Byen på fjellet

«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» Matt.5:14. Det er det som kjød og blod ikke har åpenbart, men som Faderen har talt, som oppreiser byen på fjellet. «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» Matt.7:13-14.

«Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Matt.16:24-25.

Når man går inn gjennom den trange port, må man gi opp sitt liv i denne verden for Jesu skyld. Da ligger veien til livet åpen for en, og man lærer Jesus å kjenne som Herre. «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham.» Kol.2:6. Her kommer vi inn på veien til livet der han blir hode og herre. Paulus uttrykker denne veien til livet slik: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.» Rom.8:13. Det er altså når vi døder legemets gjerninger ved Ånden at vi skal leve, og derved lærer vi Jesus å kjenne som hode.

På denne vei er det helt nødvendig å ha oppgitt alt. Det en ikke har oppgitt vil hindre en i å gjøre Guds vilje. Den brede vei fører ikke til livet. Man kan få syndenes forlatelse ved Jesu sonoffer så man ikke går fortapt, men man har ikke derved kommet til livet! Her er den religiøse verden veldig forført i sine tanker. Mange vil heller ikke få syndenes forlatelse fordi de ikke forblir i kjærligheten. Mange er forført til å tro at de har syndenes forlatelse selv om de for eksempel har imot hverandre. Dette er en stor villfarelse.

Skal vi gå på den nye og levende vei, må vi lære ham å kjenne som hode. Det vil si at vi lærer å høre Åndens røst i vårt indre og være lydig mot den. Da kommer vi til vekst og utvikling. «Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste.» Kol.1:18. Jesus er opphavet – han fødte sin menighet da han døde på Golgata kors. «Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.» Vers 21-22.

Denne forlikelsen er en veldig hemmelighet, og Paulus arbeidet for å få fram herligheten ved den. Ved dette verk framstår Jesu brud og en menighet som fungerer som et legeme, i fullkommen harmoni. «Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbart for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.» Kol.1:26-27.

Kristus i oss er vår personlige likedannelse med ham. Kristus iblant oss er broderskapet som Kristus som hodet for legemet – ved sine virkninger – framstiller hellig, rent og ustraffelig for sitt åsyn. Dette er førstegrøden av Guds skapninger. Jak.1:18.

«La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.» Kol.2:18-19.

Noen opphøyer seg til veiledere, og de veileder slik som de selv liker det. Fårene får et inntrykk av at når de gjør slik som veilederen vil, så er de velbehagelige. De tror altså at de på grunn av veilederens velsignelse er på rett vei, men derved forføres de og mister kampprisen. Slike opphøyede veiledere fører fårene bort fra hodet og setter sin person foran Kristus. Da er de røvere som røver fårene bort fra den sanne hyrde som har sann omsorg for dem – bort fra Kristus som er hode for menigheten. I lys av dette er det ikke underlig at Johan O. Smith regnet det som sin største gjerning her på jorden at han i all sin gjerning hadde beflittet seg på å føre den enkelte i forbindelse med hodet.