Ved midnatt lå en kvinne ved hans føtter

Ved lydighet og tro drives vi av Ånden og samvittigheten til å lutre oss selv og rense oss selv i den grad at Guds mørke synes å kvele oss. Det blir midnatt i sjelen, den kan ikke mer. Ved tro drives vi hen til ham som har hjulpet oss og som fremdeles kan hjelpe. Vi løfter opp dekket og legger oss skjelvende og bange ved hans føtter. Herren har sagt han vil bo i mulmet, og nå har han lagt seg ved enden av korndyngen. Salig hver sjel som mer­ker seg stedet hvor han har lagt seg, så han kan finne frem i det dypeste mørke — i blind tro.

Nå våkner sjelens hyrde og tilsynsmann for alvor, han bøyer seg og se: Der ligger en stakkars kvinne — fattig i ånden — ved hans føtter. En misunnelsesverdig stilling endog for en Maria som satt ved hans føtter i dagslyset.