Det er meg fortalt alt sammen, hva du har gjort

Som en rett Herrens tjener hadde Boas forhørt seg om Rut, og han kjente til hva hun hadde gjort mot sin svigermor etter sin manns død. At hun forlot sin far og mor og sitt fødeland og gikk til et folk som hun ikke før kjente.

Det er stoff i folk som forlater noe for sin tro. Det visste Boas bedre enn noen annen, og han beundret Rut. Dog forsto han å stille Rut på en slik plass at hun slapp å beundre seg selv. Han sier: Det er meg fortalt alt sammen hva du har gjort. Det var det samme som han ville si: Du har intet å fortelle meg om deg selv. Samtidig var det en trøst for Rut at en så mektig mann visste alt om henne, især når han ved siden av denne viten hadde sinnelag til å hjelpe henne.

Boas setter pris på hva Rut hadde gjort. Men i våre dager sier en masse religiøse mennesker at man slett intet skal gjøre, da Jesus har gjort alt. Det er jo en kjent sak at man ikke kan ar­beide og streve seg frem til syndenes forlatelse, men det burde være like så kjent at man ikke kan bli helliggjort uten å lyde og tro. Ordet «lydighet» sier jo selv at det må utføres noe. Når gjerningene er lagt ferdig for at vi skal vandre i dem, så vil jo det si at jeg skal gjøre de gjerninger som er lagt ferdig.

Hvorledes skal man kunne leve et liv uten å gjøre noe?

Om Jesus åt og drakk, så kan ikke jeg leve på det, dersom jeg ikke selv tar næring til meg. Om Jesus var korsfestet og drepte fiendskapet på korset, så hjelper det meg lite dersom jeg farter om mange mil borte fra korset og lever etter mine lyster. Skal Kristi verk komme meg til gode, må jeg korsfestes med ham. Ikke bare sitte ned «ved foten av korset», som jeg har hørt har vært blandet sammen med «på korset». Selv en Herodes, en Pilatus, en judas og alle stridsmennene som drepte herlighetens herre, kunne vel ha holdt ut en stund ved foten av korset. Gid våre predikanter ved lydighet måtte få føle så meget av korset at de kunne gjøre forskjell på «å sitte ved foten av korset» og på «å være korsfestet med ham.»