(Avskrift, ikke original.)

Hjertelig takk for ditt lange og meget interessante brev om stevnet i Drøbak. Det var meget gledelig å lese, og jeg fikk en god forståelse. Visstnok var det på stevnet knirkinger og svakheter; men jeg tror dette fikk en større knekk enn noen gang før. Etter Guds vilje var jeg denne gang fraværende, – det forstår jeg nu. Alt som ikke gjøres i full tro og tillit, blir tilslutt åpenbaret. Jeg er meget glad over resultatene av dette stevnet. Det hele er gått akkurat som det burde gå. Det lar sig ikke ustraffet gang efter gang å være opsetsig. Det avsetter merker, og så kommer tukten i sin tid. Skjønt jeg er levende med i alt dette Herrens verk og ønsker alle og enhver Herrens rike velsignelse, så er jeg dog helt og holdent fri fra alle. For jeg føler i Ånden å være helt utenfor alt og alle. Når vi da er forbundne i Ånden, så er det som brødre. Har Gud derfor brukt mig fra begynnelsen av i dette verk, så har jeg bare vært et redskap for hvilket jeg ikke akter å bli æret av mennesker. Det har derfor falt i min lodd også ikke å bli æret. Men når man til gjengjeld setter sig op mot et redskap, da setter man sig ikke op mot redskapet, men mot den som bruker det; likesom en hund som biter i kjeppen en mann holder i sin hånd, ikke setter sig op mot kjeppen, men mot den som fører den. Efter derfor å ha sagt min mening og advart mot sådant, så er jeg atter fri og venter bare på Guds dom i saken, og hans dom uteblir ikke. Et eksempel på dette så vi av nærværende stevne, hvor hele stevnet – tross mitt fravær – gikk i den retning det burde og skulde gå. Håper alt går bra på Østlandet.

Kjærlig hilsen din bror