Jesu utvikling, hans eget løp.

«Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Luk. 2, 41-52.

«Han gikk frem i visdom og yndest!» Han fikk større lys, mer visdom. — Om han således syndet? Nei, absolutt ikke! Men i og ved det kjød som han hadde ikledd seg, hadde han fått en menneskelig vilje, som han etterhvert fikk mer og mer lys over, og som etterhvert ble fornektet og fordømt, inntil det tilslutt ikke fantes noe mere som han ikke var prøvd i, noe som han ikke hadde overvunnet.

Da kan vi også finne mening i dette uttrykk i Hebr. 5, 8, at han lærte lydighet. Ellers blir det jo både meningsløst og ufattelig, at han skulle trenge til å lære lydighet. Og likeså finner vi da mening i uttrykket i Hebr. 12, 2 om at Jesus var troens opphavsmann og fullender, at han også gjennomgikk en utvikling på troens vei.

Til sist ble han fullendt, og hadde da ved troens lydighet opptatt i seg igjen den guddommens fylde som han for vår skyld gav avkall på. Han er vår forløper! Gjennom forhenget, som er hans kjød! Hebr. 6, 19 og 20, samt 10, 20. Vi løper efter samme vei!

For et løp!!!