Noen barndomshendelser

For å forstå hva som skjedde i vekkelsen, tror jeg det er nødvendig å trekke opp noen historiske linjer tilbake til min barndoms Oslo menighet. Der var det noen hendelser som har gitt meg noe å tenke på til denne dag. Hjem og menighet var på mange måter et barndommens paradis, men ikke alle forstod veien til et slikt lykkelig liv for seg selv eller sine omgivelser. Dessuten har jeg senere i livet opplevd ting som er både tankevekkende og svært lærerikt.

Rakel og Sigurd Bratlie, med sønnen Sigurd Johan, var leieboere hos mine foreldre i Kjelsåsveien 29 gjennom 42 år. Sigurd Bratlie var forstander for menigheten på verdensbasis gjennom et langt liv sammen med min onkel, Aksel J. Smith. Rakel Bratlie, som også var Johan O. Smiths datter, hadde vært sin fars redaksjonsmedarbeider gjennom mange år og arbeidet etter farens død tett sammen med broren Aksel om utgivelsen av bladet Skjulte Skatter. Det var historiske linjer hjemme i Kjelsåsveien, og mye av menighetens historie ble formet nettopp her.

I Oslo bodde også en annen profilert broder, nemlig Enok Hansen. Han var en begavet taler og en dyktig leder, men hans liv blir neppe husket for hans dyder i Kristus. Snarere tvert imot vil han nok bli husket for sin iskalde, kunnskapsmessige utstråling.

Tolv år gammel fikk jeg min første sykkel med gir. Det skjedde til tross for at Enok Hansen i en av sine mange taler hadde trukket fram nettopp girsykkel som verdslig og upassende for en kristen. Fullstendig klar over mine foreldres åpenbare opposisjon møtte jeg Hansen på min nye sykkel. Jeg viste frimodig fram sykkelen for en stiv og taus Hansen. I dypet av mitt hjerte visste jeg at denne mannen ikke hadde noen rett til å frata meg min barndoms glede over en ny sykkel, og jeg kjente både hvile og glede ved å vise vår uenighet med hans forståelse av sann kristendom.

Enok Hansens liv i menigheten var dessverre preget av ambisjoner og maktbegjær, og hans avslutning ble dårlig. Elias Aslaksen tok til slutt et oppgjør med all hans baktalelse, og han måtte trekke seg fra alle lederverv. Hans avind overfor Sigurd Bratlie kunne ikke lenger skjules. Med dårlig helse som påskudd trakk han seg fullstendig ut fra alle menighetssammenhenger, og han er dessverre blitt en påminnelse om hvordan ære og avind kan ødelegge et menneske.