De to vesentlige grunner for motstand.

I. Man vil ikke gå veien. Frelst vil man nok bli, men veien, som er innvidd gjennom forhenget som er Jesu kjød, den vil man ikke gå; for den består i å fornekte seg selv. Når man da sier at man er motstander av læren om Kristus åpenbaret i kjød, fordi man ved denne gjør Jesus uren eller liten, da er dette ofte en utflukt, et falskt påskudd.

Den sanne forklaring er denne: Hvis man skulle erkjenne at Jesus selv kjempet en intens kamp for å overvinne sin egen vilje, og man samtidig sier at man følger ham, da måtte man jo nødvendigvis også selv kjempe meget hele sitt liv for å fornekte seg selv, sin egen vilje. Det er dette siste man egentlig er motstander av!

II. Man er uopplyst på dette punkt. Troen kommer ved forkynnelsen. Man har aldri hørt det, eller nesten ikke hørt det, og så ivrig og gudfryktig, at man har funnet det ut «på egen hånd», har man ikke vært. Og dertil er man kanskje blitt advart mot denne kunnskap og denne forkynnelse, enten av sådanne som ikke vil gå veien, som ikke er gudfryktige nok til det, eller av dem som er blitt skremt av sådanne.

Stakkars de mennesker som av hjertet er motstandere av gudfryktighetens vei, og av slike som vandrer på denne livets vei, som er motstandere av mennesker som har gitt Jesus Kristus hele sitt hjerte og liv og som hater far og mor, søster og bror, hustru og barn, og til og med sitt eget liv, og som har oppgitt alt det de eier i denne verden for å følge i Jesu Kristi fotspor! Ja, stakkars mennesker! som står Jesu Kristi disipler imot!

Det blir nok en underlig — men ikke ærefull — dag for dem, den dag de for Kristi domstol skal gjøre regnskap for dette sitt fiendskap, og for alle advarsler, skremsler og fordømmelser, for alle de anstøt og all den skade som de derved har voldt søkende sjeler!

Måtte Gud få stanset og forbarmet seg over alle sådanne. Det er mitt inderlige ønske.