(Ikke original)

«Valkyrjen», Haugesund, den 17. oktober 1916
Kjære bror Elias Aslaksen.
Guds fred.

Hjertelig takk for ditt kjære brev. «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet» osv. Efes. 4, 1.

Enhver av oss har sitt særegne kall innen legemet, den ene så og den annen så. Meningen er at man skal bevare sig ren på sin plass og der vokse frem. Har ofte lagt merke til blant brødrene at det ikke er full forståelse i disse ting. Uten at man selv tenker over det, hever kjødet sig til en grad av opblåsthet, så man tror sig dyktig og forstandig til å gå inn i andres kall og gjerning for der å foreta grundige revisjoner. Den slags uforstand har jeg for min del fått føle gang på gang. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. I unge er sterke, heter det, men vi beder om at I må bli fullkomne. 2. Kor. 13, 9.

Vi ser stykkevis og profeterer stykkevis. En kan slå i bordet i sin ungdoms kraft og mene på at man ikke er redd for å si noe menneske sannheten. Det høres djervt, kjekt og uforferdet ut, for det stykket en ser, fremholder man. Men når det fullkomne kommer, da avskaffes det som er stykkevis. Således også når det stykkevise skal benyttes som et ledd i det mer fullkomne, så forsvinner stykket op i det hele. En tror i sin nidkjærhet for sannheten å kunne ha sitt stykke for sig selv, men det duer ikke, alt må ofres for det hele. Styrke er bra, men når styrken opponerer mot visdommens sammensetning til et fullkomment hele, da vil styrken, hvor sterk den ellers tror sig å være, få sin knekk for Guds kraft, som åpenbares i den skrøpelige.

Da jeg nu har truffet på slike sterke i nidkjærhetens navn, nevner jeg dette, for en kan lett bli selvklok i all sin styrke. Men under alt er det uviselig å tro sig så sterk at en skal kunne plassere fedrene i Kristus efter forgodtbefinnende og gripe inn i deres gjerning. Jeg er bange for at man på den måte står Gud imot i sitt sinns overmot. Men sant er det: «Om I enn har mange læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre.» Jeg har rost brødre som neppe var modne for all denne ros; men har min tillit gått for vidt i så måte, vil jeg herefter også søke det mer fullkomne i dette, så jeg så vidt mulig i alt kan tale sannhet. For neppe strekker jeg mig for vidt, når jeg sier at innen mine grenser i Kristus og innen mine felter og tjeneste, har jeg merket opsetsighet i ånden. Men ved Guds kraft – den som er tilmålt – er atter alt bragt til taushet. Mot mig kan de godt gjøre sine stormløp, for hvad er et menneske; men jeg er bange for de strekker sig som læremestere, utover sitt kall. Dog, kanskje skal noen på denne måte brytes ned for å bli skrøpelige, men jeg tror det neppe, da ydmykhetens vei til skrøpelighet er anvist i Skriftene.

Ved polen finnes mere enn nok lys, men det gror intet p. gr. av mangel på varme. En kan godt slå og slå med sannheten, det skal bare virke ødeleggende på dem selv om ikke den nåde som alltid følger Kristi sannhet, er med. Kunnskap uten kjærlighet er lydende malm og klingende bjelle. – Kristi lære sier at de som er skrøpelige lemmer, skal gis større ære. Gjør man det, da forsvinner avind.

Johannes kom for å vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Men den ånd som søker å dra barnas hjerter bort fra fedrene, er av Satan.

I Sion har Gud lagt en anstøtssten. Har skrevet dette til dig for at du bør vite om det, for det kan falle ting i ens gjerning som ikke alle kan fatte med en eneste gang. Men kan man ikke forstå det før efter mange og lange forklaringer frem og tilbake, da er en forhastet dom kun efter kjødet.

Lev vel, kjære bror. Din omsorg for menigheten har vært mig og andre til stor glede.

Hils ditt hus og de kjære venner i Hønefoss.

Din i Herren stridende medtjener

J. O. Smith