Våren 1991

Det var på påskestevnet 1991 det første angrepet mot meg personlig kom. Jeg ble kalt opp til et møte med blant annet Steinar Bratlie og Erling Ekholt. De ønsket å framføre anklager mot meg overfor Sigurd Bratlie. Opplegget på dette møtet var mildt sagt noe underlig for meg. Erling Ekholt, som jeg hadde hjulpet så mye i så mange år, ville ta meg fordi eiendomsmarkedet i Oslo var blitt dårlig. Min kompanjong var med som et slags vitne om hva som var status i vårt firma. De kom ikke noen vei med dette, men de hevdet at det skulle eksistere en annen, ikke navngitt person som skulle sitte med bevis på noe som skulle være en anklage verdig. Etter en stund måtte jeg be dem ha meg unnskyldt, jeg var blitt bedt om å innlede et ungdomsmøte som nå skulle starte, og måtte gå. Sigurd Bratlie repliserte at i så fall ville også han gå.

Fredag 5. april 1991 ble det innkalt til et møte hjemme hos Sigurd Bratlie. Den ukjente anklageren som det var blitt henvist til i møtet på Brunstad viste seg å være Steinar Hansen, sønn til Enok Hansen. Sigurd Bratlie ønsket å ha to personer til stede som vitner i tillegg til sin kone. Det var Sverre L. Riksfjord og Bernt Aksel Larsen. Ved en ren tilfeldighet hadde vi på forhånd fått vite hva Steinar Hansen hadde tenkt å framføre som anklager. Det gikk ut på at han mente at jeg hadde «lån til over pipa» i kombinasjon med en for høy takst på vår eiendom. Han hadde nemlig sjekket dette i grunnboken og fått fram store obligasjoner som var tinglyst der. Før møtet fikk jeg gitt informasjon til dem som skulle være med som vitner om hvor mye gjeld jeg faktisk hadde. Dette var nemlig beskjedent. Videre var de obligasjoner som Hansen tok som bevis på stor gjeld tvert i mot ikke annet enn tomme obligasjoner uten bakenforliggende gjeld. Disse var benyttet i forbindelse med behov for å stille garantier i kontraktssammenheng, og var siden ikke blitt slettet.

Møtet hos Sigurd Bratlie forløp omtrent som møtet på Brunstad. Steinar Hansen gikk hardt ut. Han kom med grove anklager og kalte meg blant annet for en kjeltring. Det han ikke visste var at mine tause vitner satt med detaljkunnskap om hans anklagepunkter. Etter at Steinar Hansen var ferdig, la mine vitner fram fakta på hva som var sant og det hele falt sammen som en latterlig misforståelse. Sigurd Bratlie begynte å miste tålmodigheten, og da det etter hvert ble tale om nye ukjente forhold, forlangte han å få dette skriftlig. Den 8. april skrev Steinar Hansen fire nye anklagepunkt og gav dem til Sigurd Bratlie. Nå viste det seg at anklagene stort sett var hentet ut av regnskapene. For det første ble det gjort et poeng av parkeringsbøter man mente jeg ikke hadde betalt ved første forfall, men latt firmaet betale med forsinkelsesavgift. Dessuten ble det påstått at jeg skyldte menigheten ti tusen kroner – som ganske raskt viste seg å være tilbakebetalt for lenge siden. De to siste punktene vedrørte manglende betaling av offentlige skatter og avgifter.

Sigurd Bratlie innkalte til møte 12. april, og dit kom Steinar Hansen, min kompanjong Steinar Bratlie, min regnskapsfører Bent Risnes, Erling Ekholt og en del andre som hadde en eller annen form for tilknytning til saken. Bernt Stadven skulle være møteleder, og det hele utviklet seg til en underlig seanse. Blant annet mente min regnskapsfører at Sigurd Bratlie hadde hatt en forkynnelse om at den som skyldte penger (i alle fall på en slik måte som jeg gjorde det), ikke kunne tjene i menigheten. Det ble en hel del drøfting fram og tilbake om hva Sigurd Bratlie egentlig mente og hadde ment om dette spørsmål. Sigurd Bratlie, som selv var til stede og dessuten lysende klar, hadde til deres store ergrelse mer greie på hva han selv forkynte enn det de hadde. I tillegg til dette var det jo et spørsmål om hva som var den økonomiske stillingen i vårt firma og for meg privat. Alle var jo interessert i om selskapet eller jeg selv kunne gjøre opp selskapets gjeld, eller om det ville gå mot en konkurs. Mine motstandere mente nok at en konkurs definitivt ville bli tolket som et bevis på min umoral og sette meg utenfor for alltid. Jeg hadde lenge før dette tidspunktet snakket med mine foreldre som eide et kostbart hus på Grefsen. De stod klar til å gå inn med kapital om det var nødvendig for å unngå å påføre andre tap. Da jeg kunne fortelle at jeg hadde tilstrekkelig kapital, og hadde hatt en slik mulighet lenge, kom dette som en veldig skuffelse for mine motstandere. På dette tidspunktet var krisen i vårt selskap for lengst lagt bak oss, og slaget for mine avindsmenn syntes å være tapt helt og holdent.

Møtet ble hevet, men jeg ba om en samtale under fire øyne med Erling Ekholt. Jeg ønsket å rekapitulere vår historie sammen og forsøke å få ham til å innse hvor latterlig dette hadde blitt, og hvor langt bort fra evangeliet han nå hadde rotet seg.

Mine foreldre reiste en av de første dagene i mai til Horten for å besøke Johanne og Trygve Sandvik. Liv Stadven var deres eneste barn, og Johanne var min fars eldste søster. Hun var da 85 år gammel og blind, men helt åndsfrisk. Da mine foreldre kom inn i rommet sa Johanne straks at de ikke trengte å fortelle noe som helst, da hun i den senere tid hadde hatt en kolossal kamp i åndeverdenen. Hun hadde heller ikke fått noen informasjon om hva som foregikk fra Liv og Bernt Stadven, men hun hadde kjent i sin ånd at noen var ute etter å ta meg. Hun proklamerte at kampen var over og at ingen ville kunne gjøre meg noe ondt.

Det roet seg ikke i Oslo, og Olaf Bekkevolds engasjement ble mer åpenbart. Mandag 6. mai ble jeg innkalt til møte hos Sigurd Bratlie sammen med Olaf Bekkevold. Her fikk Olaf Bekkevold beskjed om at han var avsatt som medforstander i Oslo. Han samlet sine folk den påfølgende tirsdagen, og de gikk på onsdagsmøtet med en plan om å ta et oppgjør med Sigurd Bratlie i all offentlighet.

Det ironiske er at denne skjebneonsdagen fikk vi full krise hjemme med vår kloakkledning. Jeg eide et hus sammen med en annen familie i menigheten, men denne broderen befant seg dessverre i Bekkevolds gruppe. Jeg ble stående alene med kloakkproblemene og var fullstendig låst fra å kunne reise på møtet. En annen broder kom hjem til meg for å få meg ut av kloakkgrøften – nærmest med trusler – for at jeg skulle stå skolerett for enda verre kloakk inne på menighetens lokale på Ryen. Jeg ble hjemme og fikset anlegget til glede for min egen og naboens familie.

Onsdagsmøtet 8. mai innledet Sigurd Bratlie med å tale mot baktalelse, men Olaf Bekkevolds folk kom seg raskt på talerstolen. Den ene etter den andre kom med sine utfall mot meg og mot Sigurd Bratlie og flagget samtidig sin støtte til Olaf Bekkevold. Sigurd Bratlie satt rolig og lyttet, og da det ble en liten pause, oppfordret han vennene til å være frimodige i sakens anledning. Olaf Bekkevold selv kom til orde et stykke ute i seansen og hevdet at «det er ingen som behøver å tale min sak, men hvis Kåre Smith får fortsette som han driver, så vil menigheten bli ødelagt».

Fredag 10. mai innkalte Sigurd Bratlie til et nytt brødremøte i Vogtsgate 35. Olaf Bekkevold ble bedt om å ta med seg fire vitner. I tillegg møtte jeg også tre andre brødre. På dette møtet ble Olaf Bekkevolds tale på onsdagen lest i sin helhet. Deretter ble det henvist til en bestemt setning, nemlig: «Og hva som blir utfallet av saken angående hans firma – det er i grunnen ikke så viktig. Det dreier seg nok mer om hans åndelige situasjon.»

Olaf Bekkevold fikk så ordet og ble bedt om å redegjøre for hva som var så dårlig med min åndelige situasjon. Det ble en lang pause. I total stillhet satt vi der og ventet inntil Olaf Bekkevold unnskyldte seg med at han hadde fått et plutselig jernteppe. Det ble så snakket en del om noen gamle anklagepunkter. Blant annet var jeg tidligere blitt anklaget av Olaf Bekkevold for å lære opp ungdommen til å drikke. Dette skulle visstnok ha skjedd i Australia – hvor jeg aldri hadde vært. En av de tilstedeværende, en ung broder, fortalte på dette møtet at når han hadde vært på flyreiser med Olaf Bekkevold drakk denne opp både sin egen og reisefølgets vin.

Sigurd Bratlie spurte etter en stund om Olaf Bekkevold ville slutte å baktale. Etter en del nøling fikk han en bekreftelse på dette. Sigurd Bratlie erklærte så at han ville gjeninnsette ham som medforstander. Bekkevold tok min utstrakte hånd, og vi hadde deretter et bønnemøte.

Bernt Aksel Larsen, som hadde vært til stede hele tiden, kjørte Sigurd Bratlie hjem fra møtet. Han ønsket å få presisert om Olaf Bekkevold, i Sigurd Bratlies øyne, virkelig hadde vært en baktaler. Sigurd Bratlie repliserte med følgende uttalelse: «Jeg tror ikke det er mulig for meg å ødelegge Olaf med for mye godhet.»

Forsoningen varte ikke mange timene. Vel tilbake hos sine egne, ringte Olaf Bekkevold til Sigurd Bratlie og ville ha et nytt oppgjørsmøte. Denne gangen trakk han seg som medforstander. Olaf Bekkevold fikk sitt ønske oppfylt og Sigurd Bratlie innkalte til et nytt brødremøte, for alle brødrene i menigheten, tirsdag den 14. mai. Denne gangen hadde Sigurd Bratlie en annen strategi. Han gikk på talerstolen og sa at han ville at alle som var glade for Kåre Smiths tjeneste skulle komme fram og synge en sang. Stort sett kom alle fram – ironisk nok også Olaf Bekkevold. Møtet var punktert for de som ønsket å snakke om parkeringsbøter og andre av mine «synder».

I begynnelsen av juni reiste Sigurd Bratlie på stevne i Ohio i USA. Det var flere som mente at Sigurd Bratlie ikke burde reise fra Oslo med en så uavklart situasjon i menigheten. Bratlie, med en urokkelig tro på at Gud styrte det hele, hadde litt moro med disse som var så vantro at de mente han burde holde seg hjemme. Det var flere andre norske brødre som også kom til dette stevnet. En morgen ved frokostbordet ble anklagene mot meg brakt på bane. Sigurd Bratlie tittet da opp fra sin frokost og sa: «Det er en del mennesker som prøver å ta Kåre, men de kommer ikke til å finne noe som helst. Det som skal skje nå, er at Gud skal oppreise et eksempel for de kommende generasjoner.» Det ble stille rundt frokostbordet.