«Og se, hvor stor han er»

«Etterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen.»

Større og verdifullere person kunne ikke Gud få sendt. Det vil igjen si, at større budskap enn det han kom med, hadde ikke Gud å gi menneskene. Alt det englene ved profetene hadde talt i det Gamle Testamentet, var kolossalt verdifullt, men det kan likevel ikke sammenlignes med det som Gud sendte sin Sønn for å forkynne. Alt det som hendte og var skrevet før, var forbilleder for oss og formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. 1. Kor. 10, 11. De siste tider regnes altså fra Jesus og til fullendelsen.

Leser vi k. 11, ser vi hvorledes de gamle ved tro oppnådde det som var umulig for mennesker. De er forbilleder for oss i troskap, uten å oppnå det fullkomne, som profetene talte om skulle komme ved Sønnen. Men de hilste det langt borte og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. De måtte også lide for sin tro, uten å oppnå det som var lovet, «fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» Om denne fullendelse - frelsen Jesus kom med - hadde profetene talt, enda de visste at de ikke tjente seg selv, men oss. 1. Pet. 1, 10-12. Enda kunne de lide hva som helst uten å ta imot utløsning. Dermed fikk de også del i en bedre oppstandelse, og de er blitt brudgommens venner. Joh. 3, 29. Den frelse Jesus er kommet med, gjør at vi vinner Jesus som brudgom, og bruden er jo meget større og verdifullere for brudgommen enn hans venner. Fil. 3, 7-10.

«Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.»

Altså, når vi har slike vitner omkring oss, som levde i troskap og lidelser for et mindre kall enn det vi har, hvor mye mere skulle ikke vi da være tro i våre lidelser for å oppnå det mye større kall enn de hadde. De er omkring oss, står det. Ja, det står at vi er kommet til dem, ja, til mye mer: «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.»

Alt dette vi leser om her, er ikke noe uvirksomt eller sovende. Nei, det er en Åndens verden som er levende, og levende interessert i fullendelsen av Guds frelsesverk som vi skal få del i. De er med andre ord levende interessert i oss som har det himmelske kall. Jesus selv «åpenbares for Guds åsyn for vår skyld,» «da han alltid lever til å gå i forbønn for oss.» Og Jesus er kalt «borgsmann» for en bedre pakt. Derfor lykkes det for alle som tror og vil lide for det himmelske kall. Det er ingen unnskyldning for ikke å oppnå det.