Jeg er korsfestet.

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg». Gal. 2, 20. Likesom vi ikke lever lenger selv, så lever vi heller ikke lenger for oss selv, 2. Kor. 5, 15, men for andre!

Ja, dette er sentrum i kristendommen, den faste grunn i troen på Kristus. Inntil dette blir sant for den enkelte, er det jevnlig nederlag og fiasko. Så lenge man lever selv, blir det bare elendighet, for i oss selv — i vårt kjød — bor det intet godt. Ingen makter av seg selv å vandre i Kristi fotspor, å gjøre Guds vilje, å holde Guds bud.

Hvert menneske er etter kjødet helt fordervet, uforbederlig, kraftesløst og umulig. Jo mere man forsøker å gjøre det gode, dess mere finner man ut at det er håpløst. Hva skal vi gjøre med slikt et helt igjennom fordervet og umulig menneske?

Med denne erfaring og denne erkjennelse, med denne sorg og i denne nød, åpner Gud våre øyne for at vi ble korsfestet med Kristus, at det ikke bare var vårt skyldbrev som ble naglet fast til korsets tre, Kol. 2, 14, men også selve skyldneren.

Kristi verk innbefatter dette. Faderen regner slik. Det er slik. Dette har de aller fleste aldri fått se og erfare. De er aldri kommet derhen at de med sannhet har kunnet si som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv». Det kan man jo heller ikke si, og bør for alt ikke si, all den tid man ikke lever et seirende liv.

Hvis jeg f. eks. blir fornærmet, sint eller bekymret, og sier at jeg ikke lenger lever selv, men at det er Kristus som lever i meg — da blir det jo det samme som å si at det er Kristus som blir fornærmet, sint og bekymret, at det er Kristus som synder, og det ville jo være formastelig!

Hvem lever vel et helt igjennom seirende liv i denne verden? Det gjør hver den som — ved tro er korsfestet med Kristus, hver den som ikke lever lenger selv!

Det er da denne stilling, kjære leser, som det gjelder å innta, og som det er om å gjøre å forbli i, etter at man endelig en gang har fått nåde til å innta den.

Dette er store og ufattelige ting! Men Gud er også stor, og hans navn er Under! Det er han selv — han som i sin godhet har funnet for godt å kalle oss til noe så stort — som skal gjøre sådant forferdelig storverk i oss. 1. Tess. 5, 23 og 24.