Det nye liv

Gud veier vår ånd. Det er ikke bokstaven som er så viktig. Det er de frukter som framkommer ved livet – dydene – som gir tyngde, myndighet og tillit hos Gud. Når det er så stor forskjell på hvordan våre ord virker på menneskene, så kommer det av at det er forskjell i livsinnhold. De som lever nær Jesus, lever nær hans ord i sine tanker. Slike kommer i nød. De er fattige i sin ånd, og denne åndens fattigdom river himlenes rike til seg. Det er meningen at vår ånd skal fylles med rettferdighets salige frukt så vi lærer ham å kjenne både som mellommann og yppersteprest. Da kan vi også tale med myndighet ut fra et liv med Gud. Det er bare det som har kommet inn i vår ånd som vi får med oss til evig tid. Det må vi være våkne for i livets prøver. Kunnskapen alene er et lys for oss. Det viser oss veien og hvordan vi skal leve. Når vi da er tro i livets forhold, blir det et livsens lys. Det er jo ingen større velsignelse, og heller ikke noen bedre måte å styrke menneskene på, enn at de kjenner duften av et liv med Gud, urokkelig og fast i alle livets forhold.

De aller fleste er veldig svake i sitt innvortes menneske, men hele Guds fylde kan komme inn i vårt indre. Da vil de ytre trengsler kunne bli absorbert av den fylde vi har i vårt indre. Vi kjenner oss styrket med kraft av hans Ånd i vårt innvortes menneske. Nå skal ordet bli kjød i oss, så vi også kan være hans eiendomsfolk og vise menneskene hvem Mesteren er.

Tenk at vi kan forvandles, et helt nytt liv kan komme fram! Det som tidligere var helt umulig er nå blitt mulig! Gud så oss jo når vi lå og sprellet i vårt blod, og han sa: «Lev!» Vi er kommet i forbindelse med ham som kan gjøre mer enn alt. La oss derfor stå fast i løpet, og lide døden etter kjødet, slik at dette levende vann også kan sprudle fram i våre fotspor. Vår ånd blir levendegjort så det også kan spire og gro midt i ørkenen. Skal det bli ånd og salvelse, må vi leve det vi forkynner. Vi må alltid være grepet av å få tak i mer av dette livet og innta det profetiske lys, så morgenstjernen kan gå opp i våre hjerter. Da vil det være kraft og myndighet i vår tale – en myndighet som har sitt utspring i det liv en lever i troen på Gud. Dette vil for alltid være en sterk motsetning til all fariseerisk tale, der man er opptatt av formvesen og i bunn og grunn ikke har noen trang til å leve det liv man taler om.

Gud venter på jordens kostelige grøde. Han ønsker å se resultater av sitt arbeid. Vi har alle sammen fått talenter av Herren. Talentene er de mulighetene Gud har gitt oss i livet, og ved de mulighetene forventer Gud utvikling og vekst. Vi er kalt til å være gode og tro tjenere som i kjærlighet omsetter det Gud har gitt oss. Derved forøkes vår åndelige kapital. Paulus hadde en særegen nådegave til å plante og gi kunnskapen til menneskene, og Apollos hadde en særegen nådegave til å vanne. Men vi ser at Paulus forøkte sitt pund ved også å lære seg å vanne. Han plantet kunnskapen og gav håp, og ved sin kjærlighet kom han dypt inn i menneskenes hjerter. Slik bør vi også søke å oppta i vår ånd det som vi ser andre har en større nåde enn oss selv til å utfylle i Kristi legeme.