Da sa Boas til Rut: «Hør min datter»!

Boas, en tjener for et dypere åndelig liv, begynner fra nå av å ta seg av Rut, og det første han sier til henne er: «Hør, min datter!»

Ja, det er nettopp inngangen til all velsignelse. De første mennesker hørte på slangens røst og høstet fordervelse. Den som nå hører Guds røst skal høste liv og uforkrenkelighet. «Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! så skal eders sjel leve.» Es. 55, 3. «Den som har øre å høre med, han høre.» «Han vekker hver morgen, han vekker mitt øre, for at jeg skal høre likesom de som er lærte.» Es. 50, 4.

Det naturlige menneskes ører er tilklinet, og hvis ikke Gud vekket våre ører, ville vi aldri høre. Gud sier: «Hør!» og øret opplates likesom når han sier: Bli lys, og det ble lys. Hørselen skjer ved Guds Ord. Hvilken stor nåde som ble bevist Rut, og hvor stor forstand hadde ikke Boas når han sier: «Hør! min dat­ter.» Har vi først lært å kjenne vår himmelske hyrdes røst, øn­sker vi ikke å høre noen annen, uten den som er gjennomsyret av hans Ånd.

Boas kaller Rut «sin datter». Det ligner vår Gud, for kjærlig­heten opphøyer den man elsker. Det skal for øvrig adskillig fedresinnelag til for å kunne si: «Min datter.» Rut sier om seg selv idet hun føler sin uverdighet: «endog jeg ikke er som en av dine tjenestepiker,» v. 13. Guds kjærlighet knuser og ydmyker en sjel, og den lenker den til Gud med en utallighet av usynlige bånd: kjærlighetsgjerninger under de mest forskjellige variasjoner. Ingen uten sjelen og Gud forstår dette. Faderen sier: sønn, datter; men barnekårets Ånd roper: Abba Fader.