Jesus som menneskesønn

Menneskesønnen er det navnet Jesus brukte på seg selv, Matt. 8, 20, og mange andre plasser. Og Paulus skriver slik: «For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» 1. Tim. 2, 5. Han måtte altså gi avkall på å være Gud lik, og så bli et menneske for å innvie en ny og levende vei inn i helligdommen for oss mennesker, en vei for oss til å få del i guddommelig natur, og derved bli hans brødre i sannhet. 2. Pet. 1, 3-4.

Det er mange selvlagde religiøse uttrykk som ikke står i Bibelen. Ett av dem er: «Han er sann Gud og sant menneske.» Det går jo ikke an, for da behøvde han ikke å vandre i tro, men han er «troens opphavsmann og fullender.» På en annen måte kan en si det er sant, for Gud sendte sin Sønn. Da Sønnen ble sendt, så var det hans ånd som ble sendt, og da tok han ikke med seg hele Guds fylde, slik som han hadde hos Faderen. Nei, han gav avkall på å være Gud lik, eller som det står i andre oversettelser: «Han uttømte seg selv.» Da hans ånd ble født inn i et menneskelegeme, var den uttømt. Det står da om ham at han «etter kjødet er kommet av Davids ætt.» Rom. 1, 1-4.

Kjødet med dets lyster og begjæringer er det forheng som hindrer oss mennesker i å gjøre Guds vilje. De er oss for sterke, slik at vi synder, selv om vi gjerne ville gjøre Guds vilje. Derfor sendte Gud sin Sønn, og har gitt oss evangeliet, det glade budskap. Det lyder slik: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16. Dette var det Jesus gjorde mulig for oss, mens han var menneskesønn.

Når vi skal uttrykke evangeliet enkelt og kort, finner vi det i Romerne 1. «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»

Trass i at han hadde dette kjød, og vi vet at det ikke bor noe godt i kjødet, så viste oppstandelsen at han ikke hadde syndet. Han kom tilbake ubesmittet av det Davids kjødet han hadde hatt. Rom. 7, 18. Det betyr for oss, at vi ved evangeliet kan komme til seier og det samme liv som han. Om Jesus er det skrevet: «Fløte og honning skal han ete ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velger det gode.» Det var altså en tid for ham også, likesom med andre barn, at de ikke forstår å velge, men når den tid kom, da ble prøvelser og fristelser til seier, til fløte og honning for ham. Es. 7, 15-16.

Det står at det som loven ikke kunne, på grunn av kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 3-4. Her ser vi tydelig at det verk som ble gjort i Jesus, var forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss. Vi ser tydelig hvilke muligheter vi får ved kunnskapen om Jesus Kristus i hans kjøds dager. Når Paulus fikk denne kunnskapen, ble alt det andre han hadde drevet med, bare som skarn. Fil. 3, 8. Likeså leser vi at ved denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, forat vi ved dem skulle få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3-4. Så viktig er det å bekjenne at Jesus er Kristus kommet i kjød, og like viktig er det for Antikrist å få det bortforklart.

Vi leste at det var Gud som fordømte synden i kjødet. Det hadde altså Jesus ikke selv lys over. Det lyset måtte han få av Faderen. Jesus var lydig, han var offeret, og bar seg selv fram ved en evig ånd som et ulastelig offer. K. 9, 14. Vi ser han hadde heller ikke kraft i seg selv som menneskesønn til å ofre seg, han måtte gjøre det ved en evig ånd. I denne skrøpelighet som menneskesønn lærte han å bli en miskunnelig yppersteprest for oss.