Loven og Kristi legeme

Loven hersker over et menneske så lenge det lever, derfor er de aller fleste mennesker under loven. Det må en død til hvis vi skal bære frukt for Gud. Rom.7:1-4. Ved Kristi legeme blir vi fri fra loven, og vi døpes med én ånd til ett legeme. 1.Kor.12:13. Denne veldige forandring skjer først i vårt sinn ved troen. Vi får syndenes forlatelse og blir satt med ham i himmelen. Deretter skal den forandringen som har skjedd i vårt sinn også skje i vårt legeme ved at vi daglig bærer Jesu død med oss i legemet. 2.Kor.4:10. Den som er i kjødet bærer frukt for døden. Rom.7:5-6. Man er i kjødet når man lever selv.

Loven var en bremse på utviklingen i det onde. Gal.3:23-25. Vi blir fri fra loven når vi tror oss død med ham, slik at vi lar oss drive av Ånden og tjener i Åndens nye vesen. Tenk for et liv som framkommer der døden har virket! Rom.6:6-9. Der oppstandelseslivet kommer fram, har ikke døden noe makt. Der blir det liv og herlighet. De som holder fast ved troen på at det gamle menneske ble korsfestet med ham, kan akte seg som døde for synden og levende for Gud. De drives av Ånden og er ikke under tuktemesteren.

Ånden skal føre oss inn i helliggjørelse, og da må vi tro på sannheten. 2.Tess.2:13. Uten kjærlighet til sannheten kan man ikke bli frelst. Da ser man ikke legemets gjerninger og finner heller ikke noe man kan døde ved Ånden. Vandringen på den nye og levende vei gjør oss levende. Rom.8:13. Er man seg ikke bevisst legemets gjerninger, har man drevet bort fra Åndens arbeid. Vi skal bære frukt for Gud, slik at det stadig kan bli en bedre smak av vår ånd. Dette skjer ved tro på ord som blant annet Rom.6:6 og 11. Disse enkle sannheter er langt borte fra de fleste, og dersom man ikke stadig står i helliggjørelsen, blir ordet snart borte fra en.

Lærdomsformen som vi er blitt overgitt, er et salig Guds ord. Meningen er at vi skal bli salige i vår gjerning. Det må et hat til for å få bukt med alt som dreier seg om en selv. «Vær alltid glade! Be uten opphold! Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.» 1.Tess.5:16-18. Disse ord er et eksempel på saliggjørende ord som man ikke kan komme inn i uten at det gamle menneske er avlagt og man lever et korsfestet liv. Skal man alltid være glad, er det mye å akte seg død for! Profeten Jonas hadde sine dårlige dager når det ikke hadde gått som han hadde tenkt og profetert. Når gleden mangler, begynner en raskt å slå og herske. Mange krav og mange forventninger må dødes om en skal være takknemlig for alt og be uavlatelig. Egenviljen må nedbrytes for at en skal kunne praktisere Guds ord. En kommer til trøsten i Kristus og salvelsen i Kristi legeme ved å oppfylle slike ord. Ordet bryter oss ned etter kjødet og bygger oss kraftig opp i vår ånd.

Det er Kristi legeme som nå skal bygges, og vi er en del av Guds akerland. For en som skal være en Guds medarbeider, er det viktig å forstå at man sår i Guds åker. Hva tror du Faderen tenker om de mennesker du omgås i menigheten? Blant barn og ungdom har vi jo med Guds forgårder å gjøre, og der skal vi være den levende Guds medarbeidere! Det er bare fredstanker som har en framtid i menigheten. Jer.29:11. Det er en veldig kraft å komme til Gal.2:20 som et personlig vitnesbyrd – at det er sant at man ikke lenger lever selv, men at Kristus lever i en. Uten et slikt liv kommer stanken av eget liv fort fram i livets tilskikkelser.

Våre hender må kunne oppløftes hellige og rene, uten vrede og trette. Det er mange forhold som kan tilsmusse våre hender. Man kan i frekkhet fortsette å be og tjene uten at hendene er rene. Derved er det ikke nok åndskraft til stede til å holde det urene på plass. Uten samfunn med Gud gjør man mye skade for seg selv og andre. Vår samvittighet må være ren hvis vi alltid skal kunne tro og være i stand til å tjene menneskene. Gud prøver menneskene på forskjellige måter. En Herrens tjener må tåle å bli baktalt, komme i vanære, ondt rykte og så videre. Ved Åndens arbeide blir vi opplært i et liv som overfladiske mennesker aldri kommer til. Når man har kjærlighet til sannheten, har man intet å frykte, men mye å lære!

Målet for Kristi menighet nås ikke ved at de som tjener blir store selv, men ved at vi tjener og gir vårt liv for hverandre. Noen ledere synes å være redde for at de som vokser opp skal ta deres plass. Johan O. Smith oppmuntret de andre på en tillitsfull og god måte. Som leder kan en være så bundet til egen ære at en ikke tør å styrke andre som har båret store byrder, selv om disse gjerninger har kommet legemet til nytte. Det lønner seg å være åpen og tillitsfull. Å treffe det rette er ikke så lett, men det er bedre å gi for mye tillit enn for lite. Uttrykket «Gjør en mann av ham, men gjør det langsomt», kan bli en bokstav som fører andre inn i unødvendige lidelser. Hvorfor kan man ikke oppmuntre og si anerkjennende ord der de har sine nådegaver? Det gir tillit og gjenkjærlighet og bygger samfunnet. Man bør være så ledig i sin ånd at man kan spøke, si sannheter, styrke og velsigne i passende blandinger.

Når yngre kan gå inn i en gjerning som du ikke lenger kan utføre, er jo det en velsignelse for hele menigheten. Hvis noen av de yngre skulle bli litt store i seg selv, kan vel du som leder gjøre deg så liten at de snubler i deg? Deretter kan du trøste dem og reise dem opp igjen. Vi må gå hvetekornets vei. Paulus gledet seg med kornene i akset, selv om de ikke forstod hvem som var hvetekornet som lå i jorden og døde.

La oss være tillitsfulle og gode mot de andre. Det går best med slike menigheter. Der kommer det velsignelse inn, og så lykkes det mer og mer.