Profeten i Guds menighet

«Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det vil gå deg som jeg har sagt, eller ikke. Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille seg omkring teltet. Da steg Herren ned i skyen og talte til ham. Og han tok av den Ånd som var over ham, og la den på de sytti eldste. Og det skjedde da Ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord. Men siden gjorde de det ikke mer. Men to menn var blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad. Og Ånden hvilte over dem, for de var blant dem som var skrevet opp, men de var ikke gått ut til teltet. De talte profetisk i leiren. Da løp en gutt av sted og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren! Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter! Gid Herren ville legge sin Ånd på dem!» 4.Mos.11:23-29.

Profeten er først og fremst et Guds talerør på jorden. I Noas dager hadde alt kjød forvillet sin vei, og Gud talte til menneskene, men det var bare Noa som hadde øre for å høre det Gud talte. Abraham var også en profet, og vi ser av historien at da kong Abimelek hadde tenkt å ta Sara til ekte, sier Gud til ham i en drøm om natten: «Du er dødsens på grunn av den kvinnen du har tatt, for hun er en annen manns hustru. Men Abimelek hadde ikke rørt henne, og han sa: Herre, vil du da også slå rettferdige folk i hjel? Har han ikke selv sagt til meg: Hun er min søster? Og hun har også sagt: Han er min bror! I mitt hjertes uskyld og med rene hender har jeg gjort dette. Gud sa til ham i drømmen: Ja, jeg vet at du har gjort dette i ditt hjertes uskyld. Og jeg har også hindret deg fra å synde mot meg, derfor har jeg ikke latt deg røre henne. Og nå, la mannen få sin hustru tilbake! For han er en profet, og han skal be for deg, så du får leve. Men dersom du ikke sender henne tilbake, så vit at du visselig skal dø, du og alle dine.» 1.Mos.20:3-7.

Gud har en spesiell omsorg for sine profeter. Selv har de ofte, likesom Amos, små tanker om seg selv og kjenner sin fattigdom etter å høre hva Gud taler i deres indre.

«Da tok Amos til orde og svarte Amasja: Jeg er ikke noen profet, heller ikke disippel av noen profet. Jeg er bare en gjeter, og jeg dyrker morbærfiken. Men Herren tok meg fra hjorden, og Herren sa til meg: Gå og vær profet for mitt folk Israel!» Amos 7:14-15. Gud har funnet profetene tro og han kjenner deres hjerter. Han setter dem til tjeneste og våker over dem. De får en autoritet i Ånden når de forblir i troskap og ikke søker sitt eget.

En profet trenger opplæring av en annen profet. Da David syndet, oppreiste Gud straks en annen profet for å irettesette ham, og han sendte Natan til David for å fortelle ham hvorledes Gud så på sakene. «Da sa Natan til David: ‘Du er mannen!’ Etter at profeten hadde forklart ham situasjonen, sa David til Natan: ‘Jeg har syndet mot Herren’. Og Natan sa til David: «Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø.» 2.Sam.12:1-13.

Profetene blir også spesielt utsatt siden de er Guds talerør til menneskene. Her følger Gud ekstra nøye med og sørger for å bevare sine profeter. Jesus selv var en profet, og Gud vekket hans øre hver morgen. Profeten har et ekstra våkent øre for å kunne høre Guds tale i øyeblikket, og lar seg drive av Den Hellige Ånd til å tale og virke det som er menigheten til gagn. «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» 2.Pet.1:19-21. Det lukter ikke svette eller manns vilje ved et profetord – det er bare i den ånd at «jeg er født i går og vet intet» at profetordet kommer fram i sin renhet. Gud lar seg aldri overstyre av manns vilje. De som la sin hånd på arken, ble slått til jorden. Gud vil selv dra omsorg for sine henders verk, og menigheten er i sentrum for hans oppmerksomhet.

Det er ikke alltid så lett å forstå en profets væremåte og hvorfor han handler som han gjør. Det er nok ikke alltid han skjønner det selv heller, men det har å gjøre med Guds virkninger i hans indre. Derfor formaner også skriften til ikke å ringeakte profetisk tale. 1.Tess.5:20. Profetene har til alle tider blitt hånet og forfulgt av folket. De stod i Guds råd og avslørte sin samtids synder og forkynte om de tilkommende ting. Slike ord faller ikke i god jord hos andre enn dem som av hele sitt hjerte vil leve gudfryktig.

Ofte blir det profetens lodd å si eller gjøre ting som ikke virker like «kristelige» for alle og som heller ikke er så lett å forstå, men som likevel har å gjøre med Guds tanker og hans omsorg for menigheten. Derfor kan ikke en profet på menneskelig vis legge seg inn under hyrden og læreren på hjemstedet, uten at det av den grunn skal bli noe disharmoni i menigheten. En profet må på mange måter stå noe friere i menighetsordningen enn det andre Guds tjenere behøver. Han må være fri i sin ånd til å tjene etter Åndens virkninger, og la Ånden ha full råderett over ham. «Og profeters ånder er profeter lydige. For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» 1.Kor.14:32-33. Nettopp derfor blir det ingen motsetning og oppsetsighet av dette, da alt er virket fram av ham som er sitt legemes frelser.

Det kreves en spesiell troskap for å bli bevart i Guds råd og ikke la seg smigre av folket eller stå for menneskers åsyn. «Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra opp til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd. Budet som var gått for å hente Mika, sa til ham: Profetene spår med én munn godt for kongen. La nå også dine ord stemme overens med deres, og spå godt! Mika svarte: Så sant Herren lever: Det som Herren sier til meg, det vil jeg tale.» 1.Kong.22:10-14. Når profeten har et slikt hjerte og sinnelag, bør de andre tjenerne i menigheten gi akt på profeten. Blant de som står i Guds råd hersker det i slike saker en guddommelig orden. De andre Guds tjenere skjønner ofte ikke saken slik profeten har sagt det ut fra sin innsikt og den nåde som er over ham. Blant profeter uttar Gud seg noen til apostler. Apostlene er utsendinger og de har alle nådegavene, dog i ulik grad og fylde.

Profetens tjeneste går ut på å føre menneskene til Gud, slik som det også står om Jesus: «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.» 1.Pet.3:18. Gud fører også oss i slike livsforhold. Da kan det for det menneskelige øye se ut som om den rettferdige er urettferdig. Hvis også den urettferdige blir antatt som rettferdig av menigheten, så gjør ikke akkurat det lidelsen mindre for profeten.

Uten at det er en profet i en menighet, kan ikke menigheten bygges uten hjelp fra andre. Profeten har evne og øre for hva som må til for å bygge en menighet slik at det enkelte lem kommer til vekst og utvikling. Han har et klart bilde av menigheten for sin bevissthet og arbeider målbevisst slik som Paulus skriver i Kol.1:28-29: «Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

David var både hyrde og profet – en veldig velsignet kombinasjon. Mennesker med slike nådegaver blir ofte til stor velsignelse i menigheten når de er trofaste. Uten hyrdesinnet blir man lett en åndelig tyrann. Lyset blir aldri gitt for å herske og dominere, men for å tjene og gi liv til de andre!