Bære frukt

Vi er helt avhengig av livsforbindelse med vintreet for å kunne bære frukt. Ingen av oss kan bære frukt av oss selv, og det skal renselse til for å kunne bære mer frukt. Mange har vært snille fra barndommen av, men de bærer likevel ikke frukt for Gud. Er man ikke fattig i ånden, kan man ikke stå i Guds råd og motta fra hans munn. Hvis man ikke er i nød etter å gå inn i det lyset som skinner, vil kunnskapen virke oppblåsende. Da kan man gjerne si de riktige ord, men det er ikke i Åndens kraft, og menigheten blir heller ikke oppbygget ved slik tale. Derfor lyder det også et ve over snakkerne. De skal gjøres til intet.

Guds ord taler også om et veldig alvor hvis det framkommer torner og tistler (synder) i livets forhold. Da er man forbannelsen nær. Det er meningen at all saften og all kraften vi får skal gå til fruktene (dydene) og ikke til å framvise et prektig ytre til skue for menneskene. Jerusalems urenhet hang ved hennes kjortelfliker. Da kunne også fienden gjøre seg stor. Tar man det ikke nøye, subber man borti noe synd her og der. Derfor må det alvor og renselse til når det profetiske lys skinner. Det må være doms- og renselses ånd til stede på våre møter. All overfladiskhet må bort hvis det skal bli tyngde i vår ånd. Uten doms- og renselses ånd synker vi, og vi blir religiøse.

En Herrens tjener må kunne tale med kraft mot utukt, rus og svir. På grunn av slike synder kommer Guds vrede over vantroens barn. Den som vil leve i sine synder har ikke visdom og tar fort anstøt. Slike vil heller ikke trives i lysets samfunn. Må det i våre dager oppreises mange Jerusalems vektere, slike som våker og har kraft til å tale det som bør tales. Da vil Ånden arbeide og drive både menigheten og den enkelte framover på livets vei.