Fremmed ild

«Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn. Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På den som står meg nær, vil jeg hellige meg og for alt folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg. Og Aron tidde.» 3.Mos.10:1-3.

Fremmed ild er farlig fordi den er ukontrollerbar, og når ilden er løs og ute av kontroll, bringer den ulykke og ruin for menneskene. Et ildsted, derimot, vil være til varme, velsignelse og samfunn. Slik er det også med tungen. Jak.3:6. Den er en ild, og når den settes i forbindelse med himlenes rike og lovene som gjelder for oppbyggelsen der, er den til kolossal velsignelse. Vi er kalt til å tale i Ånds og krafts bevis. Da kjenner vi at Guds Ånd er med og gir sitt vitnesbyrd om renhet og frihet ifra synden. På samme måte har vi gjennom verdenshistorien mange eksempler på mennesker som har vært fylt med den ild som kommer nedenfra, og som ved sine ildfulle taler har søkt sitt eget og forført menneskesjeler. Slike mennesker har vært med på å legge folk og land i ruiner.

Fremmed ild kommer inn i menigheten ved mennesker som søker sitt eget og vil noe for seg selv. Noen påtar seg altfor store oppgaver som ligger utenfor deres salvede område. Kanskje taler man mot ytre ting og vil rette opp ting som bare fedrene i Kristus har nåde til å gjøre. Ofte kommer deres menneskestyrke sterkt til syne, og det er ikke oppbyggelig å høre på. Selv om man har visdoms og kunnskaps tale og kan tale brennende og varmt om Kristi hemmeligheter, er man likevel intet hvis man ikke har kjærlighet. Det vil si at man ikke forstår å praktisere det man taler så varmt om. Da er man, til tross for at det man sier er rett og riktig, likevel en falsk profet. Da fører man gjerne menneskene til seg selv istedenfor til Kristus som er hodet. Det er grunnen til mye uro i menighetslivet i mange forsamlinger.

Det er på de som står Herren nær at han vil åpenbare sin hellighet. Hvis ikke beveggrunnen for ens tjeneste er at man vil åpenbare Herrens hellighet, så farer man vill og man fører vill. Det blir «jeget» som styrer det hele. Vi har dessverre flere eksempler på dette. «Jeg har skrevet noe til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg minne om de gjerninger han gjør, når jeg kommer. Han baktaler oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det: Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil gjøre det, hindrer han i det og støter dem ut av menigheten.» 3.Joh.:9-10.

Diotrefes førte fårene til seg selv og ville ikke vite av Johannes og de andre brødrene. De som gjerne ønsket samfunn hindret han, og han støtte dem til og med ut av menigheten. Alle som vil være noe spesielt, søker sitt eget, og de bruker sine nådegaver til å herske over menneskene og få makt over dem. Slike kan også lett gripe lærdommene med forstanden, men samtidig er de sterke i seg selv. Det er svakhet å kapitulere for deres styrke og bøye seg inn under dem. Man burde stå fast og gi dem broderskap slik at styrken kan bøyes og bli til velsignelse. Mennesker som er sterke i seg selv, representerer den største fare for at menigheten kan bli ødelagt – om de skulle få makt. De samler til seg selv og søker ikke det som hører Kristus til. Derfor er det viktig å behandle dem og ta et oppgjør med slike utskudd helt fra starten av. «Jeg går altså ut fra at hvis det hele ikke skal gro opp i vanskudd, så må man beskjæres — og det i tide», skriver Johan O. Smith.

Man kan tro seg å se sakene klart, men søker man sitt eget, vil man lett ta tak i sakene på en slik måte at hyrden i menigheten svekkes. Det er nok stor sjanse for at hyrden også ser sakene klart, men han arbeider kanskje mer i det stille for at det svake kan bli styrket og det skrøpelige bli legt. For ikke å støte an mot lovene i Kristi legeme må vi være varsomme i slike forhold, og heller utfylle det som fattes enn å begynne å arbeide mot de andre. Her kan vi lære av tildragelsen om Absalom og David.

«En tid etter skaffet Absalom seg vogn og hester og femti mann som løp foran ham. Absalom pleide å stå tidlig opp og stille seg ved siden av veien til porten. Når det så kom en mann som hadde en sak han ville føre fram for kongen og få dom i, kalte Absalom på ham og spurte: Hvilken by er du fra? Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer, da sa Absalom til ham: Din sak er god og rett! Men hos kongen er det ingen som hører på deg. Så sa Absalom: Bare de ville sette meg til dommer i landet! Da skulle hver mann som hadde en trette eller sak, komme til meg, og jeg skulle hjelpe ham til sin rett. Når noen gikk fram og ville bøye seg for ham, rakte han ut sin hånd og tok fatt i ham og kysset ham. Slik gjorde Absalom med hele Israel når de kom til kongen for å få dom. Og Absalom stjal Israels menns hjerte.» 2.Sam.15:1-6.

De som tjener slik, opponerer mot den levende Gud og hans vilje i sitt begjær etter egen ære og å få fram sin egen person. De er som glupende ulver. Ulvens natur er å ta og rive i stykker – den har ingen ting å gi. For å gjøre skade i Kristi menighet trenger ulven en fåreham for å komme til makt. «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver.» Matt.7:15. Guds sanne profeter arbeider for å finne de beste beitemarkene for sine får, og våker over de falske profeter så de ikke kommer til makt. De er ofret og har gitt seg til Guds vilje med hele sitt liv. De søker ikke sitt eget, men renser seg fra all selviskhet. Ikke rart at Gud vil sørge for dem i tid og evighet!