeligheter og for Guds ord. De gjorde sin tjeneste som ord under tomt bedrag for de mennesker som vil la seg bedra.

Guds ord er rent som sølvet som er syv ganger lutret i ilden, mens tomme ord brenner opp i den første ildprøve. Guds ord kan gjerne ligge flere år i ørene uten å bli forstått. Så plutselig en dag blir det levende, og man minnes da å ha hørt det av den og den for flere år siden. Slike ord går fra øret og ned i hjertet, mens tomme ord kommer inn i det ene øret og går ut av det andre.

5. Kapittel – Fordum mørke, nå lys

For I var fordum mørke, men nå er I lys i Herren, vandre som lysets barn. V. 8.

Mørket er en ting, men her sies det at hele personen fordum var mørke. Mørket hadde herjet mennesket, så det var blitt til et «mørkets menneske», et menneske som beveger seg — og gjør alle sine gjerninger i mørke.

I dette mørke har Satan makt, han benevnes derfor også for «Mørkets fyrste», som styrer og leder mørkets menneske i denne verdens løp og ringdans.

Skjønt når mørket dekker mørkets gjerninger for den som er i mørke, så vet likevel Herren hva det foregår i mørket, for i Daniel 2, 22 heter det:

Han åpenbarer det dype og skjulte, han vet hva som er i mørket, og lyset bor hos ham.

Herav fremgår, at både mørkets fyrste og mørkets menneske med alle sine gjerninger i mørke er kjent og sett av Herren. Dette kommer av at lyset bor hos ham, og han kaster lys inn i mørket, når det behager ham. Alle ting er blottet og utspent for hans åsyn med hvem vi har å gjøre.

Vi er nå overført fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Likesom vi fordum i mørke var mørke, så er vi nå i lys blitt til lys i Herren. Det kan sies om oss, at vi er gått over fra å være et «mørkets menneske» til å bli et «lysets menneske». I dette lys får vi i mer eller mindre grad etter lysets styrke evner og gaver som Gud selv til å ransake hva som er i mørket. Derfor sier som oftest «mørkets menneske», når man kaster lys inn i deres mørke: Hvorledes kan du vite det? De er selv innhyllet i mørke og tror seg vel gjemt, og så blir deres onde gjerninger plutselig belyst, så de forundret sier: «Du dømmer. Overlat alt til Gud, som skal dømme.» Lyset brakte dommen med seg og tvang mørkets menneske til å si at han følte seg dømt. Det er som om han vil si: Ta lyset bort, la meg fremdeles få være i mørket, for mørket skjuler meg, det fordømmer meg ikke som du gjør ved ditt lys. Sant er det hva Jesus sier:

Og dette er dommen at lyset er kommet til verden, og menneskene elsker mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Joh. 3, 19.

Heri ligger den dype årsak begravet til, at vi skulle hates av alle mennesker for hans navns skyld, for menneskene hater lyset og elsker mørket, fordi deres gjerninger er onde. Hvis deres gjerninger var gode, vil de elske lyset fremfor mørket, for det vil være deres ære at slike gjerninger kom frem, så de kunne sees av alle.

5. Kapittel – Lysets frukt

For lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet, idet I prøver hva som er velbehagelig for Herren. V. 9 og 10.

Ethvert menneske bærer sine frukter. I mørket gjør man kjødets gjerninger, så som: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt. Gal. 5, 19-21.

Men i lyset vil man bære Åndens frukter som er: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet. Gal. 5, 22.

Se nå forskjellen. Til en av disse to hovedklasser hører ethvert menneske. Dog kan forskjellen innen hver klasse være høyst forskjellig. Men hovedregelen er at et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et ondt tre kan ikke bære gode frukter. Treet må sies å være ondt, når mennesket befinner seg i mørke, det er godt, når det blir overført fra mørke til lys, og det deretter vandrer i dette lys.

Tiden svinner hen, årene ruller bort, betenk, kjære sjel, bærer du onde eller gode frukter? Man skal kunne se av dine frukter, hvorvidt du er ond eller god. Våre gjerninger vil følge med oss over død og grav og de vil enhver av oss få svare for på oppstandelsens morgen.

5. Kapittel – Kristus som lys

Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. V. 14.

Jesus ble født under loven for å frikjøpe dem som var under loven. Lyset må avpasses etter menneskets tilstand. Et menneske under loven tåler ikke lyset fra oppstandelseskraften. Det lys Jesus kastet fra seg som menneske under loven, er mer enn nok til å dømme dem. Derfor står det skrevet at de som synder under loven skal dømmes ved loven, og de som synder uten loven skal gå fortapt uten loven. Dog er vi ikke uten loven for Gud, men i loven for Kristus.

For den som ved loven er død fra loven lyser Kristus på de indre veier ved lyset fra sin oppstandelseskraft. Han åpenbarer seg selv som frihetens fullkomne lov innen legemet, for at vår utvikling i ham ikke skal være av tvang, men av fri vilje. All utvikling og vekst i frihet mot det fullkomne blir så meget mer kostelig, enn om den skulle foregå i tvang. La oss derfor skue inn i frihetens fullkomne lov og bli ved dermed. La oss undersøke disse frihetens lover, om det ikke er ting vi kan avlegge, ting som tynger og lettelig besnærer. Kristus skal lyse for deg som frihetens Herre og beskytter, den ypperligste person av alle personer og den ypperligste lov av alle lover, ettersom den ikke er gitt for overtredere, men for de som med makt trenger seg frem mot det fullkomnere.

Simeon sier om ham at han er et lys til åpenbarelse for hedningene. Luk. 2, 32. Dette har vi fått erfare, ettersom han har latt sitt lys skinne til åpenbarelser i våre hjerter.

5. Kapittel – Hustruene skal underordne seg under sine egne menn

I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! For mannen er hustruens hode likesom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser.

Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. V. 22, 23 og 24.

Når vi tenker på Kristus, hvorledes han behandler menigheten, da har mannen meget å lære, når det gjelder sitt forhold til hustruen.

Kristus tvinger ikke menigheten, han lar den ved påminnelser og tilskyndelser utvikle seg etter frihetens lover. Han pirker ikke på småting, men hvor han merker falskhet og svik i ånden, er han meget streng. Han har det store mål for øyet, og når åndsretningen er riktig, da skjuler han for øvrig med sin kjærlighet en mangfoldighet av utslag fra syndens legeme.

Salig er det menneske, som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. Salm. 32, 2.

Forholdet mellom mannen og hustruen bør være som mellom Kristus og menigheten. Kristus elsker menigheten og ga seg selv for den. Menigheten underordner seg under Kristus som sitt hode.

Likesom det ikke nytter for menigheten å si Kristus imot, således nytter det heller ikke for hustruen å si mannen imot. Om hun gjør det, så faller det aldri ut til det gode. Men likesom menigheten i sine bønner kommer frem for Kristus med sine vanskeligheter og sine forhold, bør også hustruen komme til mannen med sine vanskeligheter. Den endelige avgjørelse i enhver sak står det imidlertid til mannen å fatte. For en gudfryktig mann og kvinne vil disse ting falle lett og av seg selv.

Sara var Abraham lydig og kalte ham «herre», og hennes barn er I blitt, når I gjør det gode og ikke frykter for noen skremsel.

Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer, som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, for at eders bønner ikke skal hindres. 1. Pet. 3, 6 og 7.

Mannen vil ha samme gavnlige virkning på hustruen, som Kristus på menigheten, dersom han ofrer seg for sin hustru, som Kristus ofret seg for menigheten.

Er da mannen mer fullkommen enn hustruen som Kristus er mer fullkommen enn menigheten, vil hans krefter som det sterkere kar på det svakere kar utøve en innflytelse under samlivet som Kristus selv, som fremstiller menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sånt, men som hellig og ulastelig. Således vil det av hustruen under samliv med en gudfryktig mann litt etter litt dannes en kvinne, hellig og ulastelig, uten plett og rynke i sin manns øyne. Denne dannelse skjer ved mannens vilje, derfor må kvinnen underordne seg mannen i alle ting.

5. Kapittel – Kristus og menigheten

Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.

Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. V. 31 og 32.

Det står om Jesus at han ga avkall på å være Gud lik og tok på seg en tjeners skikkelse. Da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han var lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2, 7 og 8.

Han forlot sin himmelske Far for å iføre seg kjød og blod som et menneske. Da han var funnet som et menneske, gikk han atter som menneske bort fra menneskene, så han på korset kunne si til sin mor om Johannes:

Kvinne! Se, det er din sønn.

Han forlot sin himmelske Far for å forene seg med mennesket. Derpå forlot han som menneske sin mor for i seg selv og ved seg selv å forene seg med sin brud hos Faderen. Derfor heter det: Ingen kan komme til Faderen uten ved Sønnen. Kun Sønnen har adgang til Faderen, deretter har de som mottar Sønnens Ånd adgang i denne Ånd. Men som Kristi brud vil vi i oppstandelsen få adgang til Faderen sammen med Kristus endog i hans kjøds legeme. Dette er hemmeligheten: Kristus åpenbart i kjød, rettferdiggjort i Ånd, sett av engler. Men dette: sett av engler, hva er det annet enn at han er oppreist i rettferdighet med det kjød, som ikke skulle se forråtnelse.

En følge av dette blir igjen, at vi nå, mens vi er i legemet i utlendighet borte fra Herren, har adgang til Faderen kun i Ånden, mens vi i oppstandelsen — i hans oppstandelseslegeme — vil få adgang til Faderen endog i legemet.

6. KAPITTEL

6. Kapittel – Barn og fedre

I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Hedre din far og din mor — dette er det første bud med løfte — for at det må gå deg vel, og du må lenge leve i landet.

Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning. V. 1-4.

Legg merke til at barna skal være sine foreldre lydige «i Herren». Dvs., de skal adlyde sine foreldre i alle ting som ikke strider mot Guds vilje. Skulle foreldrene forlange lydighet i ting som går samvittigheten imot, da blir dette ikke «i Herren». I slike tilfeller skal endog barna adlyde Gud mer enn mennesker.

Fedrene skal ikke egge sine barn til vrede. Alle formaninger er gitt for å vekke oss til årvåkenhet, hvor vi er svake. Når barna gjør noe galt, ligger det såre nær for hånden å egge dem, istedenfor å tukte og formane. Foreldrene har sett mer av livet og har større erfaring i alle ting, derfor kan de så lett komme til å egge sine barn, istedenfor å formane dem.

Ved å egge pleier man sine egne lyster, men man overvinner seg selv ved å formane.

6. Kapittel – Tjenere

I tjenere, vær lydige mot eders herrer etter kjødet, med frykt og beven i eders hjertes enfold, som mot Kristus. V. 5.

Dette med tjenere stemmer ikke ganske med tidsånden, men det stemmer godt med Den Hellige Ånd som er utsendt av ham, som er uten skygge og omskiftelse, et evig vesen som i går og i dag er den samme, ja, til evig tid.

Tjenerne skal utføre sin gjerning for sine herrer som for Kristus selv. De skal gjøre den med frykt og beven i hjertets enfold. Legg merke til at når man gjør det, da går det alltid best, og man vil alltid ha Guds velsignelse med seg.

Paulus sier til Titus: Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekkes dem, ikke å si imot, ikke være utro, men vise all god troskap, for at de i alt kan være en pryd for Guds, vår Frelsers, lære.

Denne formaning er ikke til å ta feil av, så den skulle trenge en ytterligere fortolkning. Satan er jo full av kunstfortolkninger, og menneskene søker kunstgrep i villfarelser, men disse gode, gamle og solide formaninger står som fjell mot de forskjellige tidsånders kunster og taler til alle tider sitt mektige språk til gudfryktige og hørsomme sjeler.

6. Kapittel – Herrer

Og I herrer, gjør likeså mot dem, så I lar være å true, da I vet at både deres og eders Herre er i himlene, og han gjør ikke forskjell på folk. V. 9.

Det ligger nær til for de som er herrer etter kjødet å forlange for meget av sine tjenere. Jo bedre en tjener gjør sitt arbeid og jo mindre han sier imot, desto større blir som oftest kravene, mens en sløv tjener, som sier imot, slipper billigere fra det. Dette kommer av kjødets skrøpelighet og feighet hos herren selv.

En herre har retten på sin side, så lenge han gir full lønn og stiller sine krav innen rimelighetens grenser. Men det øyeblikk han trykker sin tjener eller forholder ham sin lønn, er han over streken.

Kamp mot verdens herrer, som regjerer i denne tids mørke, fremkommer just derved at de i sitt mørke tvinger sine tjeneres legeme, sjel og ånd under sitt tyranni. Jeg har sett svake mennesker bli åndssvake under slike tyranner.

En av Gud opplyst tjener vil selv kunne finne grensen for hvor tjenesten opphører og trykket begynner. Han må våke over at hans herre aldri får sette sin fot over denne grense, for den ånd som er i oss, er sterkere enn den ånd som er i verdens herrer i denne tids mørke. Tjeneren er forpliktet til å gjøre sin tjeneste som for Kristus, så lenge hans herre krever det rimelige, men går han ut over sine grenser, da får tjeneren møte ham utenfor grensen og der oppta kampen mot ham.

Under en sådan kamp med verdens herrer, hvor herren har all rett på sin side både fra Guds og menneskers side, vil han fra det øyeblikk han overtreder sine egne lover og sine egne begrensninger få både Gud og mennesker imot seg. Tjeneren vil under slike omstendigheter alltid gå av med seieren, dvs. når han strengt har iakttatt å utføre alle sine forpliktelser innen alle rimelighetens grenser, for vår tro er den seier som overvinner verden.

Dette beviser at selv en herre etter kjødet har sin overmann og herre i Herren av himmelen.

6. Kapittel – Guds rustning

Forøvrig bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep, for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmel-rommet. V. 10, 11 og 12.

Jesus så Satan som et lyn ble styrtet ned til jorden. Han har ned igjennom tidene benyttet makter og myndigheter til å tyrannisere og plage folk. Verdens herrer har rottet seg sammen og dannet store makter i dette tidens mørke. De har holdt den fattige nede i sin fattigdom ved uvitenhet og strengt arbeid.

Jakob sier om dette i 5. kapitel: Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører. I har levd i vellevnet på jorden og etter eders lyster, I har gjødd eders hjerter på slaktedagen!

Disse herrer har til alle tider utsuget folkene for selv å kunne leve etter sine lyster. Skriftene uttaler sitt «ve» over dem i de siste dager.

Mot disse herrer har vi kamp, en stor kamp i ånden. Men vi skal ikke kjempe mot dem etter kjødet, som noen gjør. Kampen i ånden er av så meget større verd, for kan disse herremenn lide et nederlag i sin ånd, så følger alt annet etter.

De åndelige stridsmenn har gjort verden langt mer gagn enn store hærførere. De menn som har kastet Guds lys ut over verden, har hjulpet den fattige, fremmet rettferdighet og fordrevet ondskap. Velsignede arbeid! Bli med her! Kast lys, og mørkets makter må trenge seg tilbake, verdens herrer i dette mørke mister makten, og velsignelsen kommer av seg selv, for, for lyset flykter all ondskap og mørke. Satans kunstgrep skal ikke hjelpe ham den dag lyset blir kastet over hans kunster.

Satan har makt over det formørkede menneske som fattes Guds lys. Når da makter og myndigheters trykk blir for stort, har disse stakkars mennesker ikke annet å gripe til enn revolusjon og streik. Som oftest gir Gud dem lykke i denne sin kamp, skjønt de er i mørke, og vi ser Satan og verdens herrer lider det ene nederlag etter det annet.

Dog vi skal ikke kjempe på denne måte, men ved Ånden skal vi i ånden stå og seire over alle rørelser i kjødet. Et menneske i kjødet er i mørke og Satans makt, men Gud har overført oss fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, fra kjødet til Ånden. Rom. 8, 9. Den fattige i mørket ønsker velvære etter kjødet, derfor kjemper han ved revolusjoner og streik. Ble han rik i denne verden, vil han bli en tyrann like så stor som enhver annen av verdens herrer, for han ikke har Guds lys.

Hver den derimot, som er overført fra Satans makt til Gud, kjemper ikke for å pleie kjødet, men for Guds rettferdighet, som vil at enhver skal få hva han rettelig tilkommer. Under denne kamp kan han ved korset tåle lidelser etter kjødet. Dette gjør ham til en langt frykteligere motstander av verdens herrer enn den fortrykte, hvis eneste mål det er å få noe av denne verdens gods. Derfor ser vi at verdens herrer som oftest dårer revolusjonens anførere ved å la dem få gode stillinger og komme opp. Dermed er den revolusjon dempet, og de verste av dem har fått hva de i sitt innerste hjerte ønsket.

Jesus ble tilbudt alle verdens herligheter, om han vil tilbe og beundre det og dermed Satan. Men han avviste denne fristelse. Vi skal heller ikke la oss dåre av verdens herlighet, så vi glemmer dem som lider og har det ondt. Må Gud lære oss å våke i dette! For å kunne beholde Guds kraft, må vi alltid befinne oss under trykk etter kjødet. Søk aldri utløsning for det. Sprengstoff virker aldri som sprengstoff i fri luft, det brenner kun som en tyristikke, men under stort trykk bryter det igjennom med et kraftig smell.

Ved korset ble makter og myndigheter vist åpenlyst til skue, idet Kristus seiret over dem ved ham. Nå skal også vi ved korset beseire makter og myndigheter samt verdens herrer. Uten korset ligger man alltid under på mange måter. Verdens løp i form av moter og skikker drar avgårde med menneskets sinn, som skulle tjene Guds lov. Ved korset seirer man over det moderne, da man holder seg til ham, som er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Ved korset svinner frykten for den som kan slå legemet ihjel og deretter ikke makter mer. Hermed er seiren sikret over makter og verdens herrer i dette mørke. Ved korset forsvinner næringssorg. Dermed er man ikke lenger en slave under sin stilling, så verdens herrer derved igjen skulle komme til makt.

6. Kapittel – Omgjordet med sannhet

Vers 14.

Sannheten omgjorder den person som bruker den. Ingen vil kunne gripe ham i noen løgn. Likesom den enkelte sannhet frigjør, vil den som i all sin ferd vandrer i sannhet, være frigjort. En liten løgn gir mørkets makter anledning til å sette inn på oss, men sannhet jager dem langt bort.

6. Kapittel – Ikledt rettferdighetens brynje

Sannhet og rettferdighet hører nøye sammen. Satans anklager preller av mot personlig rettferdighet. Mørkets makter er årvåkne til å falle inn ved den minste urettferdighet. Hvor alminnelig er det ikke på alle større verksteder å ta materialer og lage et eller annet — helst i arbeidstiden — bak ryggen på de tilsynshavende. Eller i butikken å fråtse i kjøpmannens slikkerier. Alt sådant er urettferdighet, som gir Satan makt over den som utøver dette. Jesus sier: Denne verdens fyrste kommer og har ingen del i meg. Dette kunne han si fordi han var ikledt rettferdighetens brynje. Gid det samme måtte kunne sies om oss, når han begjærer å sikte oss som hvete.

6. Kapittel – Ferdighet til kamp

Og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir. V. 15.

Med bare føtter i glass og skarpe stener kommer man ikke langt, enn si å kjempe i sådant terreng. Derfor må føttene være ombundet. På samme måte må den som skal ut med evangeliet være istand til å lide ondt med evangeliet. Han må ikke bli sår og sær ved den motstand han får, likesom bare ben vil bli det i glass og skarpe stener. Han må ha sine åndelige føtter ombundet. Fredens evangelium har selv evnen i seg til å gi dets frembringer ferdighet til kamp. Men likesom man i alle ting, selv om de ligger for hånden, dog selv må gjøre anvendelse derav, således også i dette tilfelle.

For fredens evangeliums skyld har mange ofret timelige goder, ja selve livet, for å få del i en bedre oppstandelse.

6. Kapittel – Troens skjold

Og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed I skal kunne slukke alle den ondes brennende piler. V. 16.

Troen går alltid imot lystene. I enhver fristelse sender Satan sine gloende piler inn i sinnet, som står som den avgjørende makt for enten man skal adlyde Gud eller gi etter for kjødets lyster.

Da Abraham gikk til Moria berg for å ofre sin sønn Isak, ble Satans brennende piler avsendt etter ham i form av slik tale: Hva vil nå Sara si? Hennes hjerte vil antagelig briste, og det blir en trist avslutning på et langt og lykkelig samliv. Du blir jo en morder, ja en dobbeltmorder. Du må ha forstått feil. En kjærlig Gud kan umulig ha gitt en sådan befaling. Du så jo hvorledes Guds vrede var opptent mot Kain, da han slo sin bror Abel ihjel, og nå går du hen for å gjøre noe lignende. Du som skulle vite bedre, blir jo verre enn Kain.

Slik lyder Satans foredrag når en sjel skal utføre en troens gjerning. Og hvert ord i den stilling Abraham befant seg, virket som en brennende pil. Dog, Abraham har ikke hørt feil, han går tappert frem, fordi Gud har sagt det, og vi vet utfallet. Satans brennende piler prellet av mot troens skjold.

6. Kapittel – Frelsens hjelm og Åndens sverd

Og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. V. 17.

Ondskapens åndehær under himmelrommet vil gjerne — om de kunne det — gjøre den troende fortred. Men frelsens hjelm er hård og motstandsdyktig for all nedkastning fra luften.

En jublende sjel lar seg ikke anfekte. Det er den mismodige som står i fare. Mismot er vantro, men vantro er tro på Satans makt. Tror man først på den, da går det alltid galt.

Trykk derfor i tro og tillit frelsens hjelm godt ned på hodet, og grip dertil Åndens sverd! Davids styrke var ikke usedvanlig stor, men i tro la han stenen i slyngen og sendte den ut mot Goliat. En predikant sa en gang at om Goliats panne hadde vært ti meter tykk, så var stenen gått igjennom. Jeg tror det samme.

Åndens sverd, brukt i sin skarphet og ledet ved en opplyst forstand i troens fulle visshet, kan bringe hærmasser av onde åndemakter på flukt. Men ingen kan bruke Åndens sverd med seier uten å være iført den øvrige rustning.

6. Kapittel – Be til enhver tid i Ånden

Bønn i Ånden avkrever Gud langt mer enn vi har forstand til å be om. Vår forstand kan ikke øyne rekkevidden av de velsignelser Ånden sukker etter — om vi enn ved dens sukk kan fatte retningen, for vi vet jo ikke engang hva vi skal be om, før Ånden trer frem for oss med sine uutsigelige sukk.

Den som er uvant med å be, må fra først av ta seg sammen til bønn. Siden vil Ånden selv virke bønn.

Ånden virker indre bønn, d.e. bønn i hjertedypet uten ord, dog av Ånden ledet til forstanden for å brukes av denne. Sådan stadig bønn øker livsinnholdet og forflerer skattene i himmelen. Tålmod og saktmodighet kommer som av seg selv, for Herren er nær.

Bønn for alle de hellige bønnhøres med kjærlighet og omsorg i Ånden. Det hårde, umedgjørlige, samt all ufordragsomhet, forsvinner. Samfunnet blir inderligere og lengselen etter alltid å få være sammen større.

Vi har kjent noe av dette, og just derfor er vi enig med vår kjære Frelser, når han ber:

«Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.»

Amen.