Loven om fornedrelse og opphøyelse

«Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker – og så kan du selv ete og drikke? Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke. Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» Luk.17:7-10. Slike tjenere har ydmyket seg i sitt hjerte. Ingen storhet har fått rom i deres tanker. Det er ingen tvil om at slike tjenere skal opphøyes i sin tid!

«Det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. Da sa han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren. For hvem er størst, han som sitter til bords eller han som varter opp? Er det ikke han som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere.» Luk.22:24-27. Det er dem som tjenern skal betjene som er de største. Hvor mange herrer i denne verden tror du har hatt en slik forståelse og innstilling? Men jeg er som en tjener blant dere, sa Jesus. Han tok frivillig denne plass. Dette sinn hadde også kommet dypt inn i Paulus sitt hjerte, og han formaner i Fil.2:3: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.»

«I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære. Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, – helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.» 2.Tim.2:20-21.

«Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.» Ef.4:11-12.

Det er ikke likegyldig hvordan man forholder seg til de Guds tjenere som Gud selv har satt i menigheten. Det har stor betydning for en selv, ens familie og alle de som har tillit til en. Er man overfladisk og har store tanker om seg selv, kan man forføres i sine tanker og omtale Guds tjenere på en lettferdig måte. Kong Belsasar brukte karene i Guds hus på en lettferdig måte. Denne alvorlige hendelse fra Daniels dager er også skrevet oss til lærdom.

«Kong Belsasar holdt et stort gjestebud for sine tusen stormenn, og drakk vin for deres øyne. Da vinen smakte Belsasar, befalte han at de skulle hente karene av sølv og gull som hans far Nebukadnesar hadde ført bort fra templet i Jerusalem, så kongen og hans stormenn, hans hustruer og medhustruer kunne drikke av dem. De hentet da gullkarene som var ført bort fra templet, fra Guds hus i Jerusalem. Og kongen og hans stormenn, hans hustruer og medhustruer drakk av dem. De drakk vin og priste sine guder av gull og sølv, av kobber, jern, tre og stein. I samme stund kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede veggen i kongens slott, midt i mot lysestaken. Og kongen så hånden som skrev. Da skiftet kongen farge, og hans tanker skremte ham. Han ble slapp i hoftene, og knærne slo mot hverandre. Og kongen ropte med høy røst at de skulle hente åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Så tok han til orde og sa til Babels vismenn: Den mann som leser denne skriften og sier meg hva tydningen er, han skal bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal han være den tredje i riket.» Dan.5:1-7.

Ingen av kongens vismenn kunne gi ham noen hjelp. Gud hadde veid ham og funnet ham for lett, enda Belsasar visste at hans fars hjerte hadde opphøyet seg, og at hans fars ånd hadde blitt stolt så han opptrådte overmodig. Han visste at han ble nedstøtt fra sin kongetrone, og hans ære ble tatt fra ham. «Han ble utstøtt fra menneskenes barn. Hans hjerte ble som et dyrehjerte, og hos villeslene var hans bolig. Gress måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg ble hans legeme vætt, inntil han sannet at Den Høyeste Gud råder over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil.» Enda Belsasar visste alt dette, hadde han ikke ydmyket sitt hjerte, men tvert i mot opphøyet seg mot himmelens Herre. Den Gud som hadde hans livsånde i sin hånd og som rådet over alle hans veier, ham hadde han ikke æret. Vers 20-27. «Men samme natt ble kaldeerkongen Belsasar drept.» Vers 30.

Også Salomo advarer mot lettferdig omgang – i ord eller tanker – med de hellige ting. «Ikke engang i dine tanker må du banne kongen. Selv ikke i ditt sengekammer må du banne den rike. For himmelens fugler bærer lyden av sted, vingede skapninger melder dine ord.» Pred.10:20. Dette overmot og denne storhet har alltid vært påvirket av ham som gjerne ville være Gud lik, han som er et skrekkens eksempel på hvordan det går med de som opphøyer seg i sitt hjertes tanker.

«Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. De som ser deg, skal stirre på deg, undres over deg og si: Er dette den mannen som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?» Es.14:12-17.

Også profeten Esekiel skriver om ham, med den samme kraftige advarsel til oss om hvor farlig og ødeleggende overmot er. «Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus’ konge, og si til ham: Så sier Herren Herren: Du var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du. Kostbare steiner dekket deg: karneol, topas, diamant, krysolitt, onyks, jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull. Dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg. Den dag du ble skapt, stod de rede. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende steiner. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende steiner. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst. Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte – for evig tid.» Esek.28:12-19.

Jesus fastslår denne enkle og svært viktige livslov: «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» Matt.23:12. Dette er den eneste sanne vei til opphøyelse som Skriften anviser. Å, hvor mange lidelser som hadde vært unngått om man hadde gitt akt på denne lov! Gud følger nøye med hvordan den enkelte tar det i sitt hjertes tanker – hvorvidt man opphøyer seg eller fornedrer seg. Det hjelper så lite med tillærte talemåter og fagre ord hvis det ikke er ydmykhet i hjertets innerste. Vi må aldri glemme at vi har med Gud å gjøre. Han ser til hjertet, og det er han som gir nåde eller holder nåde tilbake, alt i henhold til sine egne lover.