Og alt folket som var i porten, og de eldste sa: Ja, vi er vitner

Når den ugudelige taler og fremlegger sin sak, kan den vel synes rett i manges øyne, for han sparer ikke på bekreftelser. Dog, den rettferdige ransaker ham, og når han har talt sin sak for de eldste og for alt folkets ører, må de si: Ja, vi er vitner. Du har rett.

Job var i sin tid en mektig mann. Når han gikk ut til porten, opp i staden og beredte sitt sete på torget, da krøp ynglinger som så ham, i skjul, og de gråhårede reiste seg og ble stående. Høvdinger holdt inne med sine ord og la hånden på sin munn. Fyrsters røst forstummet, og deres tunge ble hengende fast ved deres gane. Når et øre hørte ham, priste det ham lykkelig, og når et øye så ham, ga det ham vitnesbyrd. Job. 29, 7-12.

Det bekrefter seg hva Paulus sier i 1. Kor. 2, 15:

Den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen. Job fikk domfelt fyrster, gråhårede menn og ynglinger. Ja, endog de tre trøstere som søkte å få domfelt ham, måtte gi opp. Herren ga Job vitnesbyrd og sa til temanitten Elifas: Min vrede er opptent mot deg og dine to venner, for I har ikke talt rett om meg som min tjener Job, — — — Job, min tjener, skal be for eder, kun ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke handler med eder etter eders dårlighet, for I har ikke talt rett om meg som min tjener Job. Kap. 42, 7-9.

Hos Job befant seg også en fjerdemann, busitten Elihu, sønn av Barak’el av Rams slekt. Hans vrede opptentes mot Job, fordi han var rettferdig i sine egne øyne, og mot hans tre venner opp­tentes hans vrede, fordi de dømte Job skyldig og dog ikke mak­tet å få domfelt ham. Elihu holder en lengre tale og redegjør sine tanker for Job og treffer omsider spikeren på hodet, idet han sier:

«Sannelig, du har sagt for mine ører, og jeg hørte lyden av dine ord: Ren er jeg, uten overtredelse, plettfri er jeg og fri for misgjerninger osv. Gi akt, Job, hør på meg, for jeg vil tale. Har du ord, så svar meg, tal, for jeg vil gjerne erklære deg rett­ferdig. Hvis ikke, så hør du på meg! Ti, og jeg vil lære deg visdom.» Job. 32 og 33.

Job svarer ikke på Elihus tale. Det ser ut som om han har fått adskillig å tenke på, ting han ikke kunne komme forbi. Etter Elihu taler Herren til ham, og når han er ferdig med sin tale, svarer Job:

«Jeg har talt om det jeg ikke forsto, om det som var meg for underlig, og som jeg ikke skjønte. Kun hva ryktet meldte hadde jeg hørt om deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Job. 42, 1-7.

Den mindre rettferdige vil alltid bli dømt av den mer rett­ferdige. Men etter som den mer rettferdige er i besittelse av mer nåde og barmhjertighet enn den mindre rettferdige, vil han alltid kunne henvise til den Herre, Herre, hos hvem det er ut­gang fra døden. Når den mindre rettferdige derimot skal døm­me den mer rettferdige, vil han aldri makte å komme til ende med sin dom og få den til å dekke den domfelte. En sådan halv dom kan derfor heller ikke vende seg om til rettferdighet. Den mer rettferdige derimot kan bringe hel dom og vekke til live hel erkjennelse hos den domfelte. Deretter kan det også bli tale om hel frelse.

Hva er så å gjøre? Jo, man bør ikke innlate seg på mer i denne verden enn man makter å fullføre. Det er tekkelig og rett både i Guds øyne og for mennesker. Det man ikke makter og som er for svært, har Gud ikke satt oss til å ordne med, og i egen kraft kommer man ingen vei.