Sjelenes frelse

«... når I vinner fram til endemålet for eders tro, sjelenes frelse. Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulle få, idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter, for det ble dem åpenbaret at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nu er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen - dette som englene attrår å skue inn i.» 1. Pet. 1, 9-12.

Vi leser: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel, den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, deretter det åndelige. Det første menneske var av jorden, jordisk, det annet menneske er av himmelen.» 1. Kor. 15, 45-47.

Vi kan spørre: Hva er sjelenes frelse? Det er den frelse vi får del i ved Jesus, som ble til en levendegjørende ånd. Da blir også vi himmelske istedenfor jordiske, som den første Adam var. Vi leser videre: «Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede.» V. 48-49.

Her ser vi forskjellen på dem som får del i sjelenes frelse, de som får del i den nåde som kom ved Jesus, den som de ikke hadde under den første pakt, og på dem som bare får del i syndenes forlatelse. De første blir altså himmelske, likesom Jesus er himmelsk, og de får del i et legeme maken til hans herlighetslegeme. Fil. 3, 20-21.

Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, og vi leser: «Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» Åp. 21, 1-4.

Vi ser at forskjellen er like stor som det var på dem som kom ned fra den nye himmel, og de som var på den nye jord. Adam visste ikke forskjell på godt og ondt, men han var ikke en synder. Det ble han først etterpå ved ulydighet, og ved ulydighet ble paradiset forstyrret. Kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit for å vokte veien til livsens tre, stod der.

Etter at Peter har skrevet om vårt kall til å forkynne Kristi dyder, gir han den formaningen: «I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblant hedningene være god.» 1. Pet. 2, 9-12.

De kjødelige lyster kom ved fallet, og den førstefødte ble en morder. Derfor har alle mennesker en sjel som har avsky for de kjødelige lyster. De som lever etter dem, er på et dyreplan og er drevet av instinktene i legemet. De vet at det er synd. Ingen kan kalle seg kristen og leve etter de kjødelige lyster. Paulus nevner en hel del av kjødets gjerninger, og sier at de er åpenbare, og de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Gal. 5, 19-21. Selv hedningene vet at det er synd, og at ingen kristen må gjøre slikt.

Når et menneske omvender seg til Gud og får syndenes forlatelse, blir de løftet opp fra dette dyreplan til et menneskelig plan. Da kan de igjen leve et godt liv, ja vi kan si: et paradisliv. Jødene ble løftet opp på dette plan ved loven. Var de lydige mot loven, kom de ut av det dyreplanet som hedningene var på, og ved sine ofringer fikk de syndenes forlatelse. Men det var ikke tale om noen åndelig vekst. Det kom først ved nåden i Jesus Kristus.

Hebreerne gjorde en veldig god begynnelse, men de fortsatte ikke på den nye og levende vei som Jesus hadde innvidd for oss. Grunnen var at de var trege til å høre om å være lydige, og apostelen skriver: «For skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde . . . men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.» K. 5, 11-14.

Sansene ligger i sjelen, og de må øves opp ved bruken. Våre sanser oppøves i den retning vi har interesse. Og da alle er jordiske fra først av, blir de oppøvd i det jordiske. Det er ingen synd, men det er det naturlige for et menneske. Først når de kjødelige lyster, såsom æresyke, havesyke osv. kommer inn i bildet, blir det synd. Ingen kommer til det paradiset de tenkte, ved sine sanser. Men vi kan bli født på ny til et levende håp ved oppstandelsen fra de døde. Da begynner vi å interessere oss for det himmelske. Vi må da gå den veien Jesus gikk, han som ble til en levendegjørende ånd. «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3, 18. Det kostet selvfølgelig lidelse i kjødet, og vi må væpne oss med den samme tanke, at også vi må lide i kjødet for å bli ferdig med synden, skal vi bli levendegjort i ånden. Kap. 4, 1 og 13.

Det første en tenker på når et barn blir født, er om sansene er i orden og utvikles. Er de i orden, er ikke sorgen så stor om det er noen annen feil med legemet. Derfor var det en slik sorg for apostelen, når deres sanser ikke var utviklet i å kjenne forskjell på godt og ondt. Den utvikling kunne de ikke få i paradiset. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.» Es. 53, 12.

Når en har oppøvd sine sanser i det jordiske, blir en en personlighet, og mange blir verdensberømte. Vil en bli Jesu disippel, må en oppgi alt for å komme gjennom den trange port og lære av Jesus. Da må sjelen uttømmes, en må gi opp sin menneskelige fornuft og forlate seg på Herren. Ordspr. 3, 5-6. Det blir et liv i tro. Der oppøves våre sanser, slik at vi blir åndelige personligheter. Ved troens lydighet blir det åndelig vekst. Denne frelse kunne de ikke komme til under loven, for løftene var jordisk herlighet. De var selvfølgelig interessert i løftene. Ved lydighet oppnådde de å bli rike og dyktige. 5. Mos. 28. Vi derimot har himmelske løfter og et himmelsk kall. Ved kunnskapen om Kristus har vi fått disse dyreste løfter for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3-11.

Jesus sier: «For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Matt. 16, 26.

Lukas gjengir det slik: «For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?» Kap. 9, 25.

Ja, hva hjelper det om en oppøver sine sanser i det jordiske - det forgjengelige - slik at en blir en stor personlighet, når en må gå ifra det alt sammen? Da har en tapt sin sjel - sin personlighet - selv om ens ånd blir frelst på den Herre Jesu dag. 1. Kor. 5, 5.

Vår interesse er fra begynnelsen av jordisk, og sansene oppøves i det jordiske. Jesus forklarer oss veien til frelse for vår sjel - vår personlighet. «Den som elsker sitt liv, mister det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» Joh. 12, 25. 1. Kor. 15, 50.

Det står at Guds ord kløver sjel og ånd og dømmer hjertets tanker og råd. K. 4, 12-13. Som mennesker stoler vi på hva sjelen føler og ser og hører osv. altså på vår forstand. Derved kommer det mange tanker opp i våre hjerter, som er menneskelige. Vi kan ikke stole på det, men da har vi Guds ord som skal lyse opp for oss. Det skal skille mellom sjel og ånd, slik at jeg kan bli løst fra min fornuft som menneske, og forlate meg på Guds ord, som dømmer mine menneskelige tanker. Elsker jeg den dommen og tar imot det lys Ordet gir, vokser jeg fram til å bli en åndelig person med oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt. Dette står i forbindelse med ham som har øyne som ildsluer og kjenner alle ting. På den måte lever jeg det skjulte liv med Kristus i Gud. Da er det ingen sak å stå for hedningenes øyne. Er jeg avhengig av menneskers vitnesbyrd, lever jeg ikke for Guds åsyn.

Vi leser der det står at Jesus uttømte sin sjel til døden, at han ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtredere. - Det var et guddommelig liv og ikke et menneskelig liv. Også vi har dette himmelske kall, og Jesus lærer oss: «Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, bed for dem som forfølger eder.»

I slike forhold kommer det mange tanker opp i sjelen, og mennesker rundt oss preker og råder oss så menneskelig og fornuftig. Guds ord derimot underviser oss om den smale vei som fører til livet. I slike anledninger må vi uttømme våre jordiske sanser, og la Guds ord fylle våre sanser, så de kan bli oppøvde til å overvinne det onde med det gode, oppøvde til å ikle oss Kristi dyder, slik at vi kan tilgi hverandre og bli ett som Faderen og Sønnen. Jesus var jo den første som gikk den veien, og vi elsker fordi han elsket først. Her skal vi få åndelig sans til å elske først, slik at også de kan komme til å elske. Den frelse kommer vi ikke til uten å oppgi alt.

«Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.» 1. Pet. 4, 19.

Det er når en må lide, at de menneskelige sanser begynner å arbeide. Sjelen blir urolig. Overgi sin sjel til den trofaste skaper, idet jeg gjør det gode, det betyr at alt det jeg forstår og tenker, må jeg overgi til Gud å greie med. Mitt kall og mitt ansvar er å gjøre det gode. Ved troens lydighet opplever jeg å se Guds visdom, hvordan han ordner med saken. Da utvikles mine sanser, jeg får åndelig vekst. Det samme leser vi i Rom. 12, 19-21.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22.

Uskrømtet broderkjærlighet, da er den ikke blandet med egoisme. Lidelsen setter prøve på det. Når Guds ord dømmer hjertets tanker og råd, gjelder det å elske sannheten. Da får man lys over det menneskelige, og det gjelder da å rense seg i lydighet mot sannheten, slik at kjærligheten kan bli guddommelig og ikke besmittet av menneskelig resonnering.

«For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4, 17-18.

Ja, virkelig er det sant at det er vanskelig å føre dem som søker Gud, til åndelig vekst. Det går ikke an å komme til sjelenes frelse uten å elske Gud av hele sitt hjerte. Og vi leser hvor Paulus gleder seg over slike mennesker: «Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, som han kalte eder til ved vårt evangelium for at I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.» 2. Tess. 2, 13-15.

Vi får ikke Jesu Kristi herlighet som en gave, nei, vi ser her at det er ved tro på sannheten vi får del i Åndens helliggjørelse, og uten helliggjørelse skal ingen se Gud. K. 12, 14.

Den rike yngling som møtte Jesus, han var kommet til stor rikdom ved å holde loven, men han kjente dog på at det paradisliv han der hadde, strakk ikke til, og han spurte hva han skulle gjøre. Jesus svarer: «Vil du bli fullkommen, da selg alt hva du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen. - Kom så og følg meg». - Han hadde ikke hjertets opplatte øyne, slik at han kunne se det håp han var kalt til, og hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige. Ef. 1, 18. Derfor gikk han bedrøvet bort. Hadde han trodd og vært lydig, var han kommet til denne herlighet.

Mange troende er i samme situasjon. De lever ikke etter kjødets begjæringer, som strider mot sin menneskelige sjel, og de ser Guds velsignelse som en jordisk herlighet. Når de taler om Guds velsignelse som er over dem, taler de bare om hvordan Gud har hjulpet dem i det jordiske. De bedømmer saken slik som Jobs venner. Men det er klart at når de skal ha så mye jordisk å ta vare på, må også deres tanker være okkupert i det jordiske. Paulus lærer oss hvordan vi skal bruke det jordiske i 1. Kor. 7, 29-31. Ja, hele kap. er en undervisning i dette, for å fremme det som sømmer seg, sier han: «Å henge fast ved Herren.» V. 35.

Sjelens frelse er altså å få uttømt sine sanser for de jordiske interesser, og få dem fylt med himmelsk herlighet. Da blir man en personlighet sammen med Jesus i oppstandelsen.