(Avskrift, ikke original.)

Under mitt fravær vil br. Ellefsen frembringe stevnet i Drøbak mine hjerteligste hilsener med bønn og ønske om velsignede møter.

Noen av de kjære Vestlandsvenner vil for første gang møtes med venner på Østlandet, og min bønn til Gud er at det samfund vi ved Guds nåde har stiftet – allerede før stevnet – nu under samværet i Drøbak enn ytterligere må befestes og befinnes å være sannhet.

Gud har i de forløpne år arbeidet med på mange måter – endog langt utover hvad vi har kunnet tenke. Mange har villet knuse oss i vår barndom i Herren for å gjøre Guds kunnskap til intet; men Gud stod bi når som verst det gjaldt, og vi kan i dag prise Herren fordi motstandernes makt er brutt, så vi i fred kan grunde på Herrens lov.

Skal det innvundne terreng beholdes, må hver enkelt på sitt sted være en støtte i Guds tempel, som sammen med de andre danner en ugjennemtrengelig mur i Åndens fredssamfund. For dette er vårt samfund – ikke innskrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd.

Vi tilhører Kristus og er ikke lenger våre egne. Likesom Kristus er gitt som hode og gave til menigheten, er vi i like måte gitt som gave til hverandre. Derfor har enhver å tjene andre til bevarelse og utdypelse av Åndens enhet i fredens sambånd. Bryter noen denne lov, stiller han sig selv tilskue som overtreder i menigheten.

Sålangt Gud har fått føre oss, har han gitt lys i sitt Ord og åpenbaret for oss Kristi hemmeligheter. Det er derfor vår plikt å forsvare hvad han har skjenket oss, likesom folkene i dag forsvarer sine fedres jord. Apostlene og masser av de hellige har gitt sitt liv for dette herlige Guds Ord, og vi må ikke tenke på å komme gjennem verden seirende uten å kjempe.

Frykt derfor ikke for de som kan slå legemet i hjel; men frykt for ham som har makt til å kaste både legem og sjel i helvede.

Siden venneflokken er øket, har det alltid vært noen som har dratt sammenligning mellem det vi forkynner og det som blir forkynt innen leiren. De har hatt en viss lengsel og dragelse til leiren med dens telttjeneste. Dette kommer av at man ikke seirer. Man trenger atter og atter til avtvettelse på legemet, så det blir mindre tale om å vandre på den nye og levende vei, hvor det 3. vidne, blodet, kommer til sin rett.

At noen har det på denne måte, er ikke lærdommenes skyld, men deres egen sløvhet og manglende vilje til å sette livet til.

«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.» Når hele ens gudsdyrkelse kun omfatter tjeneste til legemets ytre renhet, da kalles dette telttjeneste. Sådanne har ikke rett til, ja kan ikke ete av det alter som er innenfor forhenget.

Likesom noen vendte tilbake til den fattige og usle barnelærdom, så har vi noen blant oss som har utvist tilbøieligheter til å vende tilbake til telttjenesten.

Gud være takk, det finnes dog trofaste sjeler som har aktet Kristi vanære for den største rikdom og som er vel tilfreds med sin skjebne utenfor leiren – der hvor han er, og hvor vi mettes fra alteret av hans kjød og hans blod, hvorom Jesus selv sier at det er sannelig mat og drikke.

Så lenge det forreste telt står, gir den Hellig-Ånd tilkjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret. Men innenfor forhenget vidner Ånden sammen med vannet og blodet om dyp hvile – Guds hvile.

Stevnet hilses med Johs. 9, 7 og v. 35-39 samt Hebr. 13, 13-14.

Hjertelig hilsen i Kristi kjærlighet.

Eders