Forlike dem begge i ett legeme med Gud, ved korset.

Det er ytterst vanskelig å få menneskene forlikt bare i de vesentligste punkter, bare i hovedsaken. Dersom det da lykkes, synes man det er rent storartet. Men i Kristus Jesus er vi kalt til å bli ett, ganske og aldeles, til å bli så ett som lemmene på samme legeme er ett — ett med hverandre og ett med Gud.

Menneskene er, kan vi si, umulige. De tretter og slåss og er uenige både i stort og smått så lenge de lever! Ja, dette siste «så lenge de lever», det er just punktet. Derfor tok Kristus oss alle med seg — i og ved det ene legeme som han påtok seg — opp på korsets tre.

Vi kan si — åndelig talt — at korsets nagler går gjennom oss alle etter kjødet, at de holder oss alle sammen. Når vi får se dette, ved tro, og holder fast ved det, da først kan det bli enhet i sannhet, vedvarende og stadig tiltagende enhet.

Akkurat som vår korsfestelse med Kristus er den enkeltes enhet med Gud, således er det også i sannhet de enkeltes enhet med hverandre.

Underbare korsets ord! Vidunderlige kraft og virkning!