«Et menneske.»

Det stod for noen tid siden å lese i et julehefte, utsendt av et kjent kristelig blad, et helt stykke om at Skriften nok kalte Jesus Kristus for «Mennesket», men at det ikke noe sted i Skriften stod at han var «et menneske».

Og det var da både forfatterens og bladets mening at dette skulle bevise at Kristus ikke «i like måte» som oss hadde del i kjødet, eller m.a.o. at Hebr. 2, 14 m. fl. skriftsteder er misvisende.

Men man må nok selv se nøye efter i Skriften, slik som Ap. gj. forteller at brødrene i Berøa gjorde det. Her har vi et utmerket eksempel på at kristelige blad ikke er til å stole på. For Skriften bruker også uttrykket «et menneske» om Guds Sønn i hans kjøds dager. Ja, det er til og med Jesus selv som taler slik:

«Men nu står I meg efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud». Joh. 8, 40. Også apostelen Johannes (som i sine brev meget sterkt betoner Kristus åpenbaret i kjød) bruker samme uttrykk og kaller ham «et menneske».

«Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han ikke trengte til at noen skulle vidne om et menneske; for han visste selv hva som bodde i mennesket». Joh. 2, 24 og 25. Det ligger tydelig i dagen at det menes at det var av egen erfaring han visste hva som bodde i mennesket, og ikke i egenskap av Gud som ser og vet alle ting — i full harmoni med Hebr. 4, 15.

Efter dette har altså vedkommende person, og vedkommende blad, bevist det stikk motsatte av hva de ønsker å bevise.