Fullkommen.

Går det an å være fullkommen? Eller hva menes det med å være fullkommen? Det står om ofringene i den gamle pakt at de ikke maktet å gjøre den fullkommen etter samvittigheten, som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 10.

Her klandres de gamle ofringer for at de ikke maktet å gjøre menneskene fullkomne etter samvittigheten, men det ble bare til minnelse om synder. Hebr. 10, 3. Men med Kristus kom tiden til å sette alt i rette skikk. Nå kan jeg altså bli fullkommen etter samvittigheten. Min samvittighet er min forståelse av godt og ondt. Å være fullkommen, er altså å sette alt i rette skikk etter den forståelse jeg har. Da har jeg ikke disse minnelser om synder.

Jesus kaller oss også for disipler, eller lærlinger. Og han sier: Ingen kan være min disippel uten han oppgir alt, hver dag tar sitt kors opp og fornekter seg selv. En fullkommen læregutt er en som oppgir alle sine egne meninger og planer og er lydig mot mesteren. Han må si som Jesus sa da han trådte inn i verden: «Her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje.» Ikke for noe annet. Da er en fullkommen disippel, men ikke fullendt, som mesteren. Når Paulus sier: «Ikke at jeg allerede har grepet det, eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det», så mener han: Ikke at jeg allerede er fullendt, eller er som min mester, men han jaget etter det. Han sier videre: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn». Fil. 3, 15. Der sier han at de er fullkomne, dvs. som lærlinger. De hadde oppgitt alt. Intet kunne hindre dem i å gå inn i det mesteren underviste dem i. De var her bare for å gjøre mesterens - Jesu - vilje. De hadde satt alt i rette skikk etter det lys de hadde, og han sier: «Bare at vi så langt vi er komne holder frem i samme spor.» Det kunne han ikke sagt til en som ikke var fullkommen, en som ikke hadde oppgitt alt, en som f. eks. lå under for løgn, eller baktalelse. Det ville bli skrekkelig om han skulle holde fram i samme spor. Men til en som etter sin samvittighet hadde satt alt i rette skikk, kunne han si: Hold frem i samme spor, ettersom Mesteren gir deg lys og åpenbarer de forskjellige ting.

Når det er tale om å være fullkommen, menes det etter samvittigheten, som disippel; og det går an. Og så skal vi strekke oss ut etter å bli fullendt, og Jesus sier: Det er ikke nok før disippelen blir som mesteren. Så lenge må vi være fattige i ånden, hungrende og tørstende.

Det var Jesu siste ord at vi skulle gjøre alle til hans disipler. Det går forholdsvis lett å få påvirket menneskene til å be Jesus om syndernes forlatelse, men å gjøre dem til disipler, det er et svært arbeid. Å få dem til å oppgi alt. Og siden skulle vi lære dem å holde alt det han befaler. Det blir som det sies: «Et langt lerret å bleke.»

Dette har vår tids forkynnere forlengst oppgitt, både for sin egen del og andres. De er svært fornøyd når de får folk til botsbenken, og får dem innskrevet i menighetsprotokollen. Og har de også gått med på å gi tiende, er det rent svært. Men å føre dem fram til å oppgi alt, ser de som håpløst.

En kan kanskje telle såkalte medlemmer opp i tusener. Men om en skulle si: «La da oss, så mange som er fullkomne osv.», hvor mange mon det da ble? Nei, når det gjelder en slik frelse, tror en ikke på nåden i Kristus, tross Jesus forsikrer: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.»

Dog, lovet være Gud, det er noen som har sett hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet. Og av hans fylde har vi fått, og det nåde over nåde.