Dersom I døder; ikke ellers.

«For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve». Rom. 8, 13.

Å leve etter kjødet, det er det samme som å fullbyrde kjødets begjæring, Gal. 5, 16, eller å gjøre kjødets gjerninger, og det er det samme som å gjøre synd eller lovbrudd, brudd på de guddommelige lover som man kjenner på forhånd.

Såfremt vi vedblivende lever etter kjødet, lever i synd, da skal vi dø. Hvis vi ikke lever etter kjødet, da har vi m.a.o. korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Vi er da korsfestet for det vi vet er synd.

Når vi dessuten døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal vi leve. Legemets gjerninger er noe annet enn kjødets gjerninger. Som kjødets gjerninger betegner det vi på forhånd vet er galt, således betegner legemets gjerninger det som et større lys viser oss er galt etter at gjerningen er gjort. Den synd som vårt sinn eller vårt opplyste jeg ikke har vært med på, det er legemets gjerning.

Det kreves to ting for å leve, for å etterfølge Kristus: I. At vi ikke lever etter kjødet, at kjødets gjerninger opphører. II. At legemets gjerninger blir dødet (dømt, avstått ifra) etter hvert som de kommer for dagen. I. At jeg ikke gjør det jeg vet er galt. II. At jeg fortsettende slutter å gjøre det jeg etter hvert får rede på er galt.

Vi kan ikke hate og korsfeste det vi ikke vet er galt. Korsfestelsen kan ikke nå lenger enn den enkeltes lys når. Men så langt kan den, og bør den, nå.