Verden er korsfestet for meg, og jeg for den.

«Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden». Gal. 6, 14. Kristi kors er i sannhet det eneste som er verd å rose seg av! For på dette kors ble engang vårt gamle menneske korsfestet. Og på dette kors har vi nå anledning til å bli korsfestet alle sammen! Det gjelder å benytte anledningen. —

Det er en velsignet og kraftig dobbelt-korsfestelse som finner sted. Jeg korsfester verden — forkaster den. Og en følge av dette er at den korsfester eller forkaster meg. Så blir jeg da kvitt verden! Jeg får den på forønsket, tilstrekkelig lang avstand! Det blir et svelg mellom verden og dens lyst og mine nye lyster som står til det guddommelige og evige, og ikke til det timelige.

Ja, hvor god og nødvendig denne korsfestelse er! Og nettopp fordi denne i sannhet mangler, derfor så usigelig meget elendighet i de fleste Guds barns hjerter og liv.

Man har nok ikke den forståelse som Paulus hadde. Nei, tvert imot lever man nok i den uhyggelig store misforståelse at det gjelder å holde seg så nær verden som mulig, dog uten å falle helt ut i den. Det skal være mange fordeler ved det, mener man.

Men akk og ve! det er nettopp det motsatte! —