«Jeg er Davids rotskudd og ætt.»

Da Jesus var her i sitt kjøds dager, lot Gud barna lovprise Kristus åpenbaret i kjød, idet de ropte: «Hosianna Davids Sønn!» Matt. 21, 15 og 16. Hvorfor lot ikke Gud dem heller rope: «Hosianna Guds Sønn!» for han var jo også i sannhet Guds Sønn!?

Fordi dette, at han for vår skyld hadde ikledd seg kjød og blod «i like måte» som oss, var det som nu var det særdeles store og gledelige og betydningsfulle!

Når Jesus fra sin høye himmel og trone åpenbarte seg for apostelen Johannes på øen Patmos, da var dette noe av det aller siste han sa: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Åp. 22, 16.

Det var det store for vår frelses Høvding, idet han satt på sin Faders trone, efter fullendt løp her i verden! Og det er det store for alle gudfryktige og hellige som ennu er her i sitt kjøds dager, kjempende den samme kamp, underveis til samme trone! Høylovet være Herren!

Det store og herlige, det håpefulle og trøstefulle, for alle hellige i deres utlendighet, det er at den veldige Guds Sønn som nu sitter på sin Faders trone som seierherre, han sitter der som Davids rotskudd og ætt, som den som i sitt kjøds dager hadde del i samme kjød som oss, og derfor hadde de samme fristelser som oss, de samme vanskeligheter å overvinne.

Derfor har vi nu det aller beste håp om, ved samme Ånd og kraft, og ved samme gudsfrykt og troskap, å seire likesom han seiret, slik som Jesus selv sier i Åp. 3, 21:

«Den som seirer, han vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» — —