Noe om tilsynsmannens gjerning

Når vi leser Hebreerbrevet, er det tydelig en nød for apostelen at veksten i de troende hadde stoppet opp. «Men tenk nå tilbake på den første tid – den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse.» Heb.10:32. Slik var det altså ikke lenger! Apostelen formaner dem og minner dem på ulike måter om dette alvor: Veksten hadde uteblitt!

«Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre. For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.» Heb.5:11-14.

Også i dag er det samme alvor og den samme tale til oss. Ikke minst bør brødre som bærer ansvar i sine hjemmemenigheter spørre seg selv: Hvordan er det med vekst og utvikling i mitt personlige liv? Hvordan er det med gjenkjærligheten til Kristus? Blir jeg bare dyktigere til å lede, eller blir jeg også dyktigere til å leve? Har jeg føde å gi fra Guds helligdom? Er det åpenbarings Ånd i det jeg sier, eller er det bare mennesketanker som mangler kraft og evne til å befrukte sinnet? Kommer menneskene jeg betjener til troen på Guds kraft ved min tjeneste? Skjer det en personlig forvandling i meg?

Disse spørsmål bør jo enhver troende stille seg, men ikke minst hviler det et alvor over brødre som tjener med Guds ord. Ved vekst i det gode – ved helliggjørelse – blir det stadig lettere å motta vår tjeneste. Det hele blir mer velsignet og salvelsesfullt.

«Da Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs så det ble til spott for sine fiender.» 2.Mos.32:25. «Uten åpenbaring blir folket tøylesløst. Men lykkelig er den som holder loven.» Ord.29:18. Uten Åndens åpenbaringer har vi ingen kraft til å bygge menigheten og bevare den i rett forhold til Gud. Alle Satans anslag må avsløres, slik at ingen forføres ved lokkende tale om en lettere vei. I de helliges samfunn elsker man kun den frihet som Kristi Ånd vedkjenner seg, og man dyrker ikke trivselen for trivselens skyld. Den trivsel og frihet som framkommer på korset, elskes og dyrkes, for den er ren. Den falske frihet har aldri hjulpet noen til vekst og utvikling i Kristus, men tvert i mot åpnet for synden og fordervelsen. Profeten har et våkent øye for dette bedrag og forkynner med kraft korsets ord som et lys og en lykt for de sanne disiplers hjerter.

«Så røktet jeg slaktefårene, ja, også de usleste av fårene. Jeg tok meg to staver, den ene kalte jeg godhet, og den andre kalte jeg sambånd. Og jeg røktet fårene.» Sak.11:7. Enhver sann hyrde bør ha disse to staver. Ved dem kan man lede fårene til de gode gressganger og gi dem føde. Det hele virker da styrkende og samlende. Den ene stav utvirker en stadig understrøm av liflighet og godhet, og fårene føler seg elsket og verdsatt. De får tro på sin gjerning og tar opp sitt kall som et lem på Kristi legeme. Godheten driver dem til omvendelse, og de kommer til vekst og utvikling.

Den andre stav – sambånd – binder hjertene sammen. Den sørger for at det ikke blir splid og partier, og man lærer å avsky det onde og holde fast ved det gode. «For jeg vil at dere skal vite hvor stor strid jeg har for dere og for dem i Laodikea og alle de andre som ikke selv har sett mitt ansikt, at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, som er Kristus. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.» Kol.2:1-3.

Våre taler og vitnesbyrd må bære preg av at vi har et mål og en mening med Jesu menighet. Det hele skal føre fram til opprykkelsen. «Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Ef.5:25-27. På samme måte arbeider Guds medarbeidere i dag. Målet er høyt, men det skal nåes ved usvikelig troskap mot vår Herre og Mester! Når Ordet utlegges, bør det derfor ha den virkning at livet blir lyst for menneskene. Tenk etter om din tjeneste virker slik, kjære bror og søster!

Når vi leser i Johan O. Smiths etterlatte brev, ser vi tydelig hvordan Smith grunnet på hva apostelen mente med det han skrev. Man må ha litt tid på seg for å komme fram til klarhet i Guds kunnskap. Derfor formaner også Paulus oss til å tenke på det og leve i det for at vår framgang kan bli åpenbar for alle. Det er også godt å ta seg tid i sin ungdom til å tenke på og leve i det som brødrene har skrevet. Da kommer man til livsens lys og blir glad i hjertet. Johan O. Smith ofret gjerne inntekten han kunne ha fått ved ekstraundervisningen i norsk for å få mer tid til å ransake i skriftene. Tenk hvor takknemlige og glade vi kan være i dag for at han gjorde det! Paulus aktet også Guds kunnskap så høyt at alt annet ble bare bagateller. Ved kunnskapen så han muligheten for at han selv kunne komme til Kristi liv og forvandling. Vi må prise Gud for denne kunnskap som gjør at vi kan komme til vekst og utvikling. Vi kommer til rensningen i Kristi blod og kan tjene den levende Gud.

Menigheten er Guds ansvar, og det er Gud som innsetter i menigheten. «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger.» 1.Kor.12:28 og Ef.4:11. Han taler også til sine tjenere, profetene, om slike ting. Det er en apostolisk tjeneste å innsette eldste i en menighet. Det er derfor heller ikke eldstebroderen på hjemstedet som har denne oppgaven. Mange vil nok ha æren av en stilling og posisjon i menigheten, men de ønsker ikke den møye som arbeidet medfører. Da er man heller ikke brukbar og skikket til en slik oppgave.

Alt i menigheten er bygget på åpenbaringen om Kristus åpenbart i kjød. Hvis man ikke ser ham som er åpenbart i kjød, utvikler man seg ved sine nådegaver til en underholdningsbajas. Slike skal ikke ha plass i blant oss. Vi må etterfølge den tro, ydmykhet og godhet som våre brødre har stått i. De fortjener vår dypeste respekt. Det må vi også lære våre barn. Det er vanskelig å beskrive hvordan de første støtter i menigheten i vår tid fornedret seg selv og gikk ned for å tjene oss. De er blant fedrene i Kristus og bør også æres som det. De arbeidet i sin tid med en enorm vanære over seg. Vi bygger i vår tid i den samme gudsfrykt og troskap mot Kristus. Talen i menigheten som driver det hele framover, må være en tale ut fra Guds helligdom. De som kan høre og formidle de tanker Gud har for sin menighet, er mer verdifulle enn det kostelige gull. Alt i menigheten må skje i den ånd som gjør Faderen stor og samtidig har stor respekt for våre fedre i Kristus.

Det er veldig dumt og upassende å gjøre seg morsom på bekostning av brødre som lever blant oss. Bevar respekten for hverandre. Akt de andre høyere enn deg selv. Ha respekt for dine medbrødres tanker og ønsker selv om det ikke alltid er like lett å oppfylle deres ønsker.

«For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!» Fil.4:8. Tal også om det! Da får aldri Satan makt, og Gud vil være med oss. Ta fram det som styrker gudsfrykten og troen, det som samler og oppgløder. Vi trenger alle av og til en formaning for å holde kursen.

Det lønner seg veldig å holde seg i det lave. Vi behøver ikke ha noen glans i denne verden. Nåden og hjelpen fra Gud er større enn all motstand. Vi fokuserer på det vi skal gjøre, på de livslover som gjelder for menigheten. Det er mange dyktige mennesker iblant oss som er i den ånd at de gjerne holder seg til det lave. Bland deg ikke bort i andres kall, utdannelse og stand. Noen kom som rike til troen. La dem få være det. De må selv bli løst fra det at de eier noe og bli husholdere. Menigheten er ikke et sosialdemokrati. Vær fornøyd med slik som Gud har gjort det for deg. Det som er stort ved evangeliet, er at man kan finne Gud innenfor sine grenser og innenfor det som Gud har gjort for en i livet. Finner man ham innenfor sine grenser, blir man lykkelig.