Guds langmodighet med oss

Historien viser at første generasjon i en vekkelse ofte har fått en visjon og har sterke opplevelser med Gud som blir retningsgivende for deres liv. Annen generasjon blir velsignet gjennom sine foreldre og det de har opplevd, men får ikke nødvendigvis del i den samme begeistrede pionerånd som deres foreldre var besjelet av. Tredje generasjon blir som oftest verdslige, og ved fjerde generasjon er det hele mer eller mindre smuldret bort.

Den vekkelse vi opplevde i 1990 årene vekket opp mange ungdommer fra tredje, fjerde og femte generasjon i menigheten, slik at de selv fikk oppleve pionerenes glød og begeistring. De fikk drikke av en kraftig troens Ånd, ble døpt med Den Hellige Ånd og kom inn i en disippelpakt med Gud. Ved det har de fått både opplevelser og erfaringer som vil være en veldig velsignelse for oss langt inn i framtiden. Det kan se ut som om Guds langmodighet vil gi oss noe mer tid til å bygge menigheten og til å reise ut for å forkynne evangeliet for alle folkeslag. Snart kommer imidlertid en ny tidshusholdning da vi ikke lenger kan arbeide slik vi nå gjør.

Min gjerning i hele denne tiden har vært å gi menneskene Guds ord slik at de kan komme til vekst ved nåden. Det er ikke til å legge skjul på at en del mennesker ble kraftig oppblåst i denne tiden, og mente at de var kommet mye lenger i Gud enn det som sant var. De som lot seg si, har det gått svært godt med, mens selvklokskap og overmot aldri vil ha framgang i Guds rike. Det var derfor en temmelig utfordrende oppgave å hjelpe alle disse nyfødte åndelige barn til å komme til en sunn og god utvikling i Gud. I slike forhold må man jo trå varlig for ikke å ødelegge noen. Til Guds ære og pris må jeg si at vi fikk den nåde til å arbeide slik at dette til en veldig stor grad har lykkes. «Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!» 2.Krøn.20:20.

Det var så sterk kraft i vekkelsen at menigheten på enkelte steder holdt på å bli splittet. Noen var så radikale og ytterliggående at det til slutt bare var noen få de syntes var ivrige nok. Selv herlige venner ble betraktet som «motstandere» av vekkelsen på grunn av at de var sindige. Vekkelsen, som skulle frigjøre fra loven, var i ferd med å fange dem inn under loven igjen. Mange hyrder forstod ikke å veilede fårene slik de burde i denne tiden. De hadde rett og slett ikke visdom nok til å gjøre det. Andre var nok redde for å miste tillit og bli upopulære, så de gjorde stort sett ingen ting for å hindre enkelte usunne og underlige utslag som også kom fram. Enkelte hyrder hadde kanskje aldri opplevd en kraftig vekkelse i sitt eget liv. Hadde de hatt mer erfaring med Gud, ville de lettere ha kunnet hjelpe alle de som ble født på ny i denne tiden. Skal man være en hyrde i en vekkelsestid, må man selv være en del av vekkelsen. Noen utga seg for å være hyrder, uten noen gang å ha vært nidkjære for Gud. Det er klart at slike mennesker ikke kan ha nåde til å være til hjelp, men tvert imot vekker irritasjon og motstand.

Etter hvert kom sakene på plass de aller fleste steder. Det var vanskelig for en del venner med dårlige nerver å utholde den «støy» som fulgte med vekkelsen. I disse årene holdt vi stevner i Israel fem år på rad. Der var det fred og ro og en trivelig, intim og god atmosfære. Det gjorde veldig godt for mange skrøpelige sjeler. Jeg gleder meg over at evangeliet på denne måten også ble forkynt på hebraisk, slik at det finnes åndsfylte taler på jødenes tungemål dersom det skulle være flere mennesker i Israel som lengter etter denne frelse.

Videre i denne boken skriver jeg en god del om vår hyrdegjerning i menigheten. Det er derfor mitt håp at denne boken blir en hjelp for hyrder i framtiden, slik at de kan ta vare på den herlige gjerning Gud har gitt oss. Vi forkynner ikke vekkelse. Vi forkynner Guds ord, og så virker Guds ord vekkelse i våre hjerter. Det må enhver hyrde legge seg på hjertet hvis både en selv og menigheten skal vokse fram til sunnhet og liv.

«Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.» Joh.17:14-15.